Holdningsfellen/The Attitude Trap

Det var midtsommers 2006, jeg hadde inntatt uteserveringen ved Bergens desidert mest harry utested; Torget Music Pub – det stedet Sotra-sluts danser på bardisken i de små timer.

Ettersom det fremdeles var ettermiddag, og folk og turister stimlet forbi langs fisketorget, føltes det nesten utilbørlig suspekt å tilbringe sin tid utenfor TMP. Men avtale er avtale, og jeg fikk bare lide meg gjennom det. Min yngre kusine hadde gjort det uheldige valget av vannhull, og jeg troppet opp sammen med min bror. Min kusine ville rive i en øl, og jeg signaliserte til bartenderen. Jeg fremla bestillingen, hvorpå følgende samtale utspilte seg;

‘Kunne vi fått tre øl?’

‘Beklager, men du er ikke gammel nok.’

Jeg ble et øyeblikk perpleks der jeg satt. Min åtte år yngre kusine satt da vitterlig der og supet idet vi kom.
Han fortsatte ufortrødent:

‘Her er det 20-årsgrense. Jeg må nok be dere om å gå snart.’

‘Heh. Jeg er nok eldre enn deg, er jeg redd.’

‘Det tviler jeg sterkt på. Jeg er 21, så det er du ikke.’

Jeg ble lattermild. ‘I så fall er jeg seks år senior. Det var den ølen?’

‘Du er ikke seks år eldre enn meg. Glem det. Jeg må nok be dere om å gå.’

Irritert og ydmyket fisket jeg frem bankkortet mitt.

‘Du vet at jeg kan inndra falsk legitimasjon? Dette er ikke deg på bildet.’

Alle tre ble rasende, og meddelte ham at det vanskelig kunne være noen andre enn undertegnede som figurerte på kortet. Til liten nytte.

‘Dere kan sitte her ti minutter til.’ Han var i det generøse hjørnet. Samtidig var det ikke til å unngå å merke at snørrhvalpen hadde malt seg opp i et hjørne. Han skred inn i lokalet igjen. Jeg hadde fått nok, og gikk etter ham.

‘Hva skjer med bestillingen? Du vet jævla godt at det er meg på bildet der. Hvis ikke må du gjerne inndra det. Men det får konsekvenser for deg.’

Noe spakere: ‘Men jeg ser jo at det ikke er deg på bildet!’

‘Skal jeg gå da, sånn av hensyn til dine komplekser?’

Min bror hadde fulgt etter, og hev seg inn i debatten. Han hevdet som tidligere at det ikke kunne være noen andre – han hadde selv sett etternavnet på bankkortene. Idet vi skulle til å forlate stedet, ombestemte bartenderen seg plutselig og tappet ølet, mens han kom med veike unnskyldninger. Jeg var fristet til å kaste innholdet i fjeset hans, men dessverre lider jeg av langt fremskreden høflighet og gikk ut igjen og drakk i ro og mak. Torget Music Pub har i ettertid klart seg uten meg.

Det som kanskje hadde gått vår unge venn hus forbi, er at han faktisk var en medarbeider i noe som kalles servicebransjen. Altså en tjenesteytende næring, på linje med restauranter, hoteller og andre butikker. En representant for bedrifter som til enhver tid lever av kundenes gunst. Selv den minste kverulasjon eller frekkhet er uhørt, og får som regel konsekvenser for foretakets omdømme. Vi har vel alle opplevd eller hørt om den sure, gamle damen på den lokale kinesiske restauranten?
Utestedene er tilsynelatende den grenen av servicerelaterte næringer som har tyngst for å ta innover seg betydningen av ordet tjenesteytende. Riktignok har de strenge føringer for salg av alkohol, og en del problematiske kunder, men mange av dem opererer på en slik måte at man får inntrykk av kundene er til for dem og ikke omvendt. Bryske vakter og bisk betjening får det hele til å virke amatørmessig. Ofte fremstår butikkansatte som professorer i kundebehandling, i sammenlikning med brølaper som tyr til vold mot gjestene sine.

