Machine Head er definitivt igjen på banen med på sitt nye epos. Bandet er mer progressive enn noensinne, og med en enda mer rendyrket crunch i soundet, som veksler mellom ‘Burn My Eyes’ og ‘The More Things Change’. Det simplistiske og groovy riffet introdusert på sistnevnte plate har blitt viet større plass enn på forgjengeren ‘Through the Ashes of Empires’.Første låt ut er ’Clenching The Fists of Dissent’ – ganske enkelt 10 minutter med oppfinnsom riffing, i en låt som innledes flott, daler litt i interesse for så å heve seg kraftig midtveis. En rollercoaster, slik låter av dette formatet gjerne blir. Litt mye føling i fjæra har vært et av bandets varemerker siden ’The Burning Red’, men her kuttes det heldigvis lenge før det blir totalt sviske. Robb Flynn er best på brøling, og mindre god når det kommer til crooning.

’Beautiful Mourning’ annonserer et rungende ’Fuck you all!’, og sporet er så typisk Machine Head at nærmere beskrivelser blir overflødige. Med andre ord helt greit, men uten de spennende riffene som tidvis regjerte i åpningslåten. ’Aestetics of Hate’ er derimot den mest løsslupne og befriende låten så langt, med tilsnitt av virkelig nerve. Joda, her leverer gruppen, på et av albumets utvilsomme høydepunkt – for undertegnede manifestert gjennom leadgitaren og vokalistens krevende gjennomførelse. En garantert vinner på scener fremover.

’Now I Lay Thee Down’ er en skikkelig kraftballade, med sår vokal og det hele. Hvilket ikke faller helt i smak (gitt mine tidligere uttrykte sure miner). Men jeg vil likevel rykke ut i forsvar mot det jeg ikke lar meg begeistre hemningsløst av. Låter som dette hjelper til med å balansere et album, kutte litt ned på hardkjøret, gjøre den mer fordøyelig. ’Slanderous’ er en ganske så decent låt, med masse gromriff på lager. Den er god, men på langt nær like fullkommen som den progressive ’Halo’, som samler opp det beste fra hele katalogen. Rein vokal er tilstedeværende, men her gir jeg Flynn et frikort fra sytingen min. Jeg kunne ikke foretrukket det på noen annen måte.

’Wolves’ passerer ’Halo’ med ett sekund, og tikker inn på 9:04. Det er altså ikke den mest radiovennlige platen, men så spilles ikke bandet akkurat i hjel på radiobølgene uansett. Og for oss som liker å kose oss med lange låter som våger å putte inn flere enn to riff og en solo, er dette et godt argument for å handle inn ’The Blackening’. Og ’Wolves’ er platens beste låt, som ikke følger noen maler overhodet, og gir meg troen tilbake. Troen på at Machine Head faktisk leverer noe genuint igjen. Hallejulah and then some, dette er episk! ’A Farewell To Arms’ er melankolsk, og enda lenger enn de to foregående. Den veksler mellom det blytunge og lette på en harmonisk måte, den bare glir avgårde. En fullkommen musikalsk reise.

Åtte spor er et fint antall låter. Det er også et tegn på at platen er progressiv og eksperimenterende, med låter som utforsker sitt eget lydbilde. Mange klassiske plater har endt opp med åtte låter, og selv om Machine Heads album kanskje ikke er en fullblods helstøpt klassiker i mine ører, så er sjansene gode for at det kan ende opp som kronen på katalogen med tiden. Den siste halvparten av albumet er så bra at jeg nærmest drukner i lydbildet, og selv om det er svært forskjellig fra debuten så er det minst like glimrende. Minst.

Les hele bandhistorien i kategorien ‘Under Lupen’.