Om et liv før døden/On a life before death

Let's beat anorexia

Lev sunt, tren ofte og spis riktig. Og ja, ikke glem pillene dine. I hvertfall krill og annet som dukker opp i reklamepausene.

Idet man kommer i skade for å plukke opp  Norsk Ukeblad, Hjemmet og Allers på landets mange venteværelser, utsettes man ubønnhørlig for spaltemetre med propaganda. Slankepulver, økologisk, hvitt kjøtt og gode råvarer råder de kulørte sidene. Jeg har riktignok blitt informert om at annenhver utgave er viet kakeoppskrifter, men det får bli en annen diskusjon.

Hysteriet og det som nærmer seg paniske tilstander har ikke alltid fortont seg like påtrengende. Fenomenet har sneket seg over dammen, fra San Francisco, som så mye annet. Det begynte for de spesielt interesserte, med Grethe Roede og motstand mot sigaretter, for så å eskalere med Watkins og en gresk innvandrer kalt Fedon. En trend som tilsynelatende alle ønsker å bli en del av, til og med transfettbasaren McDonald’s. Nå om dagen tør man knapt handle inn Cola og potetchips på Rema, i frykt for misbilligende blikk fra mer bevisste kunder. Det skal være sunt, og helst skal det være overpriset.

Sunnhetstyranniet har slått an en streng i folkesjelen. Et folk som alltid har vært reseptive overfor alt som måtte klinge av naturlig. Fra OL på Lillehammer, dyrkelse av kropp og sport til Imsdal – rett fra isbreen. Jeg regner med det tappes for harde livet, med tanke på den globale oppvarmingen. Vi begeistres lett av naturopplevelser, som vidde, lavvo, fiske og skibindinger. Da blir fort det sunne legeme en del av totalpakken. Ironisk all den tid vi helst koser oss iført joggebukse, letthenslengt foran grillen eller fjernsynet, med fettet skvulpende utover tallerknene.

Helse og slankepress har lenge vært big business, men de siste årene har fenomenet antatt proporsjoner av en formidabel industri. Hadde du forespeilt selv den mest formanende lege på nittitallet en gløtt av fremtiden, ville det nok avstedkommet vantro. Både matprogrammer og diverse slankekriger utgjør store andeler av sendeskjemaene, og jeg finner samtlige mindre underholdende og inspirerende. Hovedproblemet er at man ikke slipper unna, såfremt man ikke velger bort lesestoff, internett, radio og fjernsyn da.

Hvor forsvant feiringen av det gode liv? Henry Notaker og Torkjell Berulfsen? Dro livsnyterne til spanskekysten alle mann? Eller er det nettopp disse som presenteres på TV3s ‘Charterfeber’ – som bygdetullinger i nymotens strandhogg? Hvor ble det av troen på et liv før døden? Det hadde gjort seg med flere motrøster, og da tenker jeg ikke nødvendigvis på alkoholikere og narkomane, men ressurssterke nordmenn som unner seg både vått og tørt – en biff gratinert i bearnaise, i tillegg en hamburger i ny og ne. De forsvant vel ut på fortauet sammen med røykeloven.

Som Joachim Nielsen sa det:
‘Om du ikke kvalifiserer, så blir du ikke no’ vakkert lik.’

————————————————————————————

A life before death

Live healthy, exercise regularly and eat properly. And yes, do not forget your pills. At least not krill and other things that pop up during commercial breaks.

As you happen to pick up a weekly magazine in one of the country’s many waiting rooms, you’re relentlessly exposed to columns upon columns of propaganda. Slimming Powder, organic, white meat and good raw materials roams the pages. I’ve been informed that every second issue is devoted to cake recipes, but that’s another discussion.

Hysteria and this panic-stricken state haven’t always appeared this intrusive. As with so many other things, the phenomenon has crept across the Atlantic, from San Francisco. It began as a special-interest topic, with Grethe Roede and opposition to cigarettes, only to escalate with Watkins and a Greek immigrant named Fedon. A trend that seemingly everyone wants to be a part of, even trans-fat bazaar McDonald’s. Nowadays, one  hardly dares to purchase Coke and potato chips at the groceries, from fear of disapproving stares from more conscious customers. It shall be healthy, and preferably overpriced.

The health tyranny has caught on a string in the Norwegian soul. A people that has always been receptive to the sound of anything natural. From the Olympics at Lillehammer, the worship of the body and sports, to Imsdal – straight from the glacier (I assume they’re tapping water like there’s no tomorrow, with regard to global heating). We’re easily engaged by nature experiences, such as vaste landscapes, lavvo, fishing and ski bindings. The healthy body soon becomes part of the overall package. Ironically, as we are ‘enjoying’ ourselves wearing sweat pants, seated in front of a barbecue or the television, with lard cruising our dinnerplates.

Health and diet pressure has long been big business, but in recent years the phenomenon has assumed proportions of a formidable industry. If you were to offer even the most health obsessed doctor during the nineties a glimpse of the future, it would result in disbelief. Both food shows and big losers account for large shares of television time, and I find them less entertaining and inspiring. The main problem is that one does not escape, as long as you don’t opt out of reading material, internet, radio and television that is.

Where did the celebration of the good life vanish? Did all those who enjoy life flee to the Spanish coast? Or is it just those that are presented on TV3s show ‘Charterfever’ – which portray village fools in modern beach landings? Where did the belief in a life before death go? We could do with more antagonists, and I’m not necessarily thinking of alcoholics and drug addicts, but affluent Norwegians who allow themselves a steak gratinated in Bearnaise sauce, as well as a hamburger now and then. I guess they disappeared out on the sidewalk along with non-smoking laws.

As Joachim Nielsen said:
‘If you do not qualify, you’ll not become a beautiful corpse.’