Bandet Nihilist ble dannet i 1987, og opererte undergrunns i Stockholm som eksponenter for skandinavisk death metal. Grunnleggerne var Nicke Andersson og Alex Hellid, og fikk følge av Lars Gøran Petrov på arbeidet med demoen ’Premature Autopsy’ året etter. To demoer fulgte i ’Only Shreds Remain’ og ’Drowned’. I mellomtiden hadde både Johnny Hedlund og Uffe Cederlund vært innom øvingslokalet.

I 1989 var det imidlertid slutt, og Nihilist var historie. Men pausen varte ikke lenge, og Entombed var et faktum idet Nicke, Uffe, L-G og David Blomqvist (Dismember) valgte å fortsette. Snart var demoen ’But Life Goes On’ ute. Nihilist hadde vært på tampen til en platekontrakt med Necrosis, men da Entombed så dagens lys, var selskapet kjøpt opp av Earache. Sistnevnte selskap gikk også med planer for Nihilist, og slo til da de fikk tilsendt demoen. Alex Hellid hadde fornyet medlemsstatusen sin, vel og merke etter innspillingen av demoen var ferdig.

Blomqvist forlot bandet, og gjengen gikk i studio uten bassist for å feste debuten på tape. Like etter plateslepp gikk Lars Roseberg inn i rollen som bassist.

Left Hand Path (1990)

Entombed evner å levere et tungt groove innimellom hyperraske takter med dette flotte debutalbumet, som skulle seg å bli voldsomt influerende på den skandinaviske deathen i ettertid. Godt inspirert av samtidige floridianere som Deicide og Obituary, men med et sterkere innslag av melodilinjer som sitrer av rein ondskap. LG og kompani evner å være både kompromissløst aggressive og atmosfæriske på en og samme tid.

Det må også legges til at bandet også har sine impulser fra punk og thrash i behold, og har skrudd gitarene dypt, dypt ned – til et klaustrofobisk og skittent sound. Bandet går heller ikke av veien for eksperimentering og startskuddet går av med det særdeles friske tittelsporet, som frembrakte den melankolske melodien som er fast innslag på konserter. Låten blir aldri kjedelig, og varierer effektivt mellom det vakre og brutale.

Etter den rolige avslutningen av ’Left Hand Path’ kliner Nicke og Alex til på innledningen av ’Drowned’, en låt som stadig tar seg opp og blir et realt monster etter hvert. Petrovs growl er godt plantet innenfor death, men med en punkete tilnærming. ’Revel in Flesh’ er enda mer hardkjør, hvor finessene er lagt til side for et heseblesende tempo – og er den beste mosh-maten så langt. Og det blir bare bedre. ’When Life Has Ceased’ tar sats med det mest catchy riffet så langt, og holder stilen hele veien. En klar ener så langt i rekken av perler.

‘Supposed to Rot’ holder seg til den vellykkede formelen resten av skiven soler seg i, og er en kort utblåsning. ’But Life Goes On’ er en oppvisning i hardnakket brutalitet, og en fryd for ømme ører. Den nydelige gitarvrengen kommer til sin rett på ’Bitter Loss’, med en massiv tilstedeværelse og heftige trommer attåt. ’Morbid devourment’ er en tittel i fin gore-tradisjon, og det er vanskelig å trå feil med den perfekt sammenskrudde sounden. Låten gir meg ikke all verden i sammenlikning med resten av materialet, men det kan uansett ikke nektes for at det er gromt i seg selv. Det fortsetter med ’Abnormally Deceased’ som like gjerne kunne figurert på bandets seneste plate ’Serpent Saints’. Ikke dum altså, men bare ørlite mindre interessant enn resten. ’The Truth Beyond’ avslutter grandiost med skumle leadharmonier og pulserende riffing. I tillegg følger det to glitrende bonusspor, bare hør den fantastiske ’Carnival Leftovers’. I motsetning til mange amerikanske death band, presterer Entombed et høyt nivå hele veien gjennom, og revitaliserte en sjanger på vei oppover – og flyttet mye interesse fra solskinnsstaten til nord-europa. En sjeldent stø debut.

