Virtuelle sannhetsserum/Virtual Truth Drugs

Jeg er etter hva jeg har forstått, bortimot den siste som kommenterer denne situasjonen rent umiddelbart. Dette blir gjerne fort overflødig bruk av bits og bytes, men er ikke utelukkende forfattet med den hensikt å lesse ned bloggen ytterligere.

Jeg ble nemlig rent forferdet der jeg satt.

I en tid hvor politiet helt åpent insisterer på retten til følge med på hva folk bruker pengene sine på og datatilsynet er i ferd med å kantre – blir det rent for mye for en forvirret sjel som trodde Orwell skrev sci-fi. At visjonen hans var et dystopia vi for enhver pris måtte unngå. Det er snart to år siden Visa-kortet mitt gikk ut på dato, og det er like lenge siden jeg gikk over til bankvesenets verste mareritt; fysiske penger. Som vi alle vet, er det jo et godt stykke mellom antall faktiske penger og de elektroniske sifre som utgjør den totale kapitalen. I tillegg er det jo et herk å overvåke. Da må man til med jobben å se gjennom alle overvåkningskameraene som er installert der folk bruker penger.

Men det var ikke penger jeg skulle snakke om. I løpet av inneværende år blir EUs datalagringsdirektiv, 2006/24, en del av norsk lovverk. Jeg takker og bukker. Til tross for at det norske folk er så nedlatende at det ikke vil inn i unionen, fortsetter det sentrale Europa å overøse oss med juridiske gavepakker. Hvilket storsinn viser ikke våre europeiske brødre oss? Det ville da vært rent uhøflig å avslå.

I klartekst betyr dette direktivet at alle norske teleoperatører, herunder Telenor og Netcom, forplikter seg til lagre alle opplysninger om kundenes nettbruk. Hvilket vil si alle sider du besøker, frivillig eller ikke, samt all e-post du sender og mottar. Men det tar ikke slutt med det. Opplysninger om hvem du ringer, når du ringer og hvor du ringer fra skal også med. Inklusive SMS selvfølgelig. Det er da nesten smigrende hvor sterkt myndighetene interesserer seg for din gjøren og (bin) laden. Og det er jo selvsagt til vårt alles beste, må vite.

Opplysningene skal lagres fra seks måneder til to år, og kan fremlegges politiet ved mistanke om ulovligheter. Grensene for alvorlige trusler mot sikkerheten flyttes stadig, både politisk og skjønnsmessig. Det som skulle benyttes utelukkende i anti-terror tiltak, virker samtidig så fristende å gjøre bruk av for å løse hverdagskriminalitet. Jeg har aldri sett på politiet som en sammensveiset, disiplinert og stum styrke. Tilsatte i politiet er individer, med ansvar for sine gjerninger. Det finnes plenty av politifolk som veldokumentert lekker til pressen eller lar seg kjøpe eller presse på annet vis. Akkurat som alle oss andre.

Så hvordan ble reaksjonene på tiltaket blant folket, i pressen, på Stortinget? Massive demonstrasjoner, rasende ledere og brennbare debatten i Stortingssalen? Vi måtte nøye oss med at Venstre stemte imot, i tillegg til bekymrede kommentarer som dette i etterkant. Så lenge vi ikke er med i selve Unionen, er vi bedagelige og medgjørlige som bare det. Faktisk evnet ikke saken å nå dagsorden i det hele tatt, til tross for sitt totalitære innhold. For tyve år siden ville et slikt lovforslag ført til et ramaskrik, med tilhørende frykt for østblokk-tilstander.

Unntak finnes da heldigvis alltid, til tross for den øredøvende larmen av stillhet. For å sitere en kronikk i Bergens Tidende: ”Vidar Ystad i BT er et hederlig unntak. Han skrev allerede i mars i fjor at direktivet vil sette dagens rettstilstand i Norge på hodet, og kunne samtidig sitere statssekretær Steinulf Tungesvik (Sp) på at «- Det er ikkje ein type sak der det er naturleg å reservere seg mot direktivet». Han rapporterte også om Venstres enslige kamp i stortingssalen. Det skulle vel bare mangle at de to nei-partiene Sp og SV reserverte seg i en sak der EU vil snu norsk rettstilstand på hodet og innføre tiltak som sist ble sett i Øst-Tyskland.”