Vi var en gjeng som hadde lirket oss inn på Scotsman i Bergen. Humøret var på topp, og alkoholen fløt fritt. Det var som det pleide, med andre ord. En av oss var nokså overstadig mot slutten, og en ansatt henstilte ham til å ta en ‘runde rundt kvartalet’. Vår sammensvorne var velvilligheten selv, og gikk ut uten det minste kny. Etter en stund innså han at jakken lå igjen nede i kjelleren, og ble eskortert ned av en dørvakt. Vel nede traff han kjentfolk, og ettersom han var i perlehumør slo han vitser og hadde det moro. Vakten var særdeles utålmodig og ba ham gjentatte ganger få opp farten. Det slo meg at utkastelse syntes unødvendig, da det var tydelig at formen hadde kommet seg betraktelig. Men ut skulle han. Omsider fikk vakten viljen sin, og de gikk opp trappen. Det er hevet over tvil at kompisen min er en eplekjekk jævel til tider, men aldri av det fysiske slaget -
dessuten var humøret glimrende. Det er fremdeles en gåte hvorfor dørvakten plutselig fant det formålstjenlig å sende hodet hans rett i trappeveggen, i tillegg til å utdele et velassortert utvalg av slag mot kroppen. Vi hadde alle problemer med å se motivasjonen, og det ble et svare kaos på fortauet. Beskyldningene haglet, men ikke den vante formen som er konsekvensen av for mye alkohol. Derimot var ordvekslingen saklig og artikulert, og de andre dørvaktene hadde sendt gjerningsmannen under jorden i frykt for represalier.

Opptrinnet må ha opplevdes pinlig i påhør av et befolket fortau og en kø som ventet på å komme inn. Politimenn hadde fattet interesse, og sto nå tett ved og observerte diskusjonen. Resultatet var at innehaveren selv kom ut på gaten, og forsøkte å dempe gemyttene. Med politifolk i umiddelbar nærhet oppfordret han innstendig om at offeret ikke skulle gå til politianmeldelse, og kom med en rekke tilbud om plaster på det blødende såret. Imidlertid stod gjesten steilt på sitt, dørvakten skulle anmeldes og vanæres. Til slutt kastet innehaveren kortene og kom med et tilbud vi ikke kunne avslå. Mot at vi trakk anmeldelsen, skulle han personlig sparke dørvakten umiddelbart. Han holdt ord.

At innehaveren ordnet opp så umiddelbart bør berømmes. Men hadde det ikke vært for antallet vitner til ugjerningen, ville det gått som det går hver uke på landets mange utesteder. Saken dysses ned og alt fortsetter som før. Det sier sitt at Bergen Vaktselskap, som leverer dørvakter til mange etablissementer, har flere voldsdommer enn ansatte. Flere av vaktene har også andre dommer på repertoaret, med andre ord rett og slett kriminelle. Hvorfor noen ønsker å benytte seg av så elendige konfliktløsere er meg en gåte. At et serviceforetak går til fysisk angrep på sine gjester er en falitterklæring av dimensjoner.

Noen ganger er det innehaveren selv som er problemet. Undertegnede og hans bedre halvdel spiste en middag på en kinesisk restaurant ved Tårnplassen. Maten var noe under pari, men det er jeg da saktens vant med. Verre var det med Colaen, som smakte slik Cola smaker etter adskillige oppvarminger og nedkjølinger. Grusomt altså. Jeg klaget og ba om en ny, mens innehaveren insisterte på å faktisk smake ved bordet. Han påsto at den var helt fin, men hentet en ny. En liten sipp av den andre flasken tilsa at hele kassen måtte være ødelagt. Det ble med smaken. Da vi ba om regningen, oppdaget verten at den andre flasken også sto urørt. Han ville jo gjerne ha betalt for den og en debatt om Cola oppsto. Han hadde etter eget utsagn drukket Cola i tyve år, og det var ingenting i veien med denne må vite. Jo, den er ødelagt, hevdet jeg på min side. At de andre kundene heller ikke hadde rørt flaskene sine, burde gi ham et hint om at han var på villspor. Flasken havnet på regningen åkke som.

