Svart vs. Brunt?/Black vs. Brown?

Jeg kan forstå trangen til opprør eller ideologisk motstand mot kirken. Vi lever i en kultur hvor Gud og den religiøse støyen er overalt. I reklame, media, film, bøker og ikke minst, i politikken.

I den samme kulturen står kirken paradoksalt nok svakt, med labert oppmøte, sett bort fra høytider, begravelser, dåp og giftemål. Samtidig er Satan er stuet bort i skapet sammen med hekser, kjetteri og annet skrømt, og fokuset ligger på mer sentimentale verdier som godhet og kjærlighet. Dette gjelder i sterkest grad protestantismen, men selv paven har beroliget massene med at helvete er en abstraksjon, og dermed gitt den klassiske antagonisten minimalt med spillerom – om vi ser bort fra gjestevisitter i underholdningsindustrien. Troen skal ikke baseres på frykt, men frivillighet og Guds kjærlighet. Rørende og vakkert kanskje, men også et tegn på at kirken måtte forsake gudfryktighet, ritualer og det lille av spenning som en gang fantes. Og i en bisetning var musikken og salmene ikke i takt med ungdom som hadde vokst opp på en diett av rock og metal.

I det ordnede samfunnet som Norge er, opplever de aller fleste av oss en dragning mot mystikk og underholdning, og jo mer vi konsumerer, jo mer blaserte blir vi – og vanskeligere å tilfredsstille. Så hvorfor ikke slå seg i korn med den tidligere så fryktinngytende Lucifer? Guden for individualisme, fri tanke, opprør, frykt, forakt, hat og destruktivitet. Guden for samfunnets fremmedgjorte, et ikon for alt som går på tvers av kristne tanker, normer og levesett.

De ideologiske og musikalske impulsene var mange. Bach, Grieg, Beethoven og J.R.R. Tolkien var alle gudfryktige menn, mens filosofene Nietzsche og Jung muligens, samt Wagner hadde sitt på det tørre i så måte. Blant de senere musikalske forbildene var Venom, Bathory og Hellhammer – som alle skilte mellom bandets image og sin egen person. Av mer marginal innflytelse var Anton LaVeys Church of Satan og hans Sataniske Bibel, samt Aleister Crowley – som begge gjerne ble avvist som for humane og utvannet. Brygget ble eksplosivt på alle måter, og ble musikalsk omtalt som det sosiale motstykket til krig.

Øystein Aarseth

Naturen og det esoteriske ble fremhevet av bandene som en kilde til inspirasjon, logisk nok, ettersom som naturen er ensbetydende med kaos, mystikk og mangel på tilhørighet. Den ville fjellheimen står i skarp kontrast til velordnete hageflekker, eller det konforme om du vil. Ungdomsopprør hadde blitt perfeksjonert sidens rockens inntog på femtitallet, og neste steg ville være å fornekte samfunnet selv, derunder alle dets normer. Øystein Aarseth, en av scenens hovedmenn, hadde sin bakgrunn fra kommunismen – i seg selv et uttrykk for opprør mot det besteborgerlige, mens mange av hans likesinnede etter hvert omfavnet den rake motsetningen på den politiske skalaen.

Norge har siden middelalderen vært et sedat og nøkternt samfunn. Politisk sett i favør for reformisme fremfor revolusjon, den grad at begrepet har gått inn i dagligtalen som noe eksotisk og positivt. Revolusjonær benyttes som et superlativ. Mot dette bakteppet av tradisjonisme og søvndyssende, passiv religiøsitet, vokste det frem en følelse av stagnasjon blant kreativ, intelligent og fremmedgjort ungdom. Ungdomsopprør retter seg alltid mot status quo, men alltid fra ulike utgangspunkt. Men etter hvert som samfunnet blir mer sekulært, tøyes grensene for protestens form, og det er ikke noe virkelig opprør om man ikke overgår tidligere generasjoner. Ideologien denne gruppen baserte seg på den endelige seier over erklærte fiender, til tross for at det i ytterste konsekvens var samfunnet selv – og et hysterisk media fungerte som drivstoff. Man kan nesten si at motkulturen levde i eskatologisk forventning, ettersom et politisk/religiøst/kulturelt (om enn umulig) gjennomslag ville føre til en naturlig oppløsning på ideologisk basis.

