At folk flest i Bergen stemmer høyreorientert er definitivt ikke nyheter, ettersom Høyre er og blir det største partiet mellom de syv fjell. Selv etter en katastrofe av en valgkamp og manglende Friele-effekt går partiet hen og blir størst. Valgresultatet ble altså 26.3% til Høyre, 20.2% Frp og 23.9% til AP. Eller for å trekke paralleller til de nasjonale konstellasjoner, fikk den rødgrønne blokken (inkludert RV) tilsammen 37.3% , mens de borgerlige (inkludert V og KrF) 58.6%. Rått parti kan man gjerne si.

Tradisjonen tro logret Krf med halen når det kom til Høyres planer om samarbeide med rivalen Frp.At Krf stilte seg bak denne radikale koalisjonen kom egentlig ikke som noen overraskelse. Partiet har vist at de er villige til å gå langt for finne frem til maktens korridorer tidligere. Det har historisk sett vært vanskelig å fri seg fra kristenveldet, uansett hvor liten oppslutning partiet har tilkjempet seg. Det nye er at partiet ser seg nødt til å følge Frp grunnet velgerflukt. Det er en kjent sak at Frp lenge har fridd til sekter og frikirkelige kristne, etter åttitallets republikanske modell (Reagan æraen). Det sier seg selv at medlemmene i slike organisasjoner er suggestivt anlagt, og Frp vet å trykke på de riktige knappene i så måte. Kristen moralisme og verdipolitikk, paret med kultur- og fremmedfiendtlighet, anti-abort og homoskepsis taler til den konservative kristne. Rør inn litt show, indignasjon, humor og karisma, og du kan sanke stemmene. Om partiet egentlig mener et ord av hva de lirer av seg på det dogmatiske området, så er det ikke bare skremmende, men også svært overraskende.

Venstre, på sin side, har alt å tape på et samarbeid med Frp. Og da deres nasjonale opposisjonspartner Høyre åpnet for ytre høyre, reagerte Venstre med indre harme. Sponheim føler seg sveket, og det spørs om han ikke valgte feil venner allerede ved Bondevik 2. Jeg har alltid hatt sansen for Venstre, og har faktisk bidratt med å få dem med i regjering i 2001, men innså i ettertid bommerten.

Resultatet av denne politiske hestehandelen, ble at koalisjonen H, Frp og Krf skal styre Bergen frem til neste kommunevalg. Frp får ordførervervet, mens Høyre tar Byrådet. Frem til nå har jeg sett på nabokommunen Os som et politisk eksperiment, et slags politisk tivoli for utflyttede rikfolk. Terje Søviknes selvskryt mister noe av glansen når man tenker på kommunens store skatteinntekter. At sykdommen skulle spre seg til det mer nøkterne Bergen hadde jeg derimot aldri forestilt meg. Jeg er ikke utpreget sosialistisk, men snarere fullblods sosialdemokrat. Ergo det man kalle en politisk sofaslaur, som ikke tendenserer til aktivisme i særlig grad. Men når det har gått så langt som det faktisk har gjort i denne byen, maner jeg til kamp foran tastaturene. La oss ta propagandaen tilbake fra de hatefulle rabulistene på høyreflanken.

Bergens nye ordfører, Gunnar Bakke, virker usedvanlig edruelig til Frp-politiker å være. Det er lite å ta mannen på, og at han som eneste politiker nektet å svare på Nettavisens etikktest trenger ikke bety at Bakke har en grisefarm på skogen. Formannen i Hordaland Frp er 47 år gammel og stammer fra Arna, langs kommunens yttergrenser. Bakke har en fortid som leder for Baker Brun, i tillegg til politiske verv innenfor finans, kultur og næring. Der Friele var en aktiv og imøtekommende ordfører, vil vi nok ikke se like mye til Bakke.

Så hvorfor bærer jeg på slikt et nag mot partiet som representerer fremskrittet? Vel, jeg glemmer ikke så lett, og kan ramse opp noen episoder:

- Da Carl Ivar Hagen startet opp som Anders Langes høyre hånd, hadde han en fortid som direktør i Tate&Lyle. Hagen oppnådde respekt hos den ellers så enerådende Lange gjennom anskaffelse av økonomiske midler til det kommende partiet. Det antas at Hagen deltok i kontaktoperasjonene mot Apartheid-regimet. Prosjekt Agneta var Sør-Afrikas etterretningsoperasjon mot Norge og resten av Skandinavia i 1972-1974, som skulle skaffe til veie goodwill.

- I 1987 fremproduserte Hagen ’Mustafa-brevet’ i valgkampen. Brevet var angivelig ført i pennen av en sint muslimsk innvandrer, men media kunne raskt fastslå at det var snakk om falskneri. Hagen søkte bevisst å spille på fremmedfrykt, og kunne meddele massene at ’Asylsøkerne er på vei å ta over vårt fedreland’. Partiet tredoblet sin oppslutning på stortinget. Dette markerte et viktig skille i Frps politikk, og innvandringsmotstanden ble en like markant sak for partiet som redusering av skatter og utgifter.

- I 1995 deltok Øystein Hedstrøm på møtet på Godlia Kino, i regi av den innvandringsfiendtlige organisasjonen Den Norske Forening. (Hagen spør seg selv om han var en drittsekk)

- Opprenskningene i 2001. Terje Søviknes var partiets nestlederkandidat, men måtte trekke seg etter at det ble kjent at han hadde hatt sex med en jente på 16 i partiet. Jan Simonsen ble også støtt ut i kulden, og slo seg sammen med Vidar Kleppe i Demokratene. Jeg kunne gått nærmere inn på partiets utbrytere som dannet Demokratene. Et ekstremistisk parti med en høy andel nynazister, men det blir litt på siden av dagens Frp.