Idyllen slo sprekker året etter,da L-G Petrov fikk føle foten etter krangel med Nicke. Etter litt prøving og feiling havnet valget på Johnny Dordevic som ny vokalist, som merkelig nok ikke sang på deres neste fullengder ’Clandestine’. Nicke tok mikrofonen i vold på innspilling, mens Dordevic brølte live og i andre promo-sammenhenger.

Clandestine (1991)

Trommene har havnet lenger bak i mixen og med fraværende blastbeats, men Nicke gjør en bra jobb som vokalist – og legger seg tettere opp til Max Cavalera (med strupekreft, vel å merke). Ellers ligger fokuset på det samme lydbildet som ved forrige slipp, men man får likevel følelsen av at dette er en renere produksjon. En annen viktig faktor er at thrashen har fått større spillerom på bekostning av punken. Den største nyvinningen kommer i form av samples fra filmdialog, et element som sterkest er forbundet med industrial. Samplingen inngir en atmosfære av horror, et aspekt som med tiden skulle bli svenskenes varemerke.

Og platen åpner forrykende med killeren ’Living Dead’, en rask og kompromissløs affære, som gir assosiasjoner til At the Gates. Det blir ikke stort dårligere med ’Sinners Bleed’, som enda sterkere gir et inntrykk av ravnsvart mørke og galskap, med sinnsvak latter og voodoorytmer. Det manifesterer seg Maidensk galopp på ’Evilyn’, nok et steinbra spor, som dessverre skjemmes av en plagsom dual-effekt på vokalen. Midtveis får vi et stemningsparti, som avslutter låten mer progressivt.

’Blessed Be’ overøser oss med saftige punkrytmer og noen hardslående tremolo riff midtveis. Tempoet reduseres til doom før det igjen glir inn i en gruoppvekkende finale. På ’Stranger Aeons’ bjeffer Nicke ut sine ordrer på militant vis, en ellers uryddig låt. Men etter hvert får den da satt seg i et slags leie, og man kan trygt bange i takt. ’Chaos Breed’ er for undertegnede en virkelig opptur, mye grunnet et solid thrash-fundament og dertil smektende riffing. Det settes et halsbrekkende tempo, men trommene mangler unektelig litt klang. Det blir likevel toppscore herfra.

‘Crawl’ er interessant rent sangmessig, hvor Nicke fører en dialog mellom hovedvokalen og backingvokalen. Låten mangler litt helhet, men består av flere gnistrende partier. Altså litt rester som man bare måtte ha med. ’Severe Burns’ innledes midtempo, og fremstår nokså ’Slayersk’ i riffingen, og til tross for et latent groove, sitter det ikke hundre prosent. ’Through the Collonades’ har en stemningsfull og sørgmodig intro før et primalbrøl av de sjeldne setter dagsorden. Låten er tight og tradisjonell thrash, med enkelte innslag av dødsmetall. En fin avslutning på et imponerende album.

Suksessen avfødte en ekstensiv turne i Europa og Nord Amerika. Planen var at Dordevic skulle lære seg å grynte skikkelig, men var uinteressert i øving og fikk dermed sparken. Som resultat var L-G igjen inne i varmen. Bandet øktefanskaren gjennom Gods of Grind-turneen, sammen med Carcass, Confessor og Cathedral. Bandets neste utgivelse var Ep’en ’Stranger Aeons’, snart fulgt av ’Hollowman’ som var en teaser for neste album.

Wolverine Blues (1993)

Etter ‘Clandestine’ tok bandet seg større flid når det gjaldt å skru sammen sounden I studio. Nå er Entombeds genuine lydbilde komplett med rikelig bass, og bandet bringer til torgs en ladning med sjeldent gode låter. De er kortere, mer presise og skåret til beinet. Det innledes tungt og fengende med ’Eyemaster’, og jeg biter merke i den snikende bluesen (som jo albumtittelen burde ha gjort meg oppmerksom på). Innimellom hører vi snirklende og rockete soloer og harmonier. Albumet skapte med andre ord et nytt begrep; Death n’ Roll. ’Rotten Soil’ er mer death enn roll; uptempo og nådeløs. Bandet er ikke redd for seige grooves og dynamikk, med det resultat at albumet oppleves langt mer lystbetont enn forgjengerne.