Andre ganger er irritasjonskilden mindre påtrengende, og mer snikende. Idet du møter en totalt uinteressert kundebehandler, idet vedkommende øyensynlig kjeder vettet av seg, svarer frekt eller ikke svarer i det hele tatt. Personale som er mer interessert i å snakke i telefonen enn å ekspedere deg, eller oppfører seg som om verden skylder dem noe. Et typisk eksempel er når jeg entrer en platebutikk i sørgelig forfatning og spør etter noe uortodokst som for eksempel Warbringer. Som regel blir jeg avspist med ‘den har vi ikke’. Som om de noensinne ville tatt den inn. Som om betjeningen har den ringeste anelse om hva jeg snakker om. God etikette ville være å spørre om de skulle bestille den for meg. Som et minimum. Det samme går for kolonialbutikker, bokhandlere eller hva det nå skulle være. Jeg ser heller at de hever dagpenger fremfor å mishage bedriftens kunder. Vi må bare innse at majoriteten ikke er kvalifisert som kundebehandlere. Da er det synd at det stort sett utelukkende er slike stillinger som er åpne for ufaglærte.

__________________________________________________

It was mid-summer 2006, and I’d taken to the outdoor tables at Bergen’s by far most embarrassing nightclub; Torget Music Pub – the place where sluts are dancing on the counter at small hours.

Still afternoon, with people and tourists swarming past the fish market, it almost seemed improper to spend my time outside of TMP. But an appointment is an appointment nevertheless, and I had to suffer my way through it. My younger cousin had made the unfortunate choice of watering-hole, and I came along with my brother. My cousin wanted to buy us a beer, and I signalled the bartender. I presented the order, whereupon the following conversation took place;

‘Could we have three beers?’

‘Sorry, but you aren’t old enough.’

A moment I went perplex. My eight year younger cousin was already chugging beer as we came.

He continued indefatigably:

‘You have to be 20 to drink here. I must ask you to leave soon.’

‘Heh. I guess I’m older than you, I’m afraid.’

‘I strongly doubt that. I’m 21, so you’re not.’

I was amused. ‘In that case, I am six years senior. Those beers…?’

‘You are not six years older than me. Forget it. I must ask you to leave.’

Somewhat annoyed and humiliated I fished out my ID.

‘You know I’m supposed to confiscate fake IDs? This is not your picture.’

All three of us were furious, and informed him that it could hardly be any other than me appearing on the card. But it seemed futile.

‘You can sit here for ten more minutes.’ He was obviously in a generous mood. At the same time, it was unavoidable to note that the brat had painted himself into a corner. He escapes into the bar again. I’d had enough, and went after him.
‘What’s happening with my order? You know damn well it’s my picture. If not, you may revoke it. But there will be consequences.’

Somewhat less assured: ‘But I clearly see that it’s not your ID!’

‘Shall I leave then, for the sake of your complexes?’

My brother had come inside, and threw himself into the debate. He protested that the ID belonged to yours truly – the barkeeper had surely seen the similar surname on both credit cards. As we were about to leave the place, the bartender suddenly surrendered and tapped the beers, under a torrent of weak excuses. I was tempted to throw the contents in his face, but as I happen to suffer of far advanced courtesy, I simply went out again to drink comfortably. Ever since, Torget Music Pub has managed without me.

What our young friend might have missed completely, is being an employee of something called the service industry, in line with restaurants, hotels and other shops. A representative of a company that at all time depend on favour among customers. Even the smallest argument or audacity is unheard of, and will usually result in consequences for the company’s reputation. We’ve probably all seen or heard about the sour, old lady at the local Chinese restaurant?

Night clubs are seemingly the branch of service-related industries with the heaviest problems adapting to the word service. True, they have strict guidelines for sale of alcohol, and a number of troublesome customers, but many of them operate in such a way that one gets the impression that customers are made for them and not vice versa. Blunt bouncers and snappy barkeeps make it all seem amateurish. Regular counter employees often appear professors in customer care in comparison to Neanderthals’ that resort to violence against their guests.

