Nedsettende om minoriteter/Derogatory Slur

Neger (gj ty. og fr fra sp og port. negro ’svart’) person som tilhører el. opprinnelig kommer fra folkeslag med svart el. mørkebrun hudfarge som befolker Afrika sør for Sahara (kan oppfattes som nedsettende).

Utdraget er hentet fra bokmålsordboken 2007. Legg spesielt merke til informasjonen som står i parentes.

Jeg siterer ‘Illustreret Norsk Konversasjonsleksikon’ av 1912: «Neger (lat. niger, sort), mennesker av den race, negerracen, der befolker størstedelen av Afrika. Eiendommeligt for racen er den dolichocefale hovedform med det prognate kjæveparti og de tykke læber, endvidere det sorte uldagtige haar og den mørke hudfarve [...] Racen har en ringe udbredelsestrang, og vilde sikkert ikke have udbredt sig udenfor Afrika av egen drift; gjennem slavehandel er den nu overført til Amerika [...]»

Så fort fysiske trekk involveres i rasedefinisjonene kjenner man det  snurpe seg sammen rundt halsen som en løkke. Man har blitt hektet inn av det politisk korrekte. Betegnelser som Pygmé, Buskmenn og Hottentott er heller ikke er gjengs idag. Begrepene er tilsynelatende ikke rasistisk motiverte i seg selv, men vitner om en forgangen naivitet og tidligere mangel på kunnskap. Da er saken en helt annen med opplagt rasistiske uttrykk som ‘nigger’, ’sotrør’, ’svarting’ og ‘boy’.

Hvordan havnet vi her? Hvordan ble verdinøytrale betegnelser med ett ladde? Og hvordan havnet negeren, indianeren og eskimoen i samme kategori som tryntyrken? En neger er idag ‘farget’, ‘av afrikansk opprinnelse’ eller til nød ’svart’. Eskimoen trives imidlertid best som ‘Inuitt’.

Til en viss grad hviler ansvaret på dem selv.

Vi kan snakke om et omvendt rasetyranni, basert på fortidens synder. Dagens generasjoner forventes å føle skyld for slaveriet, kolonistyret og imperialismen. Hendelser som i de fleste tilfeller ligger århundrer tilbake i tid. Og når det gjelder dagens urettferdigheter, gjennom IMF og WTO, er de aller fleste av oss nøyaktig like maktesløse som dem det går ut over. Samtidig ligger også en mistanke bak. En mistanke om at den hvite mann ikke har bedret seg det minste på de siste århundrene, at vi fremdeles har en rasistisk agenda.

Historien fanger uansett. Dagens innvandrere føler seg fremdeles som ofre, alltid rede til å bli indignert på vegne av sitt folk og sine forfedre. Å gripe offerrollen kan ha sine ulemper. Man kan i større grad oppfatte seg selv som nettopp et offer, og det samme kan omverdenen. Resultatet er paranoia, fremmedfrykt og en kunstig og påpasselig omgangsform. Den gjensidige respekten og forståelsen er det første offer. Hvorfor skal jeg benytte eufemismer eller synonymer når jeg snakker om en neger? Hvorfor skal jeg forvanske et begrep som for meg er fullstendig verdinøytralt?

Den videregående skolen jeg gikk på i siste halvdel av nitti-årene hadde en utvekslingsstudent fra Afrika. Intet mindre enn en prins, hvis opphavsland har blitt glemt. En dag da eleven entret et klasserom i forkant av en time, hørte han seg omtalt som ‘neger’. Bemerkningen var av det uskyldige slaget, en kjapp beskrivelse for å få andre til å skjønne hvem det var tale om. Prinsen tente imidlertid på alle pluggene, og måtte dras ut av klasserommet for å forhindre at han gikk til angrep på jenten. Raseriet vedvarte, og da han kom hjem ringte han rektor med beskjed om at han skulle brenne ned skolebygningen. Utvekslingsprogrammet ble umiddelbart terminert, og prinsen returnerte antakelig til hjemlandet.

Følelsene som utløste raseriet kan vi bare spekulere i. Ville det vært det samme om jeg som utvekslingsstudent i Uganda ble omtalt som ‘hviting’, ‘bleiking’, ‘blekansikt’? Ville jeg gått fra konseptene om jeg ble grovere omtalt, som den ‘hvite djevelen’? Ville jeg godtatt det fordi jeg kom fra økonomisk bedre kår, fra et fredelig og politisk stabilt område? Eller fordi en portugiser på 1500-tallet slavebandt befolkningen i Senegal? Det aner meg uansett at en afrikansk prins forvalter en langt sterkere økonomi enn skoleelever på Landås.

Nå om dagen er betegnelsene justert og byttet ut i den informerte debatten. Verre er det at sensuren har en tilbakevirkende kraft. Luking av farlige og subversive ord og tegninger forekommer, til tross for at åndsverkene har sin tilblivelse lenge før motstanden mot uttrykkene.

Både Astrid Lindgrens negerkonge og Torbjørn Egner har måttet se seg revidert i ettertid. Lindgrens negerkonge Efraim Långstrump ble i NRKs hørespill omgjort til ’sydhavskonge’. Ikke bare fratar man barna et begrep som kan sette fantasien i sving, man tillegger også forfatteren verdimessige kvaliteter av tvilsom art. Personlig oppfatter jeg negre på lik linje med alle andre, trass tidligere tiders litteratur.