Og hva intensitet angår, innfrir tittelsporet alle forventninger, med sine iørefallende riff og rytmer. ’I’m insationable in my need to feed’ brøler LG, og vi tror ham. ’Demon’ innkasserer en ny seier for svenskene, tyngre enn kvikksølv og med fantasifulle taktskifter. Vi får endatil en munnspillsolo, som glir sømløst inn. Men oppturen fortsetter med ’Contempt’, som blander diabolske stemninger med råtten punk, og er platens nihilistiske og musikalske høydepunkt så langt. ’Full of Hell’ utløser umiddelbare sammenlikninger med datidens største sjanger; grønsjen – uten å bli for enkel i uttrykket. Rock-inspirasjonene er overskyggende, mye på grunn av det avmålte trommespillet, men er likevel langt mer tungtveiende enn samtidens mer populære band. Om Entombed noensinne skulle hatt noe som minner om en ’ballade’, så får det bli denne.

’Blood Song’ forsterker innslaget av blues, og minner ikke så rent lite om Alice In Chains i de innledende notene. En seig rytme preger versene, avbrutt av små soloer her og der. Det blir umulig å avskrive låten, men det er den minst fengende så langt. Da er det en annen dans med ’Hollowman’ som er av skivens klassikere. Vi kan saktens undre oss over ’who examines the doctor’. Samtidig minnes vi hvordan L-G slitent messer tittelen, som om det var et ork. Midt uti sangen kommer det en melodiøs bro som eskalerer med trommene, og sørger for en grand finale.

’Heavens Die’ er en vending mot det mer thrashy, riktignok uten soniske rytmer. Det gjør uansett nytten og vel så det. Vokalist L-G gjennomfører skiven suverent, med troverdighet og innlevelse, og hjelper så avgjort til å heve utgivelsen. Det rundes av med ’Out of Hand’; et stykke rufsete dødspunk, med et minneverdig refreng. Dette albumet må du eie.

Skiven sikret dem flere supportjobber for Napalm Death, men tross økende anerkjennelse og et internasjonalt gjennombrudd, ble de andre medlemmene mer og mer skuffet over Lars Rosenberg, og i 1995 dro bassisten til statene med Therion uten å si ifra. Ettersom bandet fikk et tilbud om å spille Hultsfred i hans fravær, hyret de inn Jörgen Sandström, som erstatter på permanent basis. Lars spilte for Therion i en begrenset periode, og søkte deretter sin lykke som alkoholiker i Sør-Amerika.

Entombed ønsket seg etter hvert et nytt plateselskap, ettersom Earache ikke hadde helt orden i sysakene, og Entombed fant seg et nytt hjem i East West (et Warner underbruk). Dessverre viste East West seg enda verre enn Earache, og gruppen ankret heller opp hos Music For Nations – hvor de satte i gang med innspillingen av deres fjerde plate. Det skal legges til at jeg har hoppet over flere Ep’er (Family Favourites, Wreckage), Splits og singler, noe Entombed alltid har vært flittige på.

DCLXVI To Ride, Shoot Straight And Speak The Thruth (1997)

Igjen gikk låtene under saksen, og stadig mer av det progressive elementet forsvant. Låtskrivingen hadde mistet en del av piffen, og tematikken fra ’Heavens Die’ og ’Full of Hell’ var borte. Produksjonen derimot, forhold seg relativt uendret. Likevel anes det en enda sterkere dragning mot rocken, noe Nicke Andersson i høyeste grad var en forkjemper for. Men det kan ikke nektes for at skiven sparker godt ifra innledningsvis. Tittelsporet er tungt og repeterende, og det er vanskelig å ikke bli sugd inn i det tiltalende hardkjøret. Melodien passer tittelen perfekt, som en rullende vogn over ødemarken. ’Like This With the Devil’ er en artig tittel, og en kontant, kokende musikkstykke, som i dag er en livefavoritt. Dette later da til å bli en bra plate?

’Lights Out’ bekrefter mistanken. En suggererende beat, og en truende låt, i det minste for dem som får svake nerver når lyset slås av. ’Wound’ begynner lettere kaotisk, og den skitneste produksjonen så langt, med mengder av feedback og støy. Et uinteressant kutt. ’They’ formidler et gjørmete groove, og er stoner i hard innpakning – som bare blir bedre jo lenger uti man lytter. ’Somewhat Peculiar’ er for ufokusert, kjedelig og dermed forglemmelig. ’ DCLXVI’ er en interlude, med feiende flott pianospill av den skjebnetunge sorten.

