Spec work

Just say no to spec work

Jeg har tidligere nevnt fenomenet Spec Work, som gjerne defineres slik på About.com:

Spec work (kort for speculative) er enhver jobb hvor kunden/klienten forventer å se eksempler eller et ferdig produkt før man kommer til enighet om betaling.

Denne type arbeid er bredt ansett som uheldig og umoralsk i flere bransjer, og spesielt designerbransjen, ettersom det forutsetter at designeren bruker ressurser og tid på et prosjekt som i verste fall ikke lønner seg. Mens kunden ikke ønsker å investere penger før han får noe arbeid, burde designere slippe å måtte bevise noe i forkant av en jobb. Kunden burde istedet velge en designer på bakgrunn av vedkommedes portefølje, og satse
på å bygge et samarbeid med designeren. Bare da vil begge oppleve de beste resultatene.

Spec work går ikke bare ut over designeren. Hvis potensielle kunder ber en eller flere designere om å fremvise sitt arbeid, vil det umiddelbart etableres et negativt forhold. Istedet for å bygge et varig samarbeid med en
designer, etterspørres arbeider fra flere uten større kontakt – hvorpå man sjanser på at det riktige designet vil presenteres.

Et av de vanligste skuene innen spec work er designkonkurransen. Et firma sender ut en annonse som etterspør et design (gjerne en logo) – og inviterer alle og enhver til å sende inn sitt arbeid. Bedriften får gjerne inn hundrevis av forslag, men kun vinnerforslaget vil bli betalt. Om de ikke bare syr sammen en selv på huset da – på bakgrunn av de innkomne bidragene. Ferske designere ser gjerne på dette som en enestående mulighet til å designe en logo og tjene en slant…om de vinner. Dette er imidlertid en glimrende mulighet for å få tilsendt en rekke forslag, og bare betale for det ene. Istedet burde de hyre en designer, formulere sine mål, og få designeren til å presentere ulike forslag etter kontrakten er signert.

Spec work kan ganske enkelt unngås ved å simpelthen si nei. I mange tilfeller ser ikke kunden de negative aspektene ved det, så det kan være til hjelp med en smule voksenopplæring. Vær spesielt på vakt når det gjelder band, tømrere og online-selskaper.

Så var det eksemplene da. Av de mer uskyldsrene designkonkurransene kan jeg nevne Dafiks Data (Tor Espen Austheim), hvor jeg gjorde meg skyldig i å sende inn et logoforslag. Selvsagt uten det minste kny av tilbakemelding. Det ser uansett ut til at bedriften har deiset overende. Like greit å sparke noen som allerede ligger nede.
Andre som ikke lot høre fra seg var X3M Clothing, Byggplan (tidligere Tømrerbygg AS, Bergen – uglesett av de fleste), Alvøen Marina, Notar (Christer Vikebø), et mannskor i Finnmark, Silver Coast Records, bandet SAHG og NK Eiendom (Espen Eik).

Første utkast

Andre utkast

Ofte har forespørslene kommet via bekjente, som jeg stoler på. Jeg forstår godt at de bakker ut av ethvert ansvar i etterkant, ettersom kunden har vist seg temmelig upålitelig. Et ganske nylig eksempel på sistnevnte er det norske glambandet Malice in Wonderland. Betalingen var dessverre av det mer løselige slaget, med løfte om en lapp eller to idet alle parter var fornøyde. Om vi ser bort fra den sirupstrege kommunikasjonen, skjedde omtrent følgende: Jeg ble oversendt en skisse per MMS, med beskjed om å ta utgangspunkt i denne. I følge min bekjente, skulle den bare gjøres mer ‘nazi’. Som sagt så gjort, og jeg designet til og med en egen logotype for bandet i samme slengen. Bandet likte det de så, men ønsket mer mer old-scool tilnærming. Jeg satte meg ned med logoen og arbeidet med en mindre stilisert versjon. Det skulle gå enda to
uker før bandet evnet å respondere, og da ville de likevel gå for skissen de hadde utarbeidet. Ikke bare hadde de sølt bort et utall arbeidstimer for meg, de hadde fratatt meg enhver glede av arbeidet gjennom å faktisk lage en logo selv – i tillegg ønsket de min assistanse til å streke opp en annens arbeid. Etter å ha uttrykt min skuffelse tilbudte jeg meg å gjøre jobben, men utelukkende for penger. Her er det viktig å understreke at ting løste seg i etterkant, og at ingen vonde følelser henger igjen.