We had entered the premises of the Scotsman in Bergen. The mood was great, and the alcohol flowed freely. The same old routine. One of us was fairly intoxicated, and a bouncer urged him to take a ‘walk around the block’. He was sympathetic to the suggestion, and went out without the slightest verbal abuse. After a while he realized that his jacket was left down in the basement, and he was escorted down by a bouncer. Safely downstairs, he met people he knew, and because he was in a jolly mood he made jokes and had fun. The doorman was very impatient and asked him to repeatedly to pick up pace. It struck me that eviction seemed unnecessary, given his much improved appearance. But there was no mercy to be given. Eventually the bouncer got his way, and they walked up the stairs again. There is no doubt that my friend is a cute bastard at times, but never in the physical manner. Moreover, his mood was excellent. There is still a mystery as to why the doorman suddenly found it necessary to push his head right into the stair wall, in addition to distributing a well-stocked selection of blows to the body. We all had trouble in seeing his motivation, and it resulted in chaos on the sidewalk. The accusations rained, but not the usual drunken manner. The conversation was objective and articulate, and the other bouncers had sent the perpetrator beneath in fear of reprisals.

The incident must have been embarrassing in front of a populated sidewalk and a queue waiting to enter. The cops had become interested, and stood close by and observed the discussion. The proprietor came out on the street, and attempted to ease the frustration. Under the scrutiny of police officers, he urged the victim to cease from push charges, and came up with a number of offers to ease the wound. However, the guest was stern in his demand that the doorman was to be charged and dishonoured. Finally the owner threw his cards and made an offer we couldn’t refuse. If my friend relented from involving the police, he would personally fire the bouncer at the spot. He kept his word.

That the owner settled matters so quickly should be saluted. But had it not been for the number of witnesses to the crime, it would probably end up in the same way as it does every week in many night clubs. The case is hushed down and everything continues as usual. It should matter that Bergen Guard Company, which provides doormen to many establishments, combined have more violence sentences than employees. Several of the guards also have other sentences on their repertoire, in other words common criminals. Why anyone wants to take advantage of such wretched conflict resolvers is a mystery to me. A service business resolving to physical attacks on their guests is moral bankruptcy at best.

Sometimes it is the proprietor himself that embody the problem. Me and my better half ate dinner at a Chinese restaurant at Tower Square, Bergen. The food was somewhat below par, but I’m certainly used to that. It was worse with the Coke, which tasted like Coke does after much heating and cooling. Absolutely terrible. I complained and asked for another, while the owner insisted on actually tasting it at the table. He claimed that the drink was quite nice, but brought me a new one nevertheless. A small taste of the new bottle indicated that the entire stock was ruined. When we asked for the bill, the host discovered that the second bottle also stood untouched. He wanted pay for it, and a debate about Coca Cola ensued. By his own account he’d been drinking Coke for twenty years, and there was nothing wrong with this one. No, it’s ruined, I argued on my behalf. That the other customers hadn’t touched their bottles either, should give him a hint of being on the wrong track. The bottle ended up on the bill nevertheless.

Other times the source of irritation is less intrusive, and more insidious. As you meet totally disinterested staff, apparently bored to death, responding rudely or doesn’t respond at all. Staff who are more interested in talking on the phone rather than helping you out, or behave as if the world owe them anything. A typical example is when I step into a dismal record shop, asking for something unorthodox like Warbringer. As a rule, I have to resign to the immediate reply that they don’t carry that title. As if they ever would have carried it. As if the employee has the slightest idea of what I’m talking about. Good etiquette would be to offer to order it for me. As a bare minimum. The same goes for grocery stores, bookstores or whatever. I’d rather see the staff collect unemployment benefits rather than displeasing the customers. We just have to realize that the majority doesn’t qualify for customer care. It’s a shame then that it’s precisely such jobs that are open to the uneducated workforce.