’Parasight’ er et godt comeback idet platen så smått begynte å dabbe av. Kort og kompakt. ’Damn deal Done’ er mer stonerriff, mye i samme ånd som Down. Låten piskes frem av et fengende riff, og er i så måte fett nok. ’Put me Out’ er rimelig psykedelisk, med tekstlesning av den bisarre sorten, komplett med mentale latterutbrudd her og der. Halvveis uti kliner bandet til, men uten at sporet noensinne kommer seg ut av kategorien ’filler’. ’Just as Sad’ frigjør eventuelt innelagret energi, der den lojalt følger opp i samme stien som ’Parasight’.

’Boats’ er nok en småtreg affære, men får likevel godkjent som rockelåt. En låt som ikke hjelper albumet, men holder det på det jevne. ’Uffe’s Horrorshow’ er enda et mellomspill, men dessverre et som roter seg vekk. Albumet avslutter i hvert fall langt bedre med ’Wreckage’, men alt i alt er ’To Ride’ et album som starter svært godt før det flater ut.

Gode kritikker og godt salg sikret bandet nok en supportslot for Machine Head, i tospann med Neurosis. I likhet med konserter i Japan, Australia og Amerika, samt Ozzfest. Entombed var klar for verden, og vice versa. Litt stjernedryss fulgte også, med grammi-nominasjon og Kerrang-pris. Trommis Nicke Andersson forlot selv bandet på høsten ’97 for å jobbe med sin nyskapning The Hellacopters, og ble erstattet av Peter ‘Flinta’ Stjärnvind.

Men Entombed fikk også oppleve de negative aspektene ved å bytte selskap. Som billig cash-in slapp Earache en best-of (fra de albumene de selv hadde finansiert) omtrent samtidig som ’DCLXVI’, ganske enkelt titulert ’Entombed’ (skrekkeksempelet i så måte må være Testament). Året etter gikk bandet I studio igjen, og Earache var på pletten nok en gang – med livealbum og video.

Same Difference (1998)

Albumet markerer en ny retning for Entombed. Det er lite igjen av deathen som de engang var kjent for, og ikke minst har det glimrende gitarsoundet forduftet. L-G gjør fremdeles jobben, men har filt vokalen en smule med for å henge med på notene. Når jeg sier at dette er en rockeskive, så mener jeg ikke i konvensjonell forstand. Det er fremdeles langt tyngre enn det massene forbinder med sjangeren. Og det startet åpenbart godt med ’Addicition King’ etter det innledende sjokket Ikke minst med det småtøvete coveret. Oppfølgerlåten ’The Supreme Good’ sitter godt i øret den også, gjengen kan fremdeles kverne ut gode låter. Omtrent alle kuttene er seige og midtempo, hvilket setter høyere krav til melodier.

’Clauses’ er en drivende låt, med interessante riff og melodilinjer, påfulgt av den behagelige introen til ’Kick In the head’. En låt som for øvrig ikke gir meg all verden. Neste ut er tittelsporet, en godkjent stonerlåt med en særdeles samarbeidsvillig Petrov. ’Close But Nowhere Near’ er en jam, men likevel temmelig catchy, med tunge rytmer og rullende gitarer.

’What You Need’ følger på med feite riff og det høyeste tempoet til nå, og er et aldri så lite tilbakeblikk til ’Wolverine’. Ikke fullt så fjellstøtt som det tidligere materialet, men like fullt en vinner på ’Same Difference’. ’High Waters’ er til forveksling likt grønsj, hvilket ikke behøver å være en dårlig ting. Bare en sånn passe grei ting. ’20/20’ går ut langt friskere, men ender ikke opp i historiebøkene av den grunn. ’The Day, the Earth’ er platens mer eksperimentelle alibi, og en anelse doom, før den skifter gir og byr på headbangende rytmer nå og da. Ikke ueffent.

’Smart Alec’ kunne på mange måter hevet Metallicas ’Load’ album, med litt sludgy hardcore og utspekulerte lead harmonier. L-G vet å brøyte seg plass i lydbildet, og på denne platen er det mer opplagt enn på andre, ettersom musikken har blitt langt mindre death, med større rom for temposkifter og variasjon. ’Smart Alec’ er uansett blant platens beste spor, mens ’Jack Worm’ blir for ensformig.