Et annet eksempel i musikkverdenen gjaldt et coverband fra Drammen. Jeg ble kontaktet via bloggen, og forespurt å lage en promoplakat, i tråd med min Motörhead-tributt. Opprinnelig var det snakk om pro-bono arbeid, men jeg fant ikke tid til å prioritere det. Jeg ble imidlertid tilbudt betaling, og foreslo en beskjeden sum, ettersom jeg opprinnelig var innstilt på å gjøre det gratis så fremt tiden strakk til. Jeg fikk beskjed om at dette var i orden, under forutsetningen ‘no cure, no pay’. Jeg jobber normalt ikke på denne måten, men fant meg i det.  Jeg nøt full kunstnerisk frihet og knotet sammen både logo og poster, opprinnelig med en hodeskalle-biker. Dette ble litt hard kost for resten av bandet, og jeg endret da sykkelføreren til noe mer humoristisk. Men fremdeles var det for hardt og skarpt i kantene. Jeg fulgte anretningene til punkt og prikke. Man kan ikke betale regningene sine med beklagelser.

Det verste eksempelet har jeg spart til sist. En tidligere klassekompis kontaktet meg via MSN, og sa at han hadde en kar som trengte logo. Han ville ikke gi meg noen kontaktinfo, men inviterte heller kunden inn i samtalen, før han selv foretok en exit. Kunden fortalte om konseptet sitt, en nettside som het Rakemagic, og dreide seg så langt jeg kunne forstå om online pokerspill. Jeg pliret over nettsiden, en uhorvelig stygg sak med blinkende bannere og frontpage-teknologi. Jeg var allerede skeptisk, og i det han oversendte en rekke logoer han hadde fått tilvirket, skjønte jeg at det var snakk om en skruppelløs lykkejeger. Jeg burde ha logget av der og da, men jeg hadde en ide, og ville forsøke å opprette et normalt kundeforhold. Vi snakket om penger, men han insisterte på å få se et forslag først. Jeg var irritert, men besluttet likevel å sende et vannmerket forslag. I verste fall kunne han i det minste ikke bruke det til noe direkte. Forslaget ble oversendt per mail, og kontakten endte nettopp der og da.
Av respekt for de andre designerne som har latt seg villede, ser du logoforslagene til venstre. Jeg presset min bekjent for personalia så godt jeg kunne, men han valgte merkelig nok å tie. Vi er ikke voldsomt nære venner den dag i dag heller faktisk.

Som regel aner ikke kunden det grann om begrepet spec work, og mener de har kokt i hop en brilliant plan for å lure klodens designere. Men uansett hvor fristende og morsomt det kan virke å kunne jobbe med artister og skikkelige bedrifter, husk; det er bare ikke verdt det. Det er meg en uforfalsket glede å melde at nok er nok. Fra nå av er det håndfaste kontrakter som gjelder. Uansett.

__________________________________________________

I have already mentioned the phenomenon of Spec Work, which is defined at About.com:

Spec work (short for speculative) is any job where the customer/client expects to see samples or a finished product before you come to an agreement about payment.

This type of work is broadly regarded as unfortunate and immoral in several industries, and in particular within the design industry, as it means that the designer will lay down both resources and time on a project, that in the worst case, doesn’t pay. While the customer does not want to invest money before he gets to see any work, designers should avoid having to prove anything in advance of a job. The customer should instead choose a designer based on his or her portfolio, and invest in building a partnership with the designer. Only then will both experience the best results.

Spec work isn’t only hurting the designer. If potential customers ask one or more designers to display their work, it immediately established a negative relationship. Instead of building a lasting relationship with a designer, the customer demand work from several, without much contact – whereupon they hope that the right design will be presented.

