Jeg kan forstå trangen til opprør eller ideologisk motstand mot kirken. Vi lever i en kultur hvor Gud og den religiøse støyen er overalt. I reklame, media, film, bøker og ikke minst, i politikken. I den samme kulturen står kirken paradoksalt nok svakt, med labert oppmøte, sett bort fra høytider, begravelser, dåp og giftemål. Samtidig er Satan er stuet bort i skapet sammen med hekser, kjetteri og annet skrømt, og fokuset ligger på mer sentimentale verdier som godhet og kjærlighet. Dette gjelder i sterkest grad protestantismen, men selv paven har beroliget massene med at helvete er en abstraksjon, og dermed gitt den klassiske antagonisten minimalt med spillerom - om vi ser bort fra gjestevisitter i underholdningsindustrien. Troen skal ikke baseres på frykt, men frivillighet og Guds kjærlighet. Rørende og vakkert kanskje, men også et tegn på at kirken måtte forsake gudfryktighet, ritualer og det lille av spenning som en gang fantes. Og i en bisetning var musikken og salmene ikke i takt med ungdom som hadde vokst opp på en diett av rock og metal.

I det ordnede samfunnet som Norge er, opplever de aller fleste av oss en dragning mot mystikk og underholdning, og jo mer vi konsumerer, jo mer blaserte blir vi - og vanskeligere å tilfredsstille. Så hvorfor ikke slå seg i korn med den tidligere så fryktinngytende Lucifer? Guden for individualisme, fri tanke, opprør, frykt, forakt, hat og destruktivitet. Guden for samfunnets fremmedgjorte, et ikon for alt som går på tvers av kristne tanker, normer og levesett.

De ideologiske og musikalske impulsene var mange. Bach, Grieg, Beethoven og J.R.R. Tolkien var alle gudfryktige menn, mens filosofene Nietzsche og Jung muligens, samt Wagner hadde sitt på det tørre i så måte. Blant de senere musikalske forbildene var Venom, Bathory og Hellhammer - som alle skilte mellom bandets image og sin egen person. Av mer marginal innflytelse var Anton LaVeys Church of Satan og hans Sataniske Bibel, samt Aleister Crowley - som begge gjerne ble avvist som for humane og utvannet. Brygget ble eksplosivt på alle måter, og ble musikalsk omtalt som det sosiale motstykket til krig.

Naturen og det esoteriske ble fremhevet av bandene som en kilde til inspirasjon, logisk nok, ettersom som naturen er ensbetydende med kaos, mystikk og mangel på tilhørighet. Den ville fjellheimen står i skarp kontrast til velordnete hageflekker, eller det konforme om du vil. Ungdomsopprør hadde blitt perfeksjonert sidens rockens inntog på femtitallet, og neste steg ville være å fornekte samfunnet selv, derunder alle dets normer. Øystein Aarseth, en av scenens hovedmenn, hadde sin bakgrunn fra kommunismen - i seg selv et uttrykk for opprør mot det besteborgerlige, mens mange av hans likesinnede etter hvert omfavnet den rake motsetningen på den politiske skalaen.

Norge har siden middelalderen vært et sedat og nøkternt samfunn. Politisk sett i favør for reformisme fremfor revolusjon, den grad at begrepet har gått inn i dagligtalen som noe eksotisk og positivt. Revolusjonær benyttes som et superlativ. Mot dette bakteppet av tradisjonisme og søvndyssende, passiv religiøsitet, vokste det frem en følelse av stagnasjon blant kreativ, intelligent og fremmedgjort ungdom. Ungdomsopprør retter seg alltid mot status quo, men alltid fra ulike utgangspunkt. Men etter hvert som samfunnet blir mer sekulært, tøyes grensene for protestens form, og det er ikke noe virkelig opprør om man ikke overgår tidligere generasjoner. Ideologien denne gruppen baserte seg på den endelige seier over erklærte fiender, til tross for at det i ytterste konsekvens var samfunnet selv - og et hysterisk media fungerte som drivstoff. Man kan nesten si at motkulturen levde i eskatologisk forventning, ettersom et politisk/religiøst/kulturelt (om enn umulig) gjennomslag ville føre til en naturlig oppløsning på ideologisk basis.

Som kjent suges enhver motkultur opp i mainstreamen med tid, når det nettopp er motkulturens individer som skal definere den rådende kulturen. Det som har gått ut på dato er ufarlig. At satanismen og dens kulturelle eksport, svartmetallen, skulle lide samme skjebne som punken, streifet nok ikke tenåringene - til det var de for ekstreme. Men de tok feil, og bandene er i dag blitt stuereine. Ingen løfter så mye som et øyenbryn om du kjøper den siste til Darkthrone. Sjangeren har sine sorte får, og så fort man har fordømt disse kan man sette i gang med å fordøye platene, med samfunnets velsignelse. Bandene ble som forventet ikke oppløst, men høstet heller fruktene av sitt arbeid - og tilpasset seg markedet gjennom storstilt fråtsing i kameler. Hvorfor dette kompromisset? Jo, sjangeren hadde brutt ut av undergrunnen, så hvorfor la oppkomlinger kapitalisere på et produkt som tilhørte oppfinnerne? I tillegg hadde flere medlemmer blitt voksne eller sonet sine dommer, mens andre så potensialet for mer subtil påvirkning gjennom å nå ut til flere. Men om man skulle slumpe til å skrape litt i materien, får man faktisk mer dritt under neglene enn forventet.

