Anmeldelse: Satyricon – The Age of Nero

Satyricon - The Age of Nero, 2008

Sayricon har vært i L.A og er tilbake i ny kledning, som alltid. Men denne gangen snuser jeg referanser fra tidligere utgivelser som ’Volcano’ og ’Rebel Extravaganza’. Leflingen med tradisjonell tungrock er tonet ned fra forrige utgivelse, men fremdeles hersker det umiddelbare. Det er fort gjort å bli revet med av riffingen og rytmene – men det gjenstår å se om det er en god ting.

Det innledes med Commando, og soundet slår meg som svært basstungt. Satyricon kan ikke lenger forbindes med et kvasst lydbilde, og den fremtredende bassen kjenner vi godt fra hardrocken. Nå er det riktignok lenge siden Satyr varslet om at bandet sto i ledtog med den mer organiske siden av rocken. Likevel er arrangementene strenge og kliniske, og som alltid med vekt på repetisjon. Rytmene og riffene hamres inn.  Buldrende og majestetisk skrider låten frem, dog er verselinjene litt flate. Heller ikke refrenget er av de mest oppfinnsomme, interessant riffing til tross.

Da blir det straks bedre på den fengende The Wolf Pack, som snirkler seg inn i øregangene fra første stund. Det er heller ikke fritt for litt groove i refrenget. Bandet holder seg til en begrenset mengde riff her, men det funker likevel. Dernest er det førstesingelen Black Crow on a Tombstone, og til tross for en tafatt musikkvideo er dette mer enn grei skuring. Et vulkansk utbrudd av riff åpner låten, og den glir over i et lekent format. En del variasjon er også å spore musikalsk, med gode avbrekk nå og da. Frost får da også kjørt leggene sine innimellom. Jeg har intet å utsette på denne som valg av singel.

Die By My Hand er et gjenhør med ’Rebel’, selv om det låter en anelse snillere med forsterket bass. Tempoet er uansett frenetisk, og gitarene stryker innom tremolo og lysere toner. Etter knappe to minutter får vi servert et riktig så bra parti, som også inneholder koring. Låten holder høy kvalitet tvers gjennom. My Skin is Cold hadde jeg allerede stiftet bekjentskap med gjennom EP’n, og vi snakker fengende låt med interessant riffing. Satyricon evner å skille seg ut fra det meste annet fremdeles, og har så til de grader opparbeidet seg et eget sound. Det låter med andre ord tradisjonelt og utradisjonelt på samme tid.

The Sign of the Trident er muligens albumets mest medrivende låt, med det mest markante refrenget. Det eneste jeg vil trekke på er Satyrs noe flate vokal. På enkelte steder ville det gjort seg med noen reale brøl. Dystert og oppløftende på samme tid, og mellompartiet er monumentalt. Last Man Standing er platens korteste kutt, og starter opp umiddelbart.  Det er nok ikke det mest spennende kuttet her, men bringer tankene tilbake til ’Volcano’.

Den Siste er treffende nok den siste, og er første låten på noen år med norsk tekst. Den siger fremover i et tempo som minner mest om doom, men har nok av variasjon til at det holder på spenningen. Her er også et rendezvous med blåsere, og tidvis bryter det ut i mer temposterke partier.
Men det er fremdeles en viss avstand til tidligere meritter.