One of the most common sights within spec work is the design competition. A company sends out an ad requesting a design (like a logo) – and invite everyone to submit their work. The company gets hundreds of suggestions, but only the winning proposal will be paid. That is as long as they don’t sew something together themselves – on the basis of the submitted contributions. Fresh designers tend to treat this as a unique opportunity to design a logo and make a buck… as long as they win. However, this is an excellent opportunity to receive a number of proposals, and only pay for one. Instead, they should hire a designer, formulate their goals and get the designer to present different proposals when the contract is signed.
Spec work can be avoided by simply saying no. In many cases the customer doesn’t realize the negative aspects of it, so it may help with a little tutoring. Be especially wary when it comes to bands, carpenters and online companies.

Then there were the examples. Of the more innocent design competitions, I can mention Dafiks Data, where I plead guilty of submitting a logo proposal. Of course, without the slightest feedback. It does however appear that the company went bankrupt. Why not kick someone who is already down.
Others I never heard from again was X3M Clothing, Construction Plan (formerly Carpenter Construction AS, Bergen – generally frowned upon), Alvøen Marina, Notar (real estate agents), a male choir in Finnmark, Silver Coast Records, the band SAHG and NK Property.

Often the requests come through acquaintances, whom I trust. I understand very well that they back out of any responsibility in the wake, as the customer has proved rather unreliable. A fairly recent example of the latter is the Norwegian glam band Malice in Wonderland. The payment was somewhat in the blue, with the promise of a bill or two when all parties were satisfied. If we ignore the syrup slow communication, the following happened: I was sent a sketch in a MMS, which the logo was to be based upon. According to my acquaintance, I only needed to make it more ‘Nazi’. So said, so done – and I even threw in a custom logo type for the band in the process. The band liked what they saw, but wanted a more old-school approach. I sat down with the logo once again and worked out a less stylized version.
It was to pass two weeks before the band was able to respond, and then they had reconsidered, and wanted the sketch they had prepared. Not only had they wasted my hours, they had deprived me any pleasure of the work in actually creating a logo myself – in addition, they wanted my assistance in tracing someone else’s work. Having expressed my disappointment, I offered to do the job, but solely for the money. It’s important to underline that we eventually came to an agreement, and hard feelings are attached.

In another example from the world of music, a coverband hailing from Drammen contacted me through this blog, and requested me to make a promo poster, in line with my Motörhead-tribute. Originally, there was talk of pro-bono work, but I didn’t have the time to prioritize it. I was however offered payment, and suggested a modest sum, as I originally was prepared to do it for free as long as time allowed it. I was told that this was in order, under the assumption ‘no cure, no pay’. Normally, I refuse to work on such terms, but I complied, certain that I was able to deliver as requested. I enjoyed full artistic freedom and created both the logo and poster, originally with a skull-biker. This was a little too brutal for the rest of the band, and I changed the biker into something more humorous. But still it was too hard and sharp edged. I followed instructions precisely. You cannot pay your bills with apologies.

The worst example, I saved for last. A former class mate contacted me via MSN, and said he had a guy who needed a logo. He wouldn’t give me any contact info, but invited the customer into the conversation, before he made an exit himself. The customer told me about his concept; a website called Rake Magic, as far as I could understand something about online poker. I blinked over the website, an excessive ugly thing with flashing banners, resembling Frontpage technology. I was already sceptical, and as he forwarded a number of logos he had received, I realized that I was in the presence of an unscrupulous fortune hunter. I should’ve logged out right there, but I had an creative idea, and sought to establish a normal customer relationship. We talked about payment, but he insisted on seeing a proposal first. I was annoyed, but decided nevertheless to send him watermarked proposal. At worst, he could at least not use it directly. The proposal was forwarded by mail, and the contact ended right then.

I pushed my friend into giving up his identity as well as I could, but strangely enough he chose to keep quiet. Actually, we aren’t the closest of friends today.

Generally the customer seldom have a clue about the concept of spec work, and believe they’ve cooked together a brilliant plan to con the world’s designers. But no matter how tempting and enjoyable it may seem to be working with artists and respectable businesses, remember: it’s just not worth it. Enough already. From now on it’s tangible contracts that apply. No matter what.