En stolt dag

Før nyheten er totalt foreldet vil jeg gratulere USA og resten av kloden med dagen. Ikke bare er vi fri fra åket som Bush-administrasjonen så klønete la over oss, men landet har fått sin første svarte president. Og hvilken kandidat! Statsmannsaktig, retorisk sterk og med både vurderings- og beslutningsevne.

I starten holdt jeg med Hillary. Den første kvinnelige presidenten? Ja, hvorfor ikke? Det kan umulig bli verre enn det har vært, funderte jeg. Dessuten hadde hun et kjent navn, og hadde også markert seg gjennom engasjement for helsereform. Om Bush-klanen hadde fått et dynasti, kunne saktens Clinton-familien være vel så kapable. Jeg hadde ikke øyne for de andre kandidatene. Edwards hadde allerede tapt en gang allerede, det samme gjaldt Howard Dean. Barack Obama var derimot fullstendig ukjent.

Men idet Obama faktisk begynte å vinne delstater i nominasjonsvalgene fattet jeg interesse. Jeg begynte å tro på ham, men jeg våget ikke se ham for meg som president. Det virket for usannsynlig. Hillarys valgkamp ble stadig mer snuskete og desperat, og til slutt var det ingen tvil. Det måtte bli Obama. Hvem republikanerne satte sin tiltro til var av mindre interesse. Men det kom likevel som en gavepakke idet de nominerte John McCain, en 71 år gammel krigsveteran med like markant kjeveparti som John Fredriksen. Hvitere får du det ikke. I tillegg var han en kontroversiell figur innad i partiet, og valgte seg kanskje den minst oppegående visepresidentkandidaten noensinne.

Obama satset istedet trygt, med Joe Biden – en erfaren og kredibel senator med bakgrunn fra arbeiderklassen. Valgkampen ble langt og trettende, men det var klart allerede fra starten at Obama hadde tent et sjeldent håp blant massene. Omfordeling av rikdom, selv i liten skala – ble kritisert som sosialisme av stivbeinte republikanere. Heldigvis var det få som kjøpte dette, i likhet med ideen om at Obama egentlig var muslim og pleide omgang med terrorister. Obama er nemlig ikke rare sosialisten, og heller ingen utenrikspolitisk due. Han ønsker å satse sterkere i Afghanistan, men samtidig avvikle fadesen i Irak.

Det virker nesten for godt til å være sant, med Obamas 349 valgmenn mot McCains 163. ‘Landslide’ kalles det på amerikansk. Nattens triumf for den jevne amerikaner og verdensborger ble behørig feiret på demokratenes valgvake i Chicago. Og det stopper ikke der. I senatet har demokratene tilstebet seg fem nye seter, og utmanøvrerer republikanerne 56 mot 40. I kongressen har det gått enda bedre; 254 demokrater mot 173 republikanere.

For første gang på lenge er jeg oppriktig stolt over det amerikanske folk.