Debatten om fildeling har økt til orkans styrke, gjennom Venstres ønske om legalisering (på den bakgrunn at det kriminaliserer en hel generasjon), kampanjen Piracy Kills Music og den italienske musikkjournalisten som gjorde blemmen med å distribuere sin kopi av Dimmu Borgirs nye skive. Samtidig har cd-salget over dammen gått ned med 32% siden fjoråret, med det hysteriet som det fører med seg. Her følger nok et innlegg.

Ulovlig fildeling av opphavsrettslig beskyttet media foregår i stor skala på nettet, gjennom mange ulike tjenester. Dette gjelder spill, bøker, musikk, programvare, film og liknende åndsverk. De store firmaene forsøker selvsagt å kvele fildeling med alle midler tilgjengelig, det være seg blant annet reklamekampanjer og rettslig påtale. Jeg vil se nærmere på platebransjen siden dette tilsynelatende er den mest aggressive aktøren i dette spillet.

Et historisk tilbakeblikk er påkrevd når man tar denne slagmarken i skue. Alle husker vel Napster? Tjenesten gjorde seg gjeldende da mp3-formatet kom på banen mot slutten av 90-årene, og millioner av mennesker kunne nå laste ned sin favorittmusikk gratis. Med teknologien som fantes kunne de deretter brenne ut filene på en audio-cd, laste ned platecover og vips, så hadde man et nyutgitt album til odel og eie nesten fullstendig gratis! Platebransjen opplevde naturlig nok et dupp i salget, og gikk bananas. Noen artister, som Mötley Crüe, Limp Bizkit (grøss) og Dave Matthews støttet tjenesten og framskrittet, mens andre kastet seg på bølgen av søksmål. Industrien tvang etter mange måneder napster i kne, og tjenesten gikk dukken.

Da napster takket for seg, poppet det opp mange nye ’peer2peer’ klienter. Disse hadde i større grad sikret seg mot juridiske angrep, med et desentralisert nettverk. Om platebransjen ville angripe tjenesten, ble de henvist til den enkelte bruker som lastet opp, eller seedet om du vil. Det desentraliserte nettverket het Gnutella, og mange p2p tjenester benyttet seg av dette. Eksempler er Kazaa, Emule, Bearshare, WinMx, Shareaza etc. Disse tjenestene tilbyr alt av media, ikke bare musikk. Siste skudd på treet er bittorrent, som er enda sterkere sikret mot rettslig påtale.

Men hva er egentlig denne ’plateindustrien’ som bekjemper fildeling med slik innbitt forakt? Platebransjen er ganske enkelt den delen av musikkbransjen som tjener på å selge innspilt musikk. Det lovende bandet hyres, for deretter jobbe med utpekte produsenter og mixere i studio. Plateselskap sørger for reklamekampanjer, trykk og design, og tar mesteparten av inntjeningen. Mindre band tjener for det meste sine penger på turnering. Det vil alltid være en viss spenning mellom artister og label, ettersom det er et gi og ta-forhold. Artistene sitter på talentet, mens selskapet sitter på pengesekken. Ofte griper selskapet inn for å gjøre produktet mest mulig salgbart.

Verdens musikkmarked domineres av kun fire store aktører, som kontrollerer 70% av markedet. Fordelingen er slik: Universal Music Group 25.5%, Sony BMG 21.5%, EMI 13.4% og Warner 11.3%. De resterende 28.4% går til resten (kilde: Wikipedia). Vi kan snakke om et oligarki, med kun noen få virkelig store profitører. Og disse selskapene har økonomiske muskler til å møte det det anser som trusselen. Og det er her rettsalene og reklameboardsene skjendes.

Selv Goebbels ville rynket på nesen over det siste, og vel omtalte, initiativet til den norske bransjen; ’Piracy Kills Music’. Propagandaen strander allerede i tittelen. Musikk er et uttrykk for kultur, gratis eller momsbelagt, og har eksistert uavhengig av økonomien fra det første menneskelige grynt til grammofonen. Om Universal hadde gått konkurs, ville dette antagelig ikke brydd stort andre enn arbeiderne og bransjefolket selv. Selv om plateselskapene gjerne skulle hatt hegemoni på musikk som uttrykksform, så er dette faktisk ikke tilfelle. Musikken er ikke avhengig av firmaer, det er overraskende nok omvendt. Som jeg senere vil argumentere for, er Universals forestående konkurs sterkt overdrevet. Dette handler om smuler, kanskje tilmed et brød – i en bugnende handlevogn. Det handler om number one, og under tvil number two. Fans er til for plateselskapet, og den som måtte tro noe annet er fremdeles ikke blitt lobotomert.

’You wouldn’t steal a car’ messes det fra tv’en idet dvd’en settes i. Det skjebnetunge budskapet rettes også mot dem som faktisk har gjort det eneste lovlige og kjøpt produktet. Selv om jeg altså ønsker å holde meg unna diskusjonen rundt andre former for media enn musikk i denne omgang, så vil jeg nevne at produkter av såpass lav holdbarhet som film og dataspill har et poeng med tanke på salgstap. Å kjøpe en film jeg allerede har sett er noe jeg sjelden gjør, og dataspill er totalt utelukket. Mistenkeliggjøringen av vanlige forbrukere er uansett skivebom, og det frister faktisk mer til nedlastning enn det preventerer.

