Navlebeskuelser/The navel perspective

Rosablogger? moteblogger? Begge begrepene har det til felles at de forskjønner og forminsker et fenomen som brer om seg uhyggelig raskt. Jeg vil døpe det navleblogg – en digitalisert jakt på kjendisstatus i kraft av å simpelthen eksistere.

En ørkesløs mangel på kreativitet tilsynegjøres idet du oppretter en blogg utelukkende for å fokusere på ‘meg og mitt’. Om du ikke har andre interesser enn å ta opp verdifull plass på kloden, synes det hele nokså bortkastet og stusselig. Tatt i betrakning livets uvilkårlige dødpunkter, må man stadig gjøre det beste ut av lite. Dere får bare unnskylde meg om jeg tar påstander om voldtekter og andre overgrep med en klype salt. Ida Wulff har flere ganger vist seg som en ekte navleblogger, gjennom sine nokså patetiske bloggposter om innpåslitne og ‘ekle’ gutter som vier henne oppmerksomhet. Ida er en temmelig normalt utseende jente, uten de helt åpenbare lyter – og sikkert fysisk tilstrekkelig for de fleste hankjønn, uten at det stopper henne i å tilvirke (tilsynelatende) negative skryteposter. For å være fair, gir jeg dere lenker til Blondinbella og Ida Wulff. Det er selvsagt opp til deg om du ønsker å generere større reklameinntekter til digital åndsløshet.

Men det er ikke bare bortskjemte tenåringsjenter som har blitt smittet av denne offentlige egotrippen. Gutter som Toro og The Giant tar også hevd på å fortelle oss om deres spennende liv og innbilt smukke utseende. Mest av alt regner jeg med at dette er fortvilte forsøk på å klore seg ut av skapet, om det ikke allerede står på vidt gap.

Jeg vil vise til to eksempler på den typiske posten (se bilder). Om noen får noe annet ut av dette enn uforfalsket narsisissme, vennligst gi beskjed. Det finnes faktisk en verden utenfor rammene av badespeilet. Men så lenge bloggeren ikke befinner seg i midtpunktet av både universet og kameralinsen, er det rakende likegyldig.

Hvem er så skyld i dette? Næringslivet, internett, trykte media og tv-kanalene? Utelukkende. Realitybølgen eksploderte rundt årtusenskiftet, altså idet majoriteten av navlebloggerne utviklet selvstendighet nok til å begripe hva som flimret over skjermen. Big brother, Robinson, Idol, Bonderomantikk og andre former for kugalskap. Når man i tillegg rører inn web 2.0, som markerte starten på det sosiale nettet (fra og med 2003) – sitter vi igjen med en generasjon med radikalt endrede behov for offentlig anerkjennelse. Alle kan jo bli kjendis!

Men idet søken etter kjendisstatus slår til, ymtes det frempå om privatlivets fred. I lys av bloggernes trang til å kvele leserne med seg selv og sine, samtidig som det håves inn kroner på reklame – synes det fullstendig sprutlamt. Når man tar bloggernes alder i betraktning, er det ikke annet å forvente enn psykiske brudd og fraværende bakkekontakt. Jeg sier meg mer enn villig til å påta meg oppgaven som blylodd ved ønske – eller som nå – temmelig uoppfordret. Jeg anerkjenner dem som oppmerksomhetssyke individer, men ikke stort mer.

Så lenge stoffet er passe ufarlig, er navlebloggene markedskreftenes våte drøm. Ikke bare sørger de for at netthinnene fylles av festlige og blinkende flashbannere, men innsmigrer seg også såpass med forfatteren at bloggeren utøver utstrakt produktplassering i sine poster. Liksom tilfeldig reklamerer for produkter av ymse opprinnelse.

Dette prosjektet er dømt til å mislykkes – selvsagt. Kjendisstanden utvannes daglig, og til slutt er vi alle kjente nok til at vi har glemt hva det en gang innebar. Jeg har flere ganger tatt for meg den perverterte drømmen om anerkjennelse i form av kjendisstatus. Hva er det med gjenkjennelse som fører til kollektiv sinnsforvirring, all den tid faktiske og etablerte kjendiser forteller om berømmelsens kostnader? Om du slipper å operere som stråmann for næringslivets ønske om å pushe produkter, om du har anledning til å spasere i fred på Karl Johan – burde du liketil kaste deg til asfalten og lovprise maktene. Du er priviligert.

En ukritisk analyse presenteres i Dagbladet

_________________________________________

The navel perspective

Pink Blogs? Fashion blogs? Both terms have in common that they both beautify and diminish a grim phenomenon that is spreading quickly. I want to baptize them Navel blogs – a digitized hunt for celebrity status on the sole accomplishment of breathing.

An astonishing lack of creativity is exposed as you create a blog solely to focus on ‘me and myself’. If you have no other interest than to confiscate valuable space on the planet, it’s a sad waste. Taking into consideration life’s inevitable idle moments, you constantly have to make the most of little. You have to excuse me as I take allegations of rape and other abuse with a grain of salt. Ida Wulff has repeatedly shown herself a real navel blogger, through her rather pathetic blog posts about vile and ugly boys devoting her some attention. Ida is a fairly normal-looking girl, without any obvious blemishes – physically satisfying enough for most males I’d believe. That doesn’t seem to stop her from producing (apparently) negative boast posts. To be fair, I’ll provide links to both blondinbella and Ida Wulff. Of course, It’s up to you whether you want to generate more advertising revenue to digital mindlessness.

But it’s not only spoiled teenage girls who have been infected by this public ego trip. Guys like Toro and The Giant also lives to tell us about their exciting life and imaginary handsome appearance. Most of all I’d expect this to represent desperate attempts to claw themselves out of the closet; if it’s not already wide open.

I will refer to two examples of the typical post (see photos). If anyone are able to extract anything out of this, rather than unadulterated narcissism, please let me know. There is an actual world outside the framework of the bathroom mirror. But as long as the blogger isn’t located in the centre of both the universe and the camera lens, she remains completely indifferent.

And who’s to blame for this? Businesses, the internet, printed media and television channels? Exclusively. The reality wave exploded around the turn of the millennium, as the majority of navel bloggers developed enough awareness to comprehend what flickered across the screen. Big brother, Survivor and Idol. If you take web 2.0 into consideration as well, which marked the beginning of social networks (from 2003) – we are left with a generation of radically changed needs for public recognition. Everyone can achieve stardom!

But as the quest for celebrity status is succeeding, we hear muffling about privacy. In light of the blog owners desire to choke readers with themselves, while earning dollars on advertising – it seems completely lame. When you take the bloggers age into consideration, there is nothing else to expect than psychiatric breakdowns and losing contact with the ground. I’m more than willing to undertake the job of pulling them down at request – or like now – quite uninvited. I appreciate them as attention seekers, but not much else.

As long as the posted material is harmless, the navel blogs constitute an advertiser’s wet dream. Not only do they ensure that your eyes are filled with festive flash banners, but they also ingratiate themselves with the author so that the she feels compelled to hype an extensive amount of product placement. Like coincidentally promoting products of various origins.

This project is doomed to failure – of course. The ranks of celebrities are watered down daily, and in the end we’re all so famous that we’ve forgotten what it once meant. Several times I’ve discussed the perverted dream of recognition in the form of celebrity status. What is it with recognition that leads to a collective mental confusion, as actual and established celebrities tell us of the costs of fame? If you’re relieved from operating as straw man for businesses desire to push their products, if you have the opportunity to stroll around in peace – you ought to throw yourself to the pavement and praise the powers. You’re among the privileged.