’Wolf Tickets’ er nok en rolig affære, uten de store høydepunktene. En utmerket plate når man ligger fyllesyk på sofaen en slaskete søndag og forgjeves forsøker å sette seg inn i Babylon 5 (eller hva nå enn de sender av sci-fi).

Platen ble fulgt av en serie konserter med Meshuggah. Bandet hadde gått langt mer rock n’ roll, nærmere bestemt death n’ roll – og dermed forsvunnet under radaren for mange tidligere fans. Det var ellers en god tid for skandinavisk glamrock, med band som Hellacopters, Backyard Babies, The Hives og Gluecifer på vei opp – en åre Entombed forsøkte å tappe, med vekslende hell. To år senere ble lydbildet mer skittent og tendensene til death var tilbake.

Uprising (2000)

Bandet er igjen småsinte, og produksjonen lukter mer garasje enn noensinne tidligere. Personlig syns jeg det er for mye bass i lydbildet, men ser uansett fremskritt fra ’Same Difference’. Trøkket er tilbake etter at fansen sang ut sin mening, og dette merkes fra første akkord på ’Seeing Red’. En låt som i seg selv er blant de bedre de siste årene, og gutta er ikke fremmede for litt Black Sabbath i den aggressive mixen. Det neste sporet, ’Say It in Slugs’ er real moshmat, rett og slett en virkelig killer, med et atmosfærisk mellomparti.

Idet tredje låt, ’Won’t Back Down’ raser av gårde, er det ingen tvil om at bandet er inne i riktig spor igjen. Myriader av soloer kroner et heftig groove, og thrashen er tilbake. ’Insanity’s Contagious’ er tittelen på det fjerde kuttet, og det er duket for mer observerende misantropi, på den første middelmådigheten så langt. ’Something out of Nothing’ er i langt bedre form, medrivende og med smart tromming – og en av platens rysare.

’Scottish Hell’ er uten tvil en forbausende tittel, ettersom jeg trodde helvete var et mer internasjonalt sted. Låten er midtempo og uanstrengt, med en nervepirrende atmosfære. ’Time Out’ er for uoppfinnsom til å fenge skikkelig, og låttittelen blir således en selvoppfyllende profeti. ’The Itch’ er en real tilbakegang til stonerdoom, og taper også terreng i møte med platens bedre låter, med unntak av et hederlig mellomparti.

’Year In, year Out’ er mer eksperimentell, og likandes nok, med filter på vokal og det hele. ’Returning to Madness’ er mer diabolsk og samtidig melankolsk – der den driver av gårde mot enda et høydepunkt. ’Come Clean’ er hissig og travel punkrock, og sitter komfortabelt i selskap med resten av de bedre låtene. Platen avsluttes mektig med satan selv; ’In The Flesh’. Et disharmonisk kirkeorgel iverksetter det truende lydbildet, og låten holder stilen veien gjennom. ’They call me the one with horns.’ Dessverre har jeg ikke utgaven med de tre bonussporene, og ryktene tilsier at i hvert fall ett av dem skal være gull.

På bare atten dager spilte det hardtabeidende bandet inn platen i Das Boot Studios i Sverige.

Kritikkene var til dels høytravende, og svenskene var snart på tur med Iron Maiden. Men før fansen hadde fått sukk for seg var Entombed allerede plateklare igjen, denne gangen med en suveren trøkk i trynet til skeptikerne.

Morning Star (2001)

Produksjonen var langt klarere og krispere på denne skiven, og bandet er tilbake til soundet mellom Clandestine og Wolverine Blues. Entombed har igjen blitt religiøse, og ikke på den fromme måten. Albumet henter sin tematikk fra de mørkeste aspektene ved religionen, hvilket tilkjennegis ved den monumentale åpneren ’Chief Rebel Angel’. En låt som brakte inn et nytt element i form av sakral koring og cello, til enda større effekt av uhygge. Banebrytende death metal med andre ord, og delikat blasmefi. Om du ikke hørt denne, så er det på høy tid. Kvaliteten holder seg ved like på ’I for an Eye’, en kortere og mer punkete utblåsning, og en oppvisning i herlig brutalitet.