Som kjent suges enhver motkultur opp i mainstreamen med tid, når det nettopp er motkulturens individer som skal definere den rådende kulturen. Det som har gått ut på dato er ufarlig. At satanismen og dens kulturelle eksport, svartmetallen, skulle lide samme skjebne som punken, streifet nok ikke tenåringene – til det var de for ekstreme. Men de tok feil, og bandene er i dag blitt stuereine. Ingen løfter så mye som et øyenbryn om du kjøper den siste til Darkthrone. Sjangeren har sine sorte får, og så fort man har fordømt disse kan man sette i gang med å fordøye platene, med samfunnets velsignelse. Bandene ble som forventet ikke oppløst, men høstet heller fruktene av sitt arbeid – og tilpasset seg markedet gjennom storstilt fråtsing i kameler. Hvorfor dette kompromisset? Jo, sjangeren hadde brutt ut av undergrunnen, så hvorfor la oppkomlinger kapitalisere på et produkt som tilhørte oppfinnerne? I tillegg hadde flere medlemmer blitt voksne eller sonet sine dommer, mens andre så potensialet for mer subtil påvirkning gjennom å nå ut til flere. Men om man skulle slumpe til å skrape litt i materien, får man faktisk mer dritt under neglene enn forventet.

I utgangspunktet skulle man tro det var vanntette skott mellom mystisismen, okkultismen, misantropien og nihilismen som utgjorde den første black metalen, og nazismen. Og blant de aller fleste utøverne gikk det et klart skille. Men et fåtall band og personer mente imidlertid å spore et logisk sprang til norrøn mytologi (eller rettere sagt religion), og derfra var veien kort til sosialdarwinisme og ekstrem nasjonalisme. Dette til tross for at tilhengere av en så subversiv ideologi utvilsomt ville blitt tildelt sin dose zyklon-B i 1943.

Men hvordan forsvarer man et hopp fra et absolutt anti-religiøst standpunkt til dyrkelse av æsene? Og burde ikke ondskapens disipler i stedet holde med jotnene? For ikke å snakke om den uforlignelige motsigelsen i sammenblandingen av kristen symbolikk og norrøn gudelære. Det norske flagget er ikke noen gammel innretning, og laget med korset som mal, mens det inverterte korset, Peterskorset, ikke er et sjeldent skue innen katolisismen. I dagens sekulære samfunn er i tillegg troen på djevelen forbeholdt dypt kristne. Det kan også argumenteres for at Bård Eithuns drap på en homofil i Lillehammer, i seg selv ligger i grenselandet til streng bibelsk dogma. Varg Vikernes har i det siste forsøkt seg på forklaringer på den pan-germaniske ariske rases overlegenhet, gjennom betraktninger om UFOer, Atlantis og det som enda mer tåkete er, inspirert av Quislings Universisme. Hitler og hans bande trodde også at de ariske folkeslagene var utenomjordiske i all sin suverenitet, inkludert et opphold i Himalaya, før det var trygt å emigrere til India. Med andre ord en bortimot pinlig rekke av religiøse, politiske og historiske blemmer og oppspinn selv scientologene ville gapt av.

Felles for mange aktører er et fullstendig infantilt behov for å forsvare og intellektualisere rampestrekene fra ungdommen som et ledd i en mer grandios plan. Å desperat holde på en viss aura av mystikk blir for undertegnede bare patetisk. Gjennom å rettferdiggjøre kirkebrenning i en historisk kontekst, opererte ’satanistene’ på samme måte som fundamentalistiske muslimer og kristne – hvor historiske hendelser og kjensgjerninger utgjør både argumentasjon og motivasjon. En ting er å være historisk interessert, en helt annen er å la historien legitimere dogmatikken.

Dreiningen mot fascisme lå selvsagt latent i den absolutte fornektelsen av samfunnets verdier, og første etappe var en relativt harmløs romantisering av norrøn mytologi, ispedd et mer eller mindre ektefølt kristenhat. Den store forskjellen på miljøene er at nazistene vil hevde at det kjemper for et gode, mens satanistene utelukkende er destruktive. Begge gruppene har imidlertid det til felles at de dyrker og kultiverer hatet. Nynazistene opererer i troen på at det historisk norske/germanske er andre kulturer overlegen.

