Anmeldelse: Entombed – Serpent Saints
Entombed - Serpent Saints, 2007
Entombed overrasker med en glassklar produksjon og en stemningsfull innledning, uten at det nødvendigvis er god stemning vi snakker om her. Og snart merker vi at det er death med en klype thrash som gjelder igjen. Borte er den rølpete punken og den lavmælte bluesen. Tittelsporet gjør på ingen måte skam på albumet, og Entombed er i sin beste form siden ’Morning Star’. Nytt av året er high-pitched skriking, jmf. Napalm Death, og gir bandet en ny dimensjon av galskap i registeret.
Det kunne ta seg betraktelig opp, viser det seg på ’Masters of Death’ et toleddet monster av en låt. Tett, tung og smektende på samme tid. ’We love it, like you love Jesus’, messer Petrov med overbevisning. ’Amok’ er en tilstand som Entombed leverer så det holder, men etter en markert oppbygning, noe som også er en nyvinning. Petrov iverksetter en dialog mellom de to vokalsporene, noe vi ikke har hørt siden ’Clandestine’. Låten er mer vokaldrevet, og mangler dermed noe flyt, hvilket ’Thy Kingdom Coma’ gjenoppretter suverent. Faktisk kunne opptil flere av låtene figurert på debuten, noe som umulig kan være en dårlig ting. Samtidig har strukturene en mer moden dynamikk, hvor bandet tar seg tid til å utforske og bygge opp lydbilder og atmosfærer.
’When In Sodom’ har jeg knyttet bekjentskap med fra fjorårets EP, og minner en hel del om ’Chief Rebel Angel’ i formen, uten å noensinne oppnå den samme autoriteten. Jeg er likevel godt fornøyd med låten, og den setter seg lett i øregangene. Både hard, rask, dyster og vakker. ’In The Blood’ er mer avmålt, med et medium tempo og fokus på groove. Den huser også et mørkt refreng, og er medrivende og balansert.
’Ministry’ har (nesten selvsagt) et industrielt preg med korte, separerte riff, som etter hvert blir mer organiske. Entombed utforsker et nytt musikalsk uttrykk, og ikke uten en viss suksess. ’The Dead, The Dying and The Dying To Be Dead’ er en leken tittel, og lefling med black death metal star på agendaen, noe de behersker godt. Det sier seg selv at refrenget blir noe langt, men Petrov ordner biffen denne gangen også. Kanskje ikke Entombed mest spennende låt, men like fullt interessant.
’Warfare Plague Famine Death’ er en oppramsing av ting det er kjedelig å bli utsatt for, men låten er desto lengre fra akkurat det. En glimrende beat, og en aldri så liten homage til Bathorys mer upbeat materiale. Bortsett fra at jeg skulle ønske at gitaren var litt lengre opp i mixen er jeg storfornøyd. ’Love Song For Lucifer’ setter strek for utgivelsen, og er en atmosfærisk outtro med rumlende lydeffekter og salmeliknende messing.
Et Entombed i storform her, så ikke hør på eventuelle surmagede og kjetterske kritikerne.
Les hele bandhistorien i kategorien ‘Bandomtaler’.
