Jeg ble kjent med bandet fra Huntington Beach, California i 2003, da de slapp den til dels glimrende platen ’Waking The Fallen’, som opererte i landskapet mellom metalcore og gothpunk. De overrasket stort ved neste utgivelse ’City of Evil’, som ikledde bandet et sound som minnet mistenkelig mye om sleazerock - som hentet ut fra åttitallets Sunset Strip, men med et noe friskere anslag av metal og punk. Noe nytt var det uansett, og jeg lot meg rive med og rangerte den høyt blant plateslippene i 05. Dessverre var det flere enn meg som ble oppmerksomme på bandet, med den kommersialismen det medfører. Verdensturne fulgte, en turne bandet plutselig valgte å avbryte til fordel for studioet. En kontrovers av verdipolitisk art fulgte i Metal Hammer, noe som i seg selv er rimelig dagligdags, og omsider er bandet igjen plateklare med sitt selvtitulerte og selvproduserte album.

Platen begynner sånn på det jevne med ’Critical Acclaim’, med salige kirkeorgel som ledes ut i litt seig gitarføring. Det setter tempo, og brukbar riffing akkompagneres av kjappe trommer. Det kokes litt emo-suppe på beinet, men ikke mer enn hva som kan fordøyes. Tross litt mangel på retning er dette et greit spor, faktisk en smule mer metal enn ved forrige plateslipp. Det følger på med ’Almost Easy’, allerede lansert som albumets singel. Innenfor metal er ofte nettopp singelen albumets minst utfordrende og kjedeligste låt, men ’Almost Easy’ slipper unna pisken helhetlig sett, selv om låten er noe standardisert. Et forutsigbart refreng riktignok, men også rom for litt gromriffing og småfin lead. Etter hvert tar refrenget kanskje litt vel overhånd.

’Scream’ er en til de grader forslitt tittel, men låten er definitivt den beste og mest fengende så langt. Refrenget med bjeller og det hele er faktisk svært bra. En låt temmelig blottet for finesser, men absolutt iørefallende. Et kutt som henter mer fra ’City of Evil’ enn forgjengerne. ’Afterlife’ innledes med bevegende fioliner, før punken tar over. Det funker da effektivt nok, og står seg bra i sammenlikning med resten. I Avenged Sevenfolds lydbilde slipper man tidvis unna med filharmoniske mellompartier, ispedd et refreng som legger seg farlig tett opp til Good Charlotte (verdens aller, aller verste band).

’Gunslinger’ innledes med en køntripastisj som ikke hører noe sted hjemme. I hvert fall ikke her. M Shadows synger med søtladen og barokk patos låten gjennom, tross forsøk på trøkk rent musikalsk. En fullblods rockballade, men dessverre ikke en god en. Neste låt ut heter ’Unbound (The wild ride)’, og er mer punk i påfallende pompøse arrangementer. Kanskje bandet likevel hadde hatt godt av en barnevakt i studio? Et noe kvelende spor, som verken fenger eller imponerer. Forsøkene på lead og soloer virker uinspirerte og forserte. Til slutt blir lydbildet ekstemt rotete, med bongotrommer, kor og allsang. Endog med en yngre kvinnelig gjestevokalist. Relativt grusomt dette altså.

’Brompton Cocktail’ starter med friske fraspark på riff og rytmefronten, før noen snodige calypsopartier tar over. To minutter uti låten er jeg i stuss på hva dette skal forestille. Fullstendig kaos og mangel på struktur, med en hyperaktiv M Shadows bak mikrofonen. Riffet som sparket i gang dette makkverket var en engangsforeteelse. Vi fortsetter noe forvirret med ’Lost’ og følelsesladde soloer. Taktene fyker forbi, og det hele virker lovende – før bandet begår en dødssynd. Du husker sikkert Cher med nittitallshiten Believe? Eller rettere sagt den enerverende lydeffekten på vokalen? Eller hva med Eiffel99s hit ’Blue’? Grøss. Ikke at det var det store tapet, ettersom låten likevel ender opp i pop-punk a la Blink 182. Lead harmoniene signert Synyster Gates blir etter hvert forferdelig plagsomme.

’A little Piece of Heaven’ er mer enn en smule karneval, med brassband i bakgrunnen, men holder i det minste hovedmelodien sånn noenlunde i tømmer. I starten vel å merke. Det degenerer raskt til noe emo-søl selv ikke My Chemical Romance ville vedkjent seg. Jeg begynner å plages av at referansene som popper opp utelukkende er hårreisende. Det kan virke som om bandet har hatt et ønske om å emulere Zappa med sine mengder av musikalske uttrykk, problemet er at referansene drukner i hverandre. Jeg ville tenkt meg om to ganger før jeg engasjerte gjengen som produsenter.

’Dear God’ er mer køntri og går i så måte ’Gunslinger’ en høy gang. Det er så fryktelig pompøst at jeg blir kvalm. Det er som om Garth Brooks har invadert Versailles, med krav om spille opp til dans i ballsalen. Jo mindre sagt om dette sporet, jo bedre. Tre og en halv grei låt av ti, holder bare til nettopp 3/10