Kristian Vikernes forandret scenen, gjorde den offentlig kjent og formet publikums oppfatning gjennom media. Han tok ansvar for kirkebrenninger i kryptiske ordelag, mye for å promotere sitt band, dels for å høyne sin status i miljøet. Han rivaliserte etter hvert med Øystein Aarseth om rollen som ideologisk guru, hvorpå Vikernes myrdet ham. Rettssaken ble en sensasjonspreget sirkus, og Vikernes skiftet fornavn. Vel bak lås og slå tok han avstand fra sin fortid som satanist, og konverterte til ny-hedning, hvorpå han forherliget det rene, ariske norske og de norrøne gudene. Han iførte seg en militant, nazistisk uniform foran media, og startet den norske varianten av Allgermanische Heidnische Front, Norsk Hedensk Front. I 1997 ble det avslørt et komplott hvor en såkalt Einsatzgruppe, med nynazisten Tom Eiternes i spissen, skulle frigjøre Vikernes gjennom en væpnet aksjon. Alt finansiert av Vikernes mor, Lene Bore. Det later til at Vikernes er fanget i sitt eget behov for oppmerksomhet gjennom å sjokkere med stadig nye stunts, alltid trygt forankret i det ekstreme.

Særlig i slaviske kulturer som Polen og Russland har sort metal vært ensbetydende med nazisme (jmf. Graveland), noe som er temmelig ironisk med tanke på at den tyske ledelsen betraktet slaverne som untermensch. Meningen var at disse folkene skulle fungere som det tyske herrefolkets slaver i provinsene. Vikernes famøse flukt fra fengselspermisjonen hadde ettersigende det siktemål å verve seg til kamp mot tsjetjenerne, eller ’asiatene’ som han nedlatende kalte dem. Alt sammen i nettopp slavernes tjeneste.

Original bakside, Transilvanian Hunger

Gylve Nagell, kjent fra Darkthrone, Storm og Isengard, tilkjennegjorde sin stolthet over å tilhøre den ariske rasen. ’Transilvanian Hunger’ hadde sloganet ’Norsk Arisk Black Metal’ påskrevet, noe som kjapt forsvant med reutgivelsene. I tillegg ønsket han å inkludere et notat inni coveret om at enhver som uttrykte misnøye med platen var en jøde. Plateselskapet Peaceville nektet å promotere albumet med den inkluderte teksten, men bandet gjorde muligens ikke saken bedre gjennom å hevde at begrepet ’jøde’ betyr ’idiot’ på norsk i unnskyldningen som fulgte. Nagell hevdet riktignok at han aldri hadde hatt sympatier for verken rasisme eller nazisme, og bandet fremsto fullstendig apolitiske etter denne kontroversen.

Ulver ga i den tidlige fasen uttrykk for en ny-hedensk verdensanskuelse. For å sitere Garm: ’Kristendommen er en patetisk religion skapt for svake mennesker, og som Odins sønner ser vi det på som vår plikt å ta tilbake det som engang var vårt.’ Jan Axel Blomberg, bedre kjent som Hellhammer, gikk hardere til verks: ‘ Black Metal er for hvite folk’.

Siste stunt i denne føljetongen sto Taake for idet vokalist Høst entret scenen i Essen, Tyskland med et påmalt swastika. Det falt ikke i god jord, og bandet unnskyldte seg med at handlingen bare var ment som provokasjon. Fullstendig pubertalt, men også i tråd med Sid Vicious bruk av symbolet. Bandet har i ettertid opplevd en massiv boikott fra festivalarrangører. Saken er ekstra lei, ettersom jeg finner mitt mest lokale band glimrende rent musikalsk.

Men hvor mye er egentlig image? Man kan nesten si det er der den virkelige mystikken ligger. Når ideologien ganske enkelt næres gjennom å sjokkere og bryte tabuer, er det ikke godt å vite hvor mye som er ektefølt. Vi kan bare forholde oss til de utsagn og handlinger som kommer til veie. Selv har jeg en mistanke om svært mye posering, dog de primitive holdningene stempler bandene uansett.

Rett skal være rett, det finnes mange band som baserer sin musikk på norrøne stemninger, utelukkende fordi de finner historiske inspirasjoner. Eksempelvis Enslaved, Windir, Helheim og Einherjer har/hadde alle en kunstnerisk tilnærming til temaet. Og som nettopp kunstnerisk uttrykk fungerer black metal glimrende. Og det er derfor jeg mer enn gjerne også låner øre til mer tradisjonelle BM band som Satyricon, Old Man’s Child, Dimmu Borgir, Emperor, Darkthrone, Taake, Immortal, Throne of Katarsis, Carpathian Forest, Gorgoroth, Aeternus og Mayhem.

