Anmeldelse: Lamb of God – Wrath
Lamb of God - Wrath, 2009
Tre år har passert siden Lamb of Gods store gjennombrudd med ‘Sacrament’. Lite er nytt siden sist, med unntak av et enda mer markant tilsnitt av groove. Altså er det nok en gang kuttet ned på det tekniske som tidligere kjennetegnet bandet fra Virginia – og da spesielt på ’As The Palaces Burns’. En endring til det bedre, da jeg har en svakhet for groove metalen (især Pantera) som bante vei på tidlig nittitall. Soundet er mer eller mindre en foredlet versjon av uttrykket som kom til veie på ’Sacrament’.
Det starter i en instrumentell trudelutt av det smått episke slaget, og hinter også til et litt mer progressivt sound, en inspirasjon de tillegger turnering med Gojira. ’The Passing’ fader ut i heftigere rytmer på ’In Your Words’. Også dette sporet fortoner seg mer episk enn tidligere meritter, melodisk, men også kontant. En fullstendig brukendes låt, med lekne og fengende gitarstrofer. ’Set to Fail’ øker graden av audibel velvære. Slarkete strenger og disiplerte rytmer gjør sitt til at det svinger. Randy Blythe har også tillatt seg en inflasjon av melodi i growlen, noe som fungerer utmerket. Vi skjemmes endatil bort med en kjapp solo.
’Contractor’ er likevel det sterkeste sporet så langt, med adskillig mer groove etter hvert som den skrider frem. ’Fake Messiah’ følger derimot opp muligens en anelse generisk. ’So far away from the truth’ er gjennomgangstemaet – ikke nyheter det heller. ’Grace’ starter mer lyrisk med avdempet akustikk, før den setter fart med rullende rytmer og riffing. Lydbildet er mettet, men samtidig dynamisk. En låt som havner solid på plussiden, uten det store refrenget.
’Broken Sands’ holder seg til et melodisk og stemningsbærende lead, såfremt den ikke øser på i det vante groovet. Et godkjent spor dette også. Men det blir ikke tenna i tapetet før neste spor ’Dead Seeds’. Et herlig riff bærer låten, samtidig som tempoet er satt opp. Det er bare å bejuble evnene til både gitar og rytmeseksjon. Omsider en verdig utfordrer til Panteras ’Fucking Hostile’. ’Everything to Nothing’ slår til med et refreng av klasse, og leverer også varene resten av tiden. En kommende hit fra scenekantene.
’Choke Sermon’ er mer besk kritikk mot den rådende religionsutøvelsen i USA, og låter i det store og det hele som en fortsettelse av forrige låt. Med andre ord, repetativt. Siste spor, ‘Reclamation’, minner derimot mer om starten, med rolige og melodiske partier om hverandre. Alt i alt kan dette produket trygt anbefales fans av Lamb of God så vel som fans av mer klassisk groove metal.