I utgangspunktet skulle man tro det var vanntette skott mellom mystisismen, okkultismen, misantropien og nihilismen som utgjorde den første black metalen, og nazismen. Og blant de aller fleste utøverne gikk det et klart skille. Men et fåtall band og personer mente imidlertid å spore et logisk sprang til norrøn mytologi (eller rettere sagt religion), og derfra var veien kort til sosialdarwinisme og ekstrem nasjonalisme. Dette til tross for at tilhengere av en så subversiv ideologi utvilsomt ville blitt tildelt sin dose zyklon-B i 1943.

Men hvordan forsvarer man et hopp fra et absolutt anti-religiøst standpunkt til dyrkelse av æsene? Og burde ikke ondskapens disipler i stedet holde med jotnene? For ikke å snakke om den uforlignelige motsigelsen i sammenblandingen av kristen symbolikk og norrøn gudelære. Det norske flagget er ikke noen gammel innretning, og laget med korset som mal, mens det inverterte korset, Peterskorset, ikke er et sjeldent skue innen katolisismen. I dagens sekulære samfunn er i tillegg troen på djevelen forbeholdt dypt kristne. Det kan også argumenteres for at Bård Eithuns drap på en homofil i Lillehammer, i seg selv ligger i grenselandet til streng bibelsk dogma. Varg Vikernes har i det siste forsøkt seg på forklaringer på den pan-germaniske ariske rases overlegenhet, gjennom betraktninger om UFOer, Atlantis og det som enda mer tåkete er, inspirert av Quislings Universisme. Hitler og hans bande trodde også at de ariske folkeslagene var utenomjordiske i all sin suverenitet, inkludert et opphold i Himalaya, før det var trygt å emigrere til India. Med andre ord en bortimot pinlig rekke av religiøse, politiske og historiske blemmer og oppspinn selv scientologene ville gapt av.

Felles for mange aktører er et fullstendig infantilt behov for å forsvare og intellektualisere rampestrekene fra ungdommen som et ledd i en mer grandios plan. Å desperat holde på en viss aura av mystikk blir for undertegnede bare patetisk. Gjennom å rettferdiggjøre kirkebrenning i en historisk kontekst, opererte ’satanistene’ på samme måte som fundamentalistiske muslimer og kristne - hvor historiske hendelser og kjensgjerninger utgjør både argumentasjon og motivasjon. En ting er å være historisk interessert, en helt annen er å la historien legitimere dogmatikken.

Dreiningen mot fascisme lå selvsagt latent i den absolutte fornektelsen av samfunnets verdier, og første etappe var en relativt harmløs romantisering av norrøn mytologi, ispedd et mer eller mindre ektefølt kristenhat. Den store forskjellen på miljøene er at nazistene vil hevde at det kjemper for et gode, mens satanistene utelukkende er destruktive. Begge gruppene har imidlertid det til felles at de dyrker og kultiverer hatet. Nynazistene opererer i troen på at det historisk norske/germanske er andre kulturer overlegen.

Kristian Vikernes forandret scenen, gjorde den offentlig kjent og formet publikums oppfatning gjennom media. Han tok ansvar for kirkebrenninger i kryptiske ordelag, mye for å promotere sitt band, dels for å høyne sin status i miljøet. Han rivaliserte etter hvert med Øystein Aarseth om rollen som ideologisk guru, hvorpå Vikernes myrdet ham. Rettssaken ble en sensasjonspreget sirkus, og Vikernes skiftet fornavn. Vel bak lås og slå tok han avstand fra sin fortid som satanist, og konverterte til ny-hedning, hvorpå han forherliget det rene, ariske norske og de norrøne gudene. Han iførte seg en militant, nazistisk uniform foran media, og startet den norske varianten av Allgermanische Heidnische Front, Norsk Hedensk Front. I 1997 ble det avslørt et komplott hvor en såkalt Einsatzgruppe, med nynazisten Tom Eiternes i spissen, skulle frigjøre Vikernes gjennom en væpnet aksjon. Alt finansiert av Vikernes mor, Lene Bore. Det later til at Vikernes er fanget i sitt eget behov for oppmerksomhet gjennom å sjokkere med stadig nye stunts, alltid trygt forankret i det ekstreme.

