De originale badguysene er sterkt tilbake med en produksjon det lukter svovel av – samt verdens dyktigste trommis. Besetningen er altså den samme idag som ved starten, da Dave Lombardo bestemte seg for å ta tilbake plassen sin bak trommesettet. Slayer er i vant stil politisk ukorrekte så det griner – med snerrende avsky for enhver organisert religion, survival of the fittest og 9/11 sett fra terroristenes ståsted. Vokalist og katolikk Tom Araya brøler da også ‘hail Satan’ av full hals på den fresende låten ‘Skeleton Christ’. Bandets faste produsent og plateselskap-boss Rick Rubin har for første gang på tyve år bare nøyd seg med overoppsyn av innspillingen. Dermed har bandet i større grad stått på egne ben denne gangen. Platen hinter mer mot lydbildet til ‘Seasons In The Abyss’ enn den mer punkete tilnærmingen på senere plater. Med dette mener jeg at kompleksiteten og den mer intrikate riffingen er tilbake, ikke minst på rytmeseksjonen. Jeg lener mot en kategori som vipper mellom thrash/death og groove. Platen har en mer stilren produksjon enn ‘God Hates Us All’ – som igjen var et motsvar på den skitne og downtunede ‘Diabolus In Musica’. Tempomessig veksler ‘Christ Illusion’ fra klassisk rasende til mer mid-tempo, sistnevnte eksemplifiseres av ‘Eyes Of The Insane’ og ‘Jihad’. Dette borger for en variert utgivelse man uten problemer kan komme seg helskinnet gjennom.

Platen er muligens ikke en samling klassikere slik mange hadde forventet. Kritikken så langt er jevnt over positiv, uten at man tar frem superlativene. Jeg er mildt uenig med noe av kritikken, og opplever denne platen som hakket hvassere enn de andre utgivelsene etter ‘90. Låtmaterialet er jevnere; sjelden dårlig og ofte bra. Nesten som prozac altså. ‘Cult’ er kanskje nærmest legendestatus i mine øreganger, men også ‘Supremist’, ‘Flesh Storm’ og ‘Consfearacy’ er djevelsk spreke affærer.

Les hele bandhistorien i kategorien ‘Under Lupen’.