Thrash metal (1983 – )
Etterhvert som band fusjonerte NWOBHM med hardcore så en ny sjanger lyset. En aggressiv sound, både melodisk og utempo, meldte seg på USAs vestkyst, og fikk raskt en skare av tilhengere. Sounden var kjennetegnet av raske og stakkato trommer (inkludert doble basstrommer), rask og kompleks riffing, ofte lagdelt med raske soloer – og ikke minst gitarspill dempet av håndflaten. Denne rytmiske ‘chugga’-riffingen skulle snart bli en signatur for sjangeren.
Blant de første thrash-riffene finner vi på Black Sabbaths ‘Sympthom of The Universe’, Accepts ‘Fast As A Shark’, men også tidligere eksempler som Queens ‘Stone Cold Crazy’ – som var uvanlig tungt og raskt for sin tid. Motörheads gnistrende plate ‘Overkill’ fra 1979 ga navn til et NY-basert band, som godt mulig laget den første thrash-låten to år senere med ‘Unleash The Beast Within’. Straks etterpå laget Leather Charm låten ‘Hit The Lights’ som James Hetfield tok med seg til sitt neste stopp Metallica. Den første thrash-demoen kan være Metal Churchs ‘Red Skies’ fra slutten av ‘81. Demoen kombinerte thrash, speed og power metal, men fikk liten oppslutning.
Metallica kom sterkt tilbake med demoen ‘No Life ‘Till Leather’ i 1982, og var de første som festet thrash til plate med ‘Kill ‘em All’ året etter. I europa mekket Artillery en demo samme år, med mange av de samme riff-ideene. Thrashen tok av det påfølgende året, med Overkills andre demo ‘Feel The Fire’, og Slayers ‘Haunting The Chapel EP’ som inkluderte ‘Chemical Warfare’. Dette representerte en mørkere thrash, inspirert av Venom. Exodus ‘Bonded By Blood’ fulgte opp denne nye sounden, som Slayer perfeksjonerte på ‘Hell Awaits’. 1985 ble også starten for den teutoniske thrashen, med Kreators debut – samtidig som Sepultura hadde begynt å røre på seg i Brasil, dog med en slags tidlig hybrid med death. Dave Mustaine hadde fått fyken som lead gitarist i Metallica, med Megadeth som resultat. Bandet slapp også sin debut i ‘85 med ‘Killing Is My Business…And Business is Good!’.
Ved inngangen til 86 hadde sounden antatt et nytt sofistikert nivå, og fansen opplevde utgivelsen av de beste thrash-skivene noensinne. Dark Angels ‘Darkness Descends’ ble stygt oversett, hvilket ikke kan sies om Slayers soniske ‘Reign In Blood’ – et album som fortsatt holdes høyt i hevd. Kreator fulgte opp den fine trenden med ‘Pleasure to Kill’, mens Megadeth opplevde sitt definitive gjennombrudd med ‘Peace Sells…But Who’s Bying?’. Metallicas mesterverk ‘Master of Puppets’ gir resonans den dag i dag, og Nuclear Assault festet seg med sin pønkete ‘Game Over’. Stort verre ble ikke det påfølgende året, som startet vitalt med New Yorks Anthrax som slapp sin mest populære skive ‘Among the Living’. Anthrax hadde i beste NY-tradisjon brakt inn mer melodi og mer hardcore i mixen, mens de gikk på akkord med sjangeren gjennom sine humoristiske tekster. Testaments debut var derimot et mørkt stykke arbeid, med en mer progressiv tilnærming. ‘The Legacy’ tok for seg det okkulte og sataniske, og bidro dermed godt til fundamentet av death metal, en nysprungen sjanger som hadde sine røtter i thrashen. Inspirasjoner frem og tilbake over sjangrene ble daglig, men thrashen holdt på grunnlaget fra NWOBHM.
Mot slutten av tiåret var sjangeren overbefolket, men fremdeles ble det sluppet klassiske album. Sepultura overrasket mange med sin ‘Beneath The Remains’, det samme var tilfellet med Bay Area thrasherne i Vio-lence, som helte enda sterkere mot punk på ‘Eternal Nightmare’. Deler av dette bandet er dag kjent som Machine Head. Andre band forsøkte å ekspandere sounden, hvilket ga seg heldige utslag i Metallicas ‘…And Justice For All’ og Megadeths høydare ‘Rust In Peace’. Gjennom Metallicas første, og svært progressive singel ‘One’ opplevde sjangeren sine første gløtt av mainstream interesse. Testament fulgte opp og var på kanten av kommersiell suksess med ‘Practise What You Preach’. Suicidal Tendencies inkluderte funk i sin mer punkete versjon av thrash, og hadde definitivt sine øyeblikk i rampelyset.
Etter tiårsskiftet var interessen for thrash dalende, i likhet med de aller fleste sjangrene som hadde dominert det forrige tiåret. Thrashen hadde hele tiden vært et alternativ til glammen, som mange av bandene foraktet intenst. Og med det nye tiårets hang til alternativ metal og grunge, var kampen definitivt ikke vunnet. Resultatvis ble både nye og eldre band kalt post-thrash, grunnet sine innlemmelser av andre influenser og en mer ekspandert sound. Den opprinnelige formelen var gått ut på dato, og en smertefull tilnærming til alternativ metal måtte gjennomføres om det i det hele tatt skulle selge. En seigere og mer groove-orientert sound, med nære forbindelser til hardcore ble alternativet for det tidligere glambandet Pantera på deres gjennombruddsplate ‘Cowboys From Hell’. Machine Head fulgte samme stien, men den brutale debuten ‘Burn My Eyes’ kan også sies å være metalcore så god som noen. Begge bandene hadde funnet mye av sin inspirasjon i Exhorder. Metallicas selvtitulerte album opplevde en verdensomspennende suksess uhørt for ethvert thrashband tidligere, og varslet med det et nødvendig skifte av sound for dem som fortsatt ønsket å være aktuelle. Megadeth kom også sterkt tilbake med ‘Countdown To Extinction’, men mange fans følte seg snytt og ropte om sellout. Heldigvis rakk ikke Sepultura å bytte ut soundet før de lanserte sitt mesterverk ‘Arise’.
I europa gikk thrashen sin stødige gang relativt uforstyrret med Destruction, Tankard, Sodom og Kreator i front av den teutoniske thrashen. Honnør må også tilskrives amerikanske Overkill og Sadus, samt kanadiske Annihilator for sin kompromissløshet i møte med de skiftende trendene. Etter tusenårsskiftet har vi derimot opplevd en tilbakstrømning til thrashen, etter at den hadde ligget fullstendig brakk i USA etter ‘95. Slayer, Exodus og Megadeth har alle gått tilbake til røttene og levert album som oser av kvalitet. I skrivende stund er vi inne i en kraftig thrash revival, med utøvere som Hyades, Municipal Waste, Evile, Sanctity, Mastery og SSS. Det er en ny vår for thrash.