’Bringer of Light’ er nærmest poetisk, smått humoristisk og et rasende godt stykke musikk. En klassiker på linje med førstesporet. ’Ensemble of the Restless’ er en tilbaketog til pumpende rytmer og frådende gitarer. I tillegg må det noteres et helrått refreng hvor musikken stanses og L-G brøler ut tittelen. ’Out of Heaven’ er mer groovy, og nikker faktisk litt til AC/DC i sin likefrem, effektive simplisitet.

Trommene dundrer som mitraljøser på ’Young Man, Nihilist’, et riktig så fint og variert kutt. ’Year One Now’ klarer å løfte seg enda høyere med sin bredbeinte skittenpunk, mens ’Fractures’ er en ondsinnet låt som hadde klart seg godt på ’Uprising’. ’When it Hits Home’ sporter en svært low-key produksjon, før den buldrer av gårde i midtempo. En spor på det jevne om ’fistfucking’ av planeter.

Det kommer seg betraktelig på ’City of Ghosts’, en låt jeg gjerne skulle sett at bandet spilte live, med god næring for hoderistere og med hinting til Motörhead. Og tendensene til gammel Slayer er allestedsnærværende på den saftige ’About to Die’. Det kunne ganske enkelt ikke sluttet bedre enn med den gufne ’Mental Twin’. Ganske enkelt Entombed på sitt beste og en mammut av en plate.

Året etter var det duket for death I Stockholmsoperaen, I harmoni med det kongelige ballet ensemblet. Det var også en debut for ørepropper i operahuset. Denne uortodokse oppføringen ga også bandet deres andre grammi-nominasjon. Konserten ble senere sluppet på plate i 2005. Som en feiring av 15 år med hardtslående støy spilte Entombed inn en coverskive, titulert ’Sons of Satan Praise The Lord’ (2002), med en rekke diabolske punkperler. Tross manglende anmeldelse kan jeg helhjertet anbefale denne.

Inferno (2003)

Albumet er en salig mix av de stilretninger Entombed har vært innom i sin karriere, og sørger således for en variert skive. Samtidig er den mer lystig i uttrykket enn sin seriøse forgjenger, og det er rom for mer moro igjen, uten å gi slipp på den strømmende ondskapen. Gitaren er skjøvet noe lenger bak i mixen, noe som resulterer i at man ikke blir like fort sliten i ørene. Om det er en god ting, er åpent for debatt. Trommene er tatt opp med en god del romklang, noe som gir vibber av den samme kjellerfølelsen som fra ’Uprising’. Stjärnvind gjør uansett en manns jobb her. Petrov derimot, er klarere i lydbildet, og faktisk mer forståelig enn noensinne.

’Retaliation’ er et seigt åpningsspor, som inngir forventninger uten å imponere for mye. ’The Fix is In’ gyver løs, og oppleves langt bedre og underholdende. Det blir nesten det samme hva teksten måtte være; L-G synger dem med like stor overbevisning uansett. ’Incinerator’ er et musikalsk tordenskrall, men som for meg blir noe anmassende i lengden. ’Children of the Underworld’ er atmosfærisk og poengtert, og rein doom. ’Thats When I Became a Satanist’ er humoristisk anlagt, og ikke så rent lite gnistrende god, med et sjeldent refreng man biter seg merke i.

’Nobodaddy’ oppviser real gromriffing i børjan, og er langt mer rockete enn de fem første sporene. Kort sagt er dette en kramgo’ låt som oppfyller sitt eget potensiale perfekt. Vi blir skjemt bort med et intermission, som på ’To Ride’. Også denne gangen utsettes vi for sjelfulle, klassiske pianotoner. ’Young and Dead’ tar konsekvensen av avbruddet og er forrykende actionfylt metal. Endatil får vi servert enda et refreng her, som attpåtil nærmer seg det ’melodiøse’. ’Descent Into Inferno’ er pulserende og lyttervennlig, med enkelte ideer fra grønsj og stoner. ’Public Burning’ suser av gårde og hører til bandets mer pønkete avleiringer, og er rik på innfall.