”I all stillhet, og mens folket gjør seg klar til en ny omgang Idol, kommer vi derfor til å få en situasjon der alle våre telefonsamtaler blir loggført og dataene lagret. Advokaters samtaler med sine klienter, journalisters samtaler med varslere og andre hemmelige kilder, konfidensielle forretningssamtaler og intime samtaler mellom utro ektemenn og deres elskerinner – eller elskere. Myndighetene vil kunne finne ut når vi ringte, hvem vi ringte til, og hvor vi var da vi ringte. Dette kan politiet kombinere med oversikten over hvilke sider vi har besøkt på internett, hvem vi sendte e-post til og mottok e-post fra. Fra før vet de når og hvor vi reiste med fly, og hvem vi reiste sammen med.”

Det vanligste argumentet fra den usikre og småskvetne delen av befolkningen, de som mer enn gjerne støtter flere overvåkningskameraer enn det er vegger å henge dem på – er at de ikke har noe å skjule. Hvilket vil si at de mistenker de fleste andre av oss for å nettopp ha noe å skjule. En ting de kanskje ikke tar inn over seg er at vi alle har noe å skjule. Noe vi ikke meddeler omverdenen, og som vi absolutt ikke vil at andre skal gaule ut på torget. Jeg snakker ikke om kriminalitet. Jeg snakker om pengeproblemer, utroskap, pornoen på maskinen din, gamle synder, legning, politiske sympatier og antipatier, forbruksmønster, drikkfeldighet, narkotikaproblemer, sykdom, sladder, mobbing, dødsfall. Med andre ord alt du anser som privat og fortrolig informasjon.

For å ta et enkelt eksempel. Du opplever symptomer som tilsier at du er syk, det være seg fysisk og kanskje spesielt psykisk. Hva er det første du gjør? Ringer legen, snakker med venner? Eller tar du et streif på nettet i din jakt etter en mulig diagnose? Ikke umulig nei, og faktisk svært sannsynlig. Kanskje du til og med finner hjelp på doktor.no? Og med den følge at du benytter deg av tjenesten oftere?

Hva om noen har tilgang til informasjoner om all din aktivitet på internett, i tillegg til alle de mulighetene som allerede eksisterer? Nettsamfunn, telefonkataloger, skattelister og mailadresser for å nevne noen. Å frembringe identiteten til familiemedlemmer, venner, telefonnummer, inntekt, bosted, sivilstatus, dine interesser og ditt yrke er latterlig enkelt den dag i dag, ut fra marginale opplysninger. Så hva om noen i tillegg vet hva du diskuterer i den tro at du er anonym? Hvilke sider du søker opp, hvilke webforum du besøker, hva du blogger om? Dette kan fremstå totalt harmløst for enkelte, mens det for andre igjen vil bety sosial, finans- eller yrkesmessig katastrofe. Jo flere opplysninger jeg sitter på, desto sterkere kan jeg misbruke dem. For å gripe litt luft, kan vi jo ende opp med et supplement til bemanningsbyråer, som virkelig går brutalt til verks ved ansettelser. Hvilket selvsagt allerede finnes innenfor de begrensninger som råder akkurat nå. For ikke å snakke om annonsører som vil dytte på deg produktene sine. Det er like stor grunn til å steile når man blir bedt om å fylle ut personnummer på gaten, det være seg noble og veldedige formål eller ei.

Vi ledes dermed enda noen skritt videre på veien, den som er brolagt med gode intensjoner, og som vi alle vet hvor ender. Vi skimter avgrunnen, vi vet at vi burde rygge litt. Men samtidig er jo alt så forvirrende og usikkert. Vi håper de som bestemmer har greie på det. Men husk at ingen myndighet kan garantere din fysiske sikkerhet uansett tiltak.

Edit: 101109: AP fremstår stadig mer totalitære

Edit 281009: Bloggaksjonen har tatt form av en organisasjon

________________________________________________

Virtual Truth Drugs

I’m about the last to comment on this situation at the moment. This might be excessive use of bits and bytes, but isn’t exclusively composed with the intent to weigh down my blog any further.

I was simply appalled where I sat.

In a time where the police quite openly insist on the right to monitor what people spend their money on and the Data Protection Agency is about to capsize – it is nearly too much for a confused soul who thought Orwell wrote sci-fi. That his vision was a dystopia we should avoid at any cost. It’s about two years since my Visa card expired, and it’s just as long since I shifted to the banking industry’s worst nightmare; physical money. As we all know, there’s plenty distance between the number of actual money and the electronic digits that make up the total capital. In addition, physical money is a real hassle to monitor. You have to go through the trouble of analyzing all the content of surveillance cameras installed where people spend money.

But it wasn’t money I was going to talk about. During the current year the EU’s data storage directive, 2006/24, will be integrated in Norwegian legislation. I give thanks and praise. Despite the fact that the Norwegian people are so condescending that they hesitate to enter the Union, Central Europe continues to trot us with legal gift packages. We are suffocated with our European brethren’s generosity. It would have been quite rude to refuse.