Carl Barks opplevde også sensur i etterkant. I hans fortelling ‘Voodoo Hoodoo’ (1949) ble hans tegninger av afrikanere retusjert i 1989. Nesene ble mindre og leppene ble redusert. Pussig nok minner negrene hans nå mest om mulatter, som om det skulle være noe bedre.

Et annet eksempel er ‘Tintin i Kongo’ fra 1930, et hefte som idag er omstridt og knapt publiseres. Det sier sitt at det ble gjentegnet av Herge i 1946, med ytterligere endringer i 1975. Herge mente aldri å være støtende, og endte opp med å angre hele utgivelsen. Samtidig er det det mest populære albumet i Afrika og har blitt hyllet av kongolesiske borgere. Den originale utgivelsen er idag et omstridt samlerobjekt.

Jeg vil kalle det kulturrevisjonisme, og i mange tilfeller historierevisjonisme.

___________________________________________________

Negro (through German and French from Spain and Portugal Negro ‘black’). Person belonging to, or originally come from nations of black or dark brown skin colour which populate sub-Saharan Africa (can be perceived as derogatory).

The excerpt is taken from the Norwegian dictionary of 2007. Note in particular the information contained within the parentheses.

I quote the ‘Illustrated Norwegian Conversation Encyclopaedia’ of 1912: “Negro (Lat. niger, black), people of the negro race, which populate most of Africa. The race is characterized by the dolichocephalous main form with a poignant jawbone and thick lips, and furthermore, the woolly black hair and dark skin tone [...] The race have a limited desire for expansion, and would certainly not have expanded outside Africa by their own operation. Through slave trade they’re now transferred to America [...]”

As soon as physical features are involved in racial definitions, you feel the noose tighten around your neck. You’ve been hooked in by the politically correct. Terms such as pygmy, bush men and hottentott aren’t common today. The terms aren’t racially motivated themselves, but reminders of a bygone naïveté and previous lack of knowledge. It’s quite different with the obvious racist expressions ‘nigger’, ‘blacky’ and ‘boy’.

How did we end up here? How did value-neutral terms become charged? Why did Negroes, Indians and Eskimos end up in the same category as the dego? A negro is today ‘coloured’, ‘of African origin’ or as a last resort; ‘black’. The Eskimo, however, thrives as Inuit.

To a certain extent, the responsibility rests on the minorities themselves.

We may talk about a reverse racial tyranny, based upon the past sins of white Europeans. Today’s generations are expected to feel guilt for slavery, colonial rule and imperialism. Events that in most cases date centuries back in time. And when it comes to today’s injustices, through IMF and WTO, the vast majority of us are exactly as powerless as those inflicted. At the same time there’s also a lumbering suspicion. The suspicion that the white man hasn’t improved the slightest during the last few centuries, that they still have a racist agenda.

History is a trap in this regard anyway. Today’s immigrants still feel victimized, always ready to be indignant on behalf of their people and ancestors. To seize the role as victim can have its drawbacks. You can to a greater extent perceive yourself exactly as that, and so can the outside world. The result is paranoia, xenophobia and an artificially careful co-existence. Mutual respect and understanding are the real victims. Why should I use euphemisms or synonyms when I talk about Negroes? Why should I burden myself with different terminology, when ‘Negro’ stands completely neutral to me?

The high school I attended the last half of the nineties had an exchange student from Africa. Nothing less than a prince, whose country of origin has slipped my mind. One day when the student entered a classroom, he heard himself referred to as ‘negro’. The remark was of the innocent kind, a quick description in order to trigger a quick understanding of whom she was referring to. The prince, however, went absolutely mad with fury, and had to be pulled out of the classroom in order to prevent him attacking the girl. His rage went on undiminished, and when he got home he phoned the principal to let him know that he would burn down the school building. The exchange program was immediately terminated, and the prince probably returned to his home country.

We can only speculate in what feelings triggered the tantrum. Would it have been the same if I, as an exchange student in Uganda was referred to as ‘whitey’ or ‘pale face’? Would I’ve lost my bearing if I was to be named even worse, like ‘white devil’? Or would I accept it on grounds of coming from better economic conditions, from a peaceful and politically stable area? Or because Portuguese sailors tended to capture slaves on Africa’s west coast in the 1500s? I’m nevertheless pretty sure that an African prince manages much stronger wealth than average Norwegian students.

Nowadays the terminology is adjusted and replaced in any informed debate. That’s just fine. What is worse, is that the censors have a retroactive approach. Dangerous and subversive words and drawings are weeded out, despite the fact that the intellectual property has its genesis long before any European resistance against the flammable expressions.

Both Astrid Lindgren’s negro king and Torbjørn Egner were to be revised. Lindgren’s negro king Efraim Longstocking was in Norwegian broadcasting’s radio plays turned into ‘king of the southern seas’. Not only are children deprived a term that may trigger imagination, they also attribute to the author values of dubious nature. Personally I perceive negroes on an equal footing with everyone else, despite past literature.

Carl Barks also experienced censorship in the aftermath. In his story ‘Hoodoo Voodoo’ (1949), his drawings of Africans had to be retouched in 1989. Noses became smaller and lips were reduced. Coincidentally, his negroes most of all resemble mulattos, as if that is any better.

Another example is ‘Tintin in the Congo’ of 1930, a comic book, which today is controversial and barely escapes print. It was re-drawn by Herge in 1946, with further changes in 1975. Herge never meant to be offensive, and ended up regretting the publication. At the same time, it is the most popular comic book in Africa and has been hailed by Congolese citizens. The original release is today a controversial collector’s item.

I deem it cultural revision, and in many cases revision of history.