Kjendiser faller som utbrente fluer om dagen. I går var det Harald Heide Steen, forleden Kjell Kristian Rike og litt før det igjen Trond Kirkvaag. For ikke å snakke om St. Thomas, Jan Werner og Robert Burås.

Det har fått meg til å tenke her jeg sitter og nisvetter i det litt for gode været. Ikke over fellesnevnere eller dødsårsaker, men hvem som gjør seg fortjent til the Hall of Fame, også omtalt som ‘Hele Norges’. Altså hele norges ….. (stryk det som ikke passer). Selvsagt; man trenger ikke være avgått med døden for å fortjene denne utmerkelsen – på ingen måte. Vi har da fremdeles hele norges Wenche Foss, eller Wenche Myhre om du vil. Er det et krav å hete Wenche? Heller tvilsomt.

Så hva er det egentlig? Holder det å begeistre store folkemengder? Få dem til å le, engasjere seg, røre dem til tårer? Være et velkjent tv-hode på statskanalen? By på seg selv? Eller en kunngjøring på forsiden av Se&Hør? Antakelig en hel del. Hvor gammel må du være for å bli en del av arvesølvet? Jeg mener å spore en trend rundt de femti, men enkelte kan gjerne bli nitti uten denne anerkjennelsen.  Har politikere, forskere, journalister, næringslivstopper og rikssynsere blitt denne gylne tittel forunt? Ikke som jeg vet om, om vi ser bort fra unntakene Thor Heyerdahl og Arne Næss Sr. – som knapt blir dette forunt de heller.

Hvorfor ligger Jan Werner langt bedre an i konkurransen om Hele Norges enn Burås? Dette er ikke noe jeg vet, men heller noe jeg kjenner på gikten. Det føles liksom riktigere. Joachim Nielsen ble voldsomt anerkjent etter sin død i 2000, men har vitterlig til gode å se ham omtalt som ‘hele norges’. I samme åndedrag vil jeg påstå at kjendiser som Thomas Hylland-Eriksen, Pia haraldsen og Ari Behn neppe blir dette til del heller. Det føles bare ikke riktig.

Mekanismene bak hedersbevisningen er meg et mysterium. Du trenger ikke være innen showbiz, men det hjelper tilsynelatende veldig. Forslag mottas i kommentarfeltet!