Denne bloggen heter Niflheim, som drar veksler på den kalde siden av den mytologiske verdenen, og er et uttrykk for fascinasjon og interesse for norsk mytologi og historie. Denne interessen er bortimot sunn, og underholdende for enhver nysgjerrig – så lenge man ikke drar politiske slutninger tilpasset nåtiden. For disse fungerer mytologien som et verktøy og et mål. Hva ellers gjelder religion er mitt synspunkt at folk må få tro nøyaktig hva de vil, så lenge de ikke misjonerer eller gjør politikk ut av det. Jeg mener evolusjonsteorien demmer opp for kristendommen i større grad enn satanisme, men kan strekke meg til et agnostisk ’livssyn’. Jeg holder mulighetene åpne med andre ord.

Jeg registrerte at Kerry King i kjent stil kom med harde utfall mot black metal i dagbladet her om dagen. Poenget hans om å avstå fra drap støtter jeg helhjertet, men den godeste gitaristen har et håpløst utdatert bilde av den norske scenen. Kanskje han også burde satt seg ned med musikken, som et supplement til sensasjonspressen?

I prinsippet kunne bandene sunget om My Little Pony for min del, men jeg setter strek ved Burzum og andre med åpenlyse nazistiske sympatier. Så fort musikken tar form av rasistisk propaganda og ekstremistisk politikk, bør det boikottes eller bekjempes. Jeg kjøpte ’Filosofem’ basert på en bra anmeldelse, men det blir med det.

Edit 111109: En hel blogg viet motstand mot Varg Vikernes

___________________________________________________________

Black versus Brown?

I can identify with the urge to rebel or maintain ideological opposition towards the church. We live in a culture where God and the religious noise is everywhere. In advertising, media, movies, books, and not least, politics.

Paradoxically, within the same culture the church has weakened, with low attendance, apart from the holidays, funerals, baptisms and marriages. At the same time, Satan is stowed away in the closet, along with witches, heresy and other ghosts, and the focus is on more sentimental values, like kindness and love. This is most common in the case of Protestantism, but even the pope has reassured the masses that hell is an abstraction, and thus giving the classical antagonist minimal leeway – if we ignore his guest visits in the entertainment industry. Faith should not be based on fear, but on a voluntary basis and the love of God. Touching and beautiful perhaps, but also a sign that the church had to forsake the fear of God, rituals, and the little suspense that once existed. In addition, the music and hymns weren’t suited for youth who’d grown up on a diet of rock and metal.

In the neat and tidy society of Norway, many of us are experiencing an attraction to mysticism and entertainment, and the more we consume, the harder we are to impress and satisfy. So why not team up with the once so terrifying Lucifer? God of individualism, free thought, rebellion, fear, contempt, hatred and destructiveness. The God of alienates, an icon for everything that cross the Christian ideas, norms and lifestyle.

The ideological and musical influences were many. Bach, Grieg, Beethoven and J.R.R. Tolkien were all devout men, while the philosophers Nietzsche and Jung, in addition to  Wagner were atheists. Among the later musical influences were Venom, Bathory and Hellhammer – all of which differed between the band’s image and their own person. Of more marginal influence were Anton LaVey’s Church of Satan and his Satanic Bible, and Aleister Crowley – both of which often were dismissed as too humane and diluted. The brew was explosive in every way, and was musically described as the social equivalent of war.

The nature and the esoteric were highlighted by the bands as a source of inspiration, logically enough, as nature equal chaos, mystery and lack of belonging. The wild mountains stand in sharp contrast to trimmed garden spots, or the conformal. Youth rebellion had been perfected since the entry of rock music in the fifties, and the next step would be to deny society itself, including all of its norms. Øystein Aarseth, a main figure within the scene, had a background in communism – an expression of rebellion against the bourgeois, while many of his peers eventually embraced the opposite of the political spectrum.