In simple terms, the directive means that all Norwegian telecom operators, including Telenor and Netcom, must store all information on customers’ Internet use. Which means all the sites you visit, voluntarily or not, and all mail sent and received. But it doesn’t end there. Information about who you call, when you call and where you are calling from is also included. And SMS, of course. It is almost flattering how much the government is interested in your activities. Obviously in the best of interests.

The information must be stored from six months to two years and may be submitted to the police, if illegalities are suspected. The limits for serious threats to security are moved constantly, both political and discretionary. What was to be used exclusively in anti-terrorist measures must suddenly seem tempting to use in solving everyday crime. I’ve never viewed the police as a close-knit, disciplined and silent force. Employees in the police are individuals, responsible for their deeds. There are plenty of well-documented cases of policemen leaking to the media or cases of corruption among police officers. Just like the rest of us.

So how were the reactions to the initiative among the people, the press or in parliament? Massive demonstrations, angry leaders and combustible political debates? We had to make do with the Liberal Party voting against, in addition to concerned comments such as this in the aftermath. As long as we’re outside the Union, we are lazy and compliant when it comes to small drips slowly merging us. Actually, the law proposal wasn’t able to reach the current events at all, despite its totalitarian content. Twenty years ago, such a bill would’ve led to an outcry, with associated fears of communism.

Despite the deafening noise of silence exceptions exist. To cite an article in Bergens Tidende:

“Vidar Ystad in BT is an honourable exception. Back in March last year he wrote that the directive will set the current state of law in Norway upside down, and also quoted State Secretary Steinulf Tungesvik (Central Party) that “- It’s not the kind of case where it’s natural to opt out of the directive.” He also reported on the Liberals’ lone fight in parliament. It’s probably only fair that the two ‘no’-parties, the Central Party and Socialistic Left Party reserved themselves in a case where the EU will turn the state of Norwegian law on its head and introduce measures last seen in East Germany. “

“In all silence, and while the people getting ready for a new round of the television show ‘Idol’, we’ll have a situation where all of our telephone calls are logged and the data stored. Lawyers ‘conversations with their clients, journalists’ conversations with whistleblowers and other sources, secret; confidential business conversations and intimate conversations between cheating husbands and their lovers. The authorities will be able to trace when we called, who we called, and where we were when we called. The police may combine this information with the track of the pages we’ve visited online, who we sent e-mail to and received mail from. From earlier they know when and where we travelled by plane, and who we went with.”

The most common argument of the insecure and neurotic part of the population, those who are more than happy to support more surveillance cameras than there are walls to hang them on – is that they have nothing to hide. Which means that they suspect the rest of us of precisely that. One thing they may not consider, is that we all have something to hide. Things we don’t communicate to the outside world, things we certainly don’t want others to declare on the market square. I’m not talking about crime. I’m talking about financial problems, infidelity, the porn on your laptop, old sins, sexual orientation, political sympathies and antipathies, consumption patterns, alcoholism, drug problems, disease, gossip, bullying or death. In other words, everything you consider to be private and confidential information.

Let’s take a simple example. You’re experiencing symptoms that indicate sickness, whether physically and especially mentally. What is the first thing you do? Call your doctor, talking to friends? Or do you take a tour of the Internet in your hunt for a possible diagnosis? Not impossible, and in fact very likely.

What if someone has access to information about your every activity on the Internet, in addition to all the opportunities that already exist? Online communities, telephone directories, tax lists and mail addresses, to name a few. Discovering the identity of family members, friends, phone number, income, residence, marital status, your interests and your work is already ridiculously easy today, based on marginal information. So what if someone knew what you discuss under the pretence of being anonymous? Which websites you are looking up, web forums you visit, what you’re blogging about?

This may appear completely harmless to some, while it’ll conclude in social, financial or professional disaster for others. The more information I’m sitting on, the stronger I might abuse them. To grasp some air, we might very well end up with a complement to staffing agencies, which will go brutally deep when considering employments. Which, of course, already exist within the constraints that prevail today. Not to mention advertisers who want to push their products. It is as much reason to hesitate when you’re asked to fill out your social security number in the street, whether it’s noble and charitable causes or not.
Thus we’re taking another step further down the road that’s paved with good intentions. We all know where it ends. We glimpse the abyss, and we know that we should reverse a bit. But at the same time it’s all so confusing and uncertain. We hope those who decide know what they’re doing. But remember that no authority can guarantee your physical security no matter what measures are taken.