Særlig i slaviske kulturer som Polen og Russland har sort metal vært ensbetydende med nazisme (jmf. Graveland), noe som er temmelig ironisk med tanke på at den tyske

ledelsen betraktet slaverne som untermensch. Meningen var at disse folkene skulle fungere som det tyske herrefolkets slaver i

provinsene. Vikernes famøse flukt fra fengselspermisjonen hadde ettersigende det siktemål å verve seg til kamp mot tsjetjenerne, eller ’asiatene’ som han nedlatende kalte dem. Alt sammen i nettopp slavernes tjeneste.

Gylve Nagell, kjent fra Darkthrone, Storm og Isengard, tilkjennegjorde sin stolthet over å tilhøre den ariske rasen. ’Transilvanian Hunger’ hadde sloganet ’Norsk Arisk Black Metal’ påskrevet, noe som kjapt forsvant med reutgivelsene. I tillegg ønsket han å inkludere et notat inni coveret om at enhver som uttrykte misnøye med platen var en jøde. Plateselskapet Peaceville nektet å promotere albumet med den inkluderte teksten, men bandet gjorde muligens ikke saken bedre gjennom å hevde at begrepet ’jøde’ betyr ’idiot’ på norsk i unnskyldningen som fulgte. Nagell hevdet riktignok at han aldri hadde hatt sympatier for verken rasisme eller nazisme, og bandet fremsto fullstendig apolitiske etter denne kontroversen.

Ulver ga i den tidlige fasen uttrykk for en ny-hedensk verdensanskuelse. For å sitere Garm: ’Kristendommen er en patetisk religion skapt for svake mennesker, og som Odins sønner ser vi det på som vår plikt å ta tilbake det som engang var vårt.’ Jan Axel Blomberg, bedre kjent som Hellhammer, gikk hardere til verks: ‘ Black Metal er for hvite folk’.

Siste stunt i denne føljetongen sto Taake for idet vokalist Høst entret scenen i Essen, Tyskland med et påmalt swastika. Det falt ikke i god jord, og bandet unnskyldte seg med at handlingen bare var ment som provokasjon. Fullstendig pubertalt, men også i tråd med Sid Vicious bruk av symbolet. Bandet har i ettertid opplevd en massiv boikott fra festivalarrangører. Saken er ekstra lei, ettersom jeg finner mitt mest lokale band glimrende rent musikalsk.

Men hvor mye er egentlig image? Man kan nesten si det er der den virkelige mystikken ligger. Når ideologien ganske enkelt næres gjennom å sjokkere og bryte tabuer, er det ikke godt å vite hvor mye som er ektefølt. Vi kan bare forholde oss til de utsagn og handlinger som kommer til veie. Selv har jeg en mistanke om svært mye posering, dog de primitive holdningene stempler bandene uansett.

Rett skal være rett, det finnes mange band som baserer sin musikk på norrøne stemninger, utelukkende fordi de finner historiske inspirasjoner. Eksempelvis Enslaved, Windir, Helheim og Einherjer har/hadde alle en kunstnerisk tilnærming til temaet. Og som nettopp kunstnerisk uttrykk fungerer black metal glimrende. Og det er derfor jeg mer enn gjerne også låner øre til mer tradisjonelle BM band som Satyricon, Old Man’s Child, Dimmu Borgir, Emperor, Darkthrone, Taake, Immortal, Throne of Katarsis, Carpathian Forest, Gorgoroth, Aeternus og Mayhem.

Denne bloggen heter Niflheim, som drar veksler på den kalde siden av den mytologiske verdenen, og er et uttrykk for fascinasjon og interesse for norsk mytologi og historie. Denne interessen er bortimot sunn, og underholdende for enhver nysgjerrig - så lenge man ikke drar politiske slutninger tilpasset nåtiden. For disse fungerer mytologien som et verktøy og et mål. Hva ellers gjelder religion er mitt synspunkt at folk må få tro nøyaktig hva de vil, så lenge de ikke misjonerer eller gjør politikk ut av det. Jeg mener evolusjonsteorien demmer opp for kristendommen i større grad enn satanisme, men kan strekke meg til et agnostisk ’livssyn’. Jeg holder mulighetene åpne med andre ord.

Jeg registrerte at Kerry King i kjent stil kom med harde utfall mot black metal i dagbladet her om dagen. Poenget hans om å avstå fra drap støtter jeg helhjertet, men den godeste gitaristen har et håpløst utdatert bilde av den norske scenen. Kanskje han også burde satt seg ned med musikken, som et supplement til sensasjonspressen?

I prinsippet kunne bandene sunget om My Little Pony for min del, men jeg setter strek ved Burzum og andre med åpenlyse nazistiske sympatier. Så fort musikken tar form av rasistisk propaganda og ekstremistisk politikk, bør det boikottes eller bekjempes. Jeg kjøpte ’Filosofem’ basert på en bra anmeldelse, men det blir med det.