Anmeldelse: Immortal – At the Heart of Winter
Immortal - At The Heart of Winter, 1999
Med mer varierte rytmer, samt et ytterligere frostfullt tilsnitt av tysk thrash-riffing, treffer Immortal innertier. Låtene er lengre og langt mer progressive enn ved forrige korsvei, og det blir simpelthen aldri kjedelig. ’Withstand The Fall of Time’ starter som en kakofoni av hyperaktiv riffing, og Abbaths nye rolle løfter virkelig bandet over den gemene hop. Etter tre minutters ellevill orgie glir låten inn i et musikalsk landskap som virkelig gir kjeveslark. Villigheten til å variere takter for å understøtte musikken gjør underverker for dynamikken, dog Immortal ikke var det eneste norske bandet som inngikk musikalske kompromisser på denne tiden. Alt låter perfekt, og æren for denne mildt sagt ekstreme make-over’en rettes mot Peter Tägtgren. Etter hvert som musikken fader ut, føler jeg sterkt for å starte låten på nytt igjen.
’Solarfall’ fortsetter like sterkt, med stigende harmonier og usedvanlig kontroll på alle elementene. Etter noen minutter får vi endog et drømmende akustisk parti som roter seg oppi et rått riff av beste merke. Det skjer i det hele tatt mye platen gjennom, hvor det ene brilliante riffet etter det andre knyttes sammen. Og bindemiddelet er som vanlig generalens autoritære bjeffing. ’Tragedies Blows At Horizon’ er en steinbra låttittel, og ledsages av enda mer riffing og stigninger, godt inspirert av band som Sodom og Kreator – med en touch av blackens tremolo. Alt i forrykende hastighet. Lappeteppet av akustiske brudd og gnistrende villskap er effektiv, og kanskje er dette virkelig vinterens hjerte? Roser i kinnene og kalde tær, her kommer jeg! Unødvendig å lire av seg muligens, men platen har vært en stabil opptur også med denne låten. ’Where Dark and Light Don’t Differ’ høres ut som en vandring på Svartisen sommerstid, og er om mulig enda råere enn de foregående sporene. De som har hørt ’Batallions’ på ’I’s debut, vet hva jeg snakker om. Vi kan til og med snakke om et refreng her, noe som virkelig er sjelden kost. Perfekt musikk for kjøring langs våre riksveier.
Selve kuttet ’At The Heart of Winter’ har mye å leve opp til, og etter en rolig innledning med Jean Michael Jarre-vibber, starter denne monsteret med et parti som unektelig minner om glam. Og ikke på den cheesy måten. Deretter følger klassiske melodier, før jeg er totalt solgt rundt seks minutter inn. Da var det bare sjarmøretappen igjen, som gjennomføres med ’Years of Silent Sorrow’, som er enda en åtte minutters utblåsning, med galloperende trommer og riffing som har sitt visuelle motstykke i opprørt hav.
Denne dampveivalsen av et album inneholder ikke et svakt nanosekund. Om det finnes noen rettferdighet igjen, så er dette blant de fire beste norske platene noensinne.
Les hele bandhistorien i kategorien ‘Bandomtaler’.