- Ved invasjonen av Irak i 2003, var Frp det eneste norske partiet som støttet krigshandlingene.

- Hagen uttalte følgende på et Frp-show hos Levende Ord i Bergen, 2004: ’Vi kristne er veldig opptatt av barn. La de små barna komme til meg, sa Jesus. Jeg kan ikke skjønne at Muhammed har sagt det samme. I tilfelle måtte det ha vært: La de små barn komme til meg, slik at jeg kan utnytte dem i min kamp for å islamisere verden.’ Legg merke til at Krf så seg nødt til å støtte Hagens uttalelser.

- Valgbrosjyren ved valget i 2005 viste et bilde av en innvandrer, med underteksten ’Gjerningsmannen er av utenlandsk opprinnelse’.

- I ’Krigen mot Terror’ allierer partiet seg resolutt med USA og Israel, og definerer all palestinsk/arabisk motstandskamp som terrorisme, til tross for ulovlige okkupasjoner.

- I november 2006, foreslo FrP et kutt på 100 millioner kroner til å integrere innvandrere, samtidig som de maser om at de skal lære seg norsk og trekke i bunad.

Vi husker da også tallrike andre episoder, som Martin Schanckes slag i Drammen og en smådritings Sandbekk på talerstolen. Det andre, og langt viktigere aspektet går på rein partipolitikk, eller mangelen på sådan. Frp har siden 1973 vært et populistisk protestparti, som mer enn gjerne henter sine eksempler fra dagspressen. De har alltid hatt luksusen det innebærer å være i konstant opposisjon på stortinget, og spilt uhemmet på den latente politikerforakten, og den evige indignasjonen. Mens Carl I. Hagen på mange måter fremstår som en infantil sytepave, har partiet blitt langt mer striglet under Siv Jensens ledelse. Jensen henter impulser fra statene i sin nye talemåte, vekselvis belærende, medfølende og sentimental. Men alltid indignert. Og med en innpodet evne til å unngå de vanskeligste temaene. Ta for eksempel siste utgave av debattprogrammet ’Holmgang’, selve partiets lekegrind. Det handlet om fattigdomsspørsmålet, og partiet var det eneste som glimret med sitt fravær. Nettopp fordi akkurat dette er uhyre sensitivt materiale for et parti som først og fremst jobber for den frustrerte middelklassen og oppover. Dette er selvsagt ikke den offisielle versjonen. Som jeg har påpekt er særorganisasjoner og ikke minst vanlige arbeidere det fremste rekrutteringsområdet. Og spesielt arbeiderklassen fungerer utelukkende som stemmefyll, ettersom partiet i stor grad består av broilere og selvstendig næringsdrivende. Overtakelsen av arbeiderne har bare vært mulig grunnet venstresidens arrogante holdning. Under Gro døde den norske arbeiderklassen politisk, og stadig mer makt har vært flyttet over til arbeidsgiverne. Når noen er villige til å tale arbeiderklassens sak, er det liten tvil om at arbeiderne forlater den intellektuelle og politiske eliten som utgjør lederne på venstresiden.

Men at Frp skulle gjøre tingene bedre for den gjengse arbeider er utelukket. Snarere det motsatte. Motstand mot fagforeninger, og makt til arbeidsgiverne er programfestet. Avviklingen av distrikts-Norge står også på agendaen, og jeg lurer virkelig på hvor verdig det blir å være gammel når helsepleien vil ruinere deg. Vi kan rimelig lett hoppe bukk over alle sakene, og si at det amerikanske samfunnet alltid har vært en ledestjerne for partiet. Om vi ser bort fra innvandringsaspektet da. Forakten mot den politiske eliten som har styrt landet etter krigen stikker dypt, men også mangelen på respekt for menneskene som ikke passer inn i Frps snevre formel, minoriteter og utfordrende/subversive kulturelle ytringer. Danseband, svenskehandel, bilentusiasme, fiduskunst og Sputnik er derimot fullt brukendes. På overflaten. Jeg har da selv observert Jensen på konsert med Alice In Chains, et band med definitivt mer substans enn ’Kjell Leifssons Danseorkester’. Jeg var oppriktig stolt da bystyret satte ned foten for Clear Channels reklameboards, som skulle forsøple byen. Jeg tror ikke vi er like heldige om de prøver seg igjen.

Det aller verste er definitivt og uten sidestykke partiets totale mangel på forståelse for miljøsaken, som ikke kan være noe mindre enn den viktigste utfordringen vi står overfor.

Så får vi se om det blir nødvendig å ta turen innom Baker Brun for innkjøp av kaker. Det er i hvert fall om lag 20 prosent av byens innbyggere som kunne trengt en real bløtekake i fleisen.

Hagen mimer trommis (don’t quit your day job)

________________________________________________

Edit: Og vi er allerede i gang folkens! Først ut er byråd Øistein Christoffersen som sammenlikner integrering av innvandrere med hundedressur.

Christoffersens utspill DB

Hans hode kreves utlevert BA

Det kan se ut som om drittsekken har prøvd å ro seg unna mistillit ved hjelp av en skriftlig beklagelse. Ikke la det skje. På vegne av alle som har stemt på andre partier enn Frp. En protest er riktignok i anmarsj. Protestmarsj BT

Protestmarsjen ble gjennomført, men fremdeles sitter byråden komfortabelt i byrådet. En skam. lenke

Her kan du lese en god kronikk om det inntrufne: Beklagelsens magi BT