’Flexing Muscles’ er med på å holde nivået trygt over rennesteinen, og handler noe så latterlig/banalt som en bodybuilder med narsissistiske komplekser. ’Skeleton of Steel’ handler kanskje om jerven fra Prosjekt-X (som sett i videoen til ’Wolverine Blues’), uten at jeg har satt meg inn i det. Låten utgjør så smått en rasteplass for halvgode ideer. ’Night for Day’ legger ikke fingrene imellom, i så fall ville de blitt smadret. I tillegg opptrer det til og med synth bakom veggen av riff. Mer kvalitet fra nabolandet altså, uten de store ord.

En særdeles basal produksjon, men med en solid dose av umiskjennelige riff og hooks - skulptert ved Atlantis Studio i Stockholm.

Konserter fulgte og slagmarken var europa, før bandet slo seg i korn med King Diamond foran konserter i USA. Ved gjenkomst skilte deres veier med bassist Jörgen Sandström, som ble erstattet av Nico Elgstrand. I februar ’05 bar det nok en gang over Atlanteren, denne gangen med Crowbar og Pro-pain som partnere. Enda et mannefall fulgte turneen (slik det ofte er), idet en pressemelding om Uffe Cederlunds oppsigelse figurerte. Nåværende trommis er Olle Dahlstedt. Bandet tok seg denne gangen god tid med neste album (sett bort fra den flotte opera-utgivelsen ’Unreal Estate’), og den sjette i sjette 06 kom smakebiten i form av EP’en ’When in Sodom’. Etter en del utsettelser kom nylig deres niende plate i handelen.

Serpent Saints (2007)

Entombed overrasker med en glassklar produksjon og en stemningsfull innledning, uten at det nødvendigvis er god stemning vi snakker om her. Og snart merker vi at det er death med en klype thrash som gjelder igjen. Borte er den rølpete punken og den lavmælte bluesen. Tittelsporet gjør på ingen måte skam på albumet, og Entombed er i sin beste form siden ’Morning Star’. Nytt av året er high-pitched skriking, jmf. Napalm Death, og gir bandet en ny dimensjon av galskap i registeret.

Det kunne ta seg betraktelig opp, viser det seg på ’Masters of Death’ et toleddet monster av en låt. Tett, tung og smektende på samme tid. ’We love it, like you love Jesus’, messer Petrov med overbevisning. ’Amok’ er en tilstand som Entombed leverer så det holder, men etter en markert oppbygning, noe som også er en nyvinning. Petrov iverksetter en dialog mellom de to vokalsporene, noe vi ikke har hørt siden ’Clandestine’. Låten er mer vokaldrevet, og mangler dermed noe flyt, hvilket ’Thy Kingdom Coma’ gjenoppretter suverent. Faktisk kunne opptil flere av låtene figurert på debuten, noe som umulig kan være en dårlig ting. Samtidig har strukturene en mer moden dynamikk, hvor bandet tar seg tid til å utforske og bygge opp lydbilder og atmosfærer.

’When In Sodom’ har jeg knyttet bekjentskap med fra fjorårets EP, og minner en hel del om ’Chief Rebell Angel’ i formen, uten å noensinne oppnå den samme autoriteten. Jeg er likevel godt fornøyd med låten, og den setter seg lett i øregangene. Både hard, rask, dyster og vakker. ’In The Blood’ er mer avmålt, med et medium tempo og fokus på groove. Den huser også et mørkt refreng, og er medrivende og balansert.

’Ministry’ har (nesten selvsagt) et industrielt preg med korte, separerte riff, som etter hvert blir mer organiske. Entombed utforsker et nytt musikalsk uttrykk, og ikke uten en viss suksess. ’The Dead, The Dying and The Dying To Be Dead’ er en leken tittel, og lefling med black death metal star på agendaen, noe de behersker godt. Det sier seg selv at refrenget blir noe langt, men Petrov ordner biffen denne gangen også. Kanskje ikke Entombed mest spennende låt, men like fullt interessant.

’Warfare Plague Famine Death’ er en oppramsing av ting det er kjedelig å bli utsatt for, men låten er desto lengre fra akkurat det. En glimrende beat, og en aldri så liten homage til Bathorys mer upbeat materiale. Bortsett fra at jeg skulle ønske at gitaren var litt lengre opp i mixen er jeg storfornøyd. ’Love Song For Lucifer’ setter strek for utgivelsen, og er en atmosfærisk outtro med rumlende lydeffekter og salmeliknende messing.

Et Entombed i storform her, så ikke hør på eventuelle surmagede og kjetterske kritikerne.