Norway has since the Middle Ages been a calm and sober society. More in favour of reforms, rather than revolution. To such an extent that the term has entered everyday speech as something exotic and positive. Revolutionary is used as a superlative. Against this backdrop of tradition and soothing, passive religiosity, a sense of stagnation grew among the creative, intelligent and alienated youth. Youth rebellion is always directed towards status quo, but always from different starting points. But as society become more secular, the limits of the protest manners stretched, and there is no real rebellion if it doesn’t surpass previous generations. The ideology of this group was based on final victory over its declared enemies, even though it was society itself – fuelled by a hysterical media. One could almost say that the counterculture lived in eschatological expectation, as a political / religious / cultural (if possible) breakthrough would lead to a natural dissolution on ideological basis.

In time, all counterculture are eventually sucked into the mainstream, with the coming of age of these individuals leads them to define the cultural landscape. Whatever has expired, is harmless. That Satanism and its cultural exports, black metal, would suffer the same fate as punk, probably didn’t graze the teenagers – they were too extreme. But they were wrong, and the bands have just about lost their ability to provoke. No eyebrows are raised if you purchase the last album of Darkthrone. Although the genre has its black sheep, you may condemn them and start to digest the records, with society’s blessing. The bands weren’t dissolved, as expected, but they stayed long enough to reap the fruits of their labour – and adapted to the market through compromise. Why this compromise? The genre had broken out of the underground, so why let upstarts capitalize on a product belonging to the inventors? In addition, several musicians were coming of age or serving their sentences, while others saw the potential for a more subtle influence by reaching out to others. But if you happen to scrape a little on the matter, you actually get more shit under your nails than expected.

Basically, one would think there were watertight bulkhead between the mysticism, occult theory, misanthropy and nihilism, which comprised the first black metal, and Nazism. And among the vast majority of the performers there were a clear distinction. But a few bands and people however, were able to trace a logical leap from Satanism to Norse mythology (or rather religion). From Paganism it was a short trip to social Darwinism and extreme nationalism. This despite the fact that supporters of such a subversive ideology would in 1943 undoubtedly suffer a dose of Zyklon-B.

But how do you defend a jump from an absolute anti-religious stance to the worship of gods? And shouldn’t disciples of evil rather favour the Jotuns instead of the Aesir? Not to mention the incomparable contradiction in the mixture of Christian symbolism and Norse mythology. The Norwegian flag is not an ancient design, and made with the cross as a template – while the inverted cross, Saint Peter’s Cross, is common sight within Catholicism. In today’s secular society, believing in the devil is logically reserved hard-line Christians. It can also be argued that Bård Eithun’s murder of a homosexual man in Lillehammer, remind us of strict biblical dogma. Varg Vikernes has recently released explanations on the pan-Germanic Aryan racial superiority, through the accounts of UFOs, Atlantis and more hazy slur, inspired by Universism – the theories of war criminal Vidkun Quisling. Hitler and his gang also believed that the Aryan people were extraterrestrial in its glory. The Aryan übermensch stayed in the Himalayas, before it was safe to emigrate to India. In other words, an embarrassing number of religious, political and historical fiction blisters – almost fitting Scientology.

Common for many of the involved is an infantile need to defend and intellectualize mischief of youth as part of a more grandiose plan. Desperately clinging to a certain aura of mystery seems pathetic. Justifying church arson in a historical context, ‘Satanists’ operated in the same manner as fundamentalist Muslims and Christians – in which historical events and facts are both argumentation and motivation. One thing is an interest in history, while it’s another thing completely to let history legitimize dogma.

A shift towards fascism was obviously latent in the absolute negation of society’s values, and the first stage was a relatively harmless romanticizing of Norse mythology, interspersed with a more or less genuine hatred towards Christianity. The large ideological difference is that Nazis would say that they are fighting for a just cause, while Satanists are solely destructive. Both groups, however, have one thing in common. They grow and cultivate hatred. Neo-Nazis operate in the assumption that historic Norwegian / Germanic culture is superior to other cultures.

Kristian Vikernes changed the scene, made it infamous and shaped public opinion through media. In cryptic terms, he took responsibility for the church burnings, much to promote his band, partly to raise his status among his peers. He rivalled with Euronymous in the role of ideological guru, whereupon Vikernes murdered him. The trial was a media circus, and Vikernes changed his name. Behind bars, he denounced his satanic past, and converted to neo-paganism, in which he glorified the pure Aryan and Norse gods. He wore a militant, Nazi uniform in front of the media, and started the Norwegian chapter of Allgermanische Heidnische Front, Norwegian Pagan Front. In 1997 it was revealed a plot where a so-called Einsatz-group, with neo-Nazi Tom Eiternes at the helm, should free Vikernes through an armed operation. All funded by Vikernes’ mother, Lene Bore. It seems that Vikernes is trapped in his own need for attention through shock value, with new stunts, always anchored safely in the extreme.

Especially in Slavic cultures such as Poland and Russia, black metal has been equal to extreme nationalism (cf. Graveland), which is rather ironic considering that the German leadership viewed the Slavs as lesser humans. The idea was that these people should act as slaves to German people in the provinces. Vikernes’ famous escape from prison leave was aimed at enlisting in Russian forces in order to fight against Chechnyan rebels, or ‘Asians’ as he condescendingly named them. And fittingly enough in the service of Russian Slavs.

Gylve Nagell, of Darkthrone, Storm and Isengard fame, manifested his pride in belonging to the Aryan race. ‘Transilvanian Hunger’ was originally labelled with the slogan ‘Norwegian Aryan Black Metal’, which instantly disappeared with the reissues. In addition, he wanted to include a note inside the cover stating that anyone who expressed dissatisfaction with the album was a Jew. The label Peaceville refused to promote the album with the included text, but the band probably did not improve matters by claiming, in the inevitable apology, that the term ‘Jew’ means ‘idiot’ in Norwegian. However, Nagell claimed that he’d never had sympathies for either racism or Nazism – and the band have appeared completely non-political in the wake of this controversy.

In the early phase Ulver expressed neo-pagan worldview. To quote Garm: ‘Christianity is a pathetic religion created for weak people, and as the sons of Odin, we see it our duty to take back what once was ours.’ Jan Axel Blomberg, better known as Hellhammer, was more explicit: ‘Black Metal is for white people’.

In the last stunt of this chronology Taake’s lead singer Hoest entered the scene in Essen, Germany with a painted Swastika on his chest. It did not go down well, and the band apologized, claiming it was only done to provoke. Shockingly immature, but at the same time firmly in line with Sid Vicious usage of the symbol. The band has since experienced a massive boycott from festival organizers. The whole situation is regrettable, as I find the local band of great musical interest.

But how much of the shock value is a consequence of building an image? One could almost say that it’s right there the real mystery dwells. When ideology is simply nurtured through shocking and breaking taboos, it’s hard to know how much of it that is genuine. We can only relate to the statements and actions that surfaces. Although I suspect a great deal of posing, the primitive attitudes will nonetheless label the bands.

Still, there are many bands that base their music on Norse moods, solely due to finding historic inspirations. For example, Enslaved, Windir, Helheim and Einherjer have or had an artistic approach to the topic. And as an artistic expression black metal is simply brilliant. And that is why I’m more than happy to also lend an ear to the more traditional BM bands like Satyricon, Old Man’s Child, Dimmu Borgir, Emperor, Darkthrone, Taake, Immortal, Throne of Katarsis, Carpathian Forest, Gorgoroth, Aeternus and Mayhem.

This blog is called Niflheim, which draws upon the cold side of the mythological world, and is an expression of fascination and interest in Norwegian mythology and history. This interest is actually healthy and fun for all curious – as long as you don’t make political conclusions fit for the present day. For these beings mythology works as a tool and a goal. Regarding religion in general, my point of view is that people may believe whatever the hell they want, as long as they don’t embark on crusades or make politics out of it. In my opinion, the theory of evolution dam up for Christianity to a greater extent than Satanism, but I can stretch to an Agnostic view on life. I keep my options open, in other words.

I noted that Kerry King in familiar style came with harsh attacks on black metal in the newspaper the other day. I fully support his point of refraining from murdering people, but the dear guitarist has a hopelessly outdated perception of the Norwegian scene. Maybe he should sit down and listen to the music, as a supplement to the sensationalistic press?

In principle, the bands may sing about My Little Pony for all I care, but I’m drawing a line with Burzum and others with obvious neo-Nazi sympathies. Once the music takes the form of racist propaganda and extremist politics, it should be boycotted or combated. I bought ‘Filosofem’ based on a good review, but that will be the end of it.

Edit 111109: A whole blog dedicated to the exposure of Varg Vikernes