Rettsvesenet er under konstant beleiring av advokater som stevner og fører rettsaker mot både enkeltpersoner og nettselskaper. Ofte møter de utilbørlig hard motstand, spesielt i land hvor konglomerater har mindre beskyttelse enn individer. Kripos jobber stadig på vegne av internasjonale selskaper, men har varierende suksess.

Vi befinner oss i en medieskapt massepsykose hvor samtlige vil og kan være rockestjerner – til nød bare kjendis. Alle vil ha sine overskrifter og bilder i avisen og et tilstrekkelig alibi for å leve ut sin hedonisme med god samvittighet.

Og med verktøy som pro-tools, billig brukt utstyr og myriader av dataprogrammer, samt passende publiseringsalternativer som Urørt, Myspace og Youtube har vi etter hvert begynt å oppleve effektene av den kollektive streben etter oppmerksomhet. Det begynner å bli et gammelt fenomen, men det skader ikke å minne om naturlovene. Flesteparten av nettkjendiser og strebende artister besitter et mer middelmådig talent enn eliten. Og for å komme til poenget; platebransjen har ikke evner, i noen vesentlig større grad enn resten av oss, til å spå hva som slår an. Ergo signes artister og band over en lav sko, for ikke å si sandal. Resultatet er et sprengmettet marked, hvor hver eneste musikalske nisje består av tusener av artister. Hver gang jeg plukker opp et musikkmagasin, blir jeg utsatt for selskapenes reklamering for ferske artister. Dette er jo helt i orden, men når antallet nye oppdagelser antar dimensjoner av hundrevis i måneden, går man etter hvert så lei at man gjerne dropper å følge med. Markedet er med andre ord så overlesset at det står i ferd med å implodere.

Ikke bare signeres band i latterlige kvanta, men de overføres også mellom selskapene i langt større grad. Når bandet ikke selger tilfredsstillende mengder plater, får de ofte fyken av selskapet og melder overgang til et annet, som er villige til å jenke forventningene. Dette er musikkindustriens vesen, og har pågått lenge, men når et band først har blitt signert later det til at de sitter tryggere enn høyesterettsdommere. De kan selge dårlig, virke uinteressert i sine få fans og låte enda verre, men jaggu er de ikke likevel i stallen til et mer eller mindre shady plateselskap. En slags omvendt Darwinisme, selv om det selvsagt skal anerkjennes at det mest suksessfulle artistene opplever en annen verden av servilitet.

Et kjapt eksempel på massesigneringen er den norske black metal-boomen post Varg Vikernes. Så å si samtlige band som var villige til å iføre seg hjelm og ringbrynje på scenen hadde en tysk kontrakt i vente. Resultatet var en lunken utvanning av produktet, som støtte bort kjøpere. Stort sett bare en håndfull band kunne holde det gående uten de evige medlemsskiftene og de ukentlige opprettelsene av nye band for å få endene til å møtes.

Slik fungerer det også i de mer kommersielle kanalene. Utgangspunktet for salg er selvsagt større når man selger et produkt tilpasset minste felles multiplum, men også disse kjøperne er kritiske, i den grad at bransjen oppretter og hyper artister på samlebånd.

La oss kikke kort på tv-konkurransen ’Idol’. Etter den første norske konkurransen sitret det av fryd blant bransjeaktørerene som deltok. Kurt Nilsen oppnådde enorm popularitet, som ikke har sunket nevneverdig med årene. Nettopp fordi han hadde noe så sjeldent som virkelig talent. Men det skulle ikke gjenta seg. Pengene lå nå i å maksimere den korte og hektiske populariteten til artistene, umiddelbart etter programmets sesongslutt.

Artistene som produseres underveis er altså døgnfluer, og flere deltakere må promoteres, ikke bare dem som når toppen. Og om de flopper fullstendig, står det alltids et annet selskap klart med sikkerhetsnettet.

Så det riktige svaret på dette regnestykket fra platebransjens perspektiv, blir som følger: Vi har en omfangsrik stall av artister, noen garanterte storselgere, noen lovende (men foreløpig middelmådige) og til slutt de nysignerte – de vi ikke er sikre på. Endatil har man også overtatt noen som ikke lyktes på forrige label, som vil få mer tid og reklamekroner enn tidligere. Men stort sett vil de fleste artistene på et fremskredent selskap promoteres i større eller mindre grad. Nisjeartister i dertil grundig utpekte fora, mens de mest kommersielle og omtalte kjøres over hele linjen. Om ikke annet forteller denne vanvittige ekspansjonen at bransjen er i rivende utvikling, slik det gjerne er med firmaer som fyller hyllene med stadig flere produkter.

Mindre selskaper satser i større grad på en fast stall, kvalitet fremfor kvantitet, og nyter godt av nettets nyvinninger. Aldri før har jungeltelegrafering vært så effektivt. Trikset ligger i å penetrere den kollektive støyen. Blant de senere fremstøt er nettselskapet, hvor all distribusjon foregår over nettet. Men også mer beskjedne aktører har kastet seg på bølgen med pennestrøk i hytt og pine.

Vordende artister på sin side har aldri hatt en lettere jobb med å produsere proffe demoer og profilere seg selv. Jeg skal ikke gå videre inn på metodene mange band benytter seg av for å utnytte deler av en annen bransje når det gjelder profilering, kjent som specwork. Det får bli en annen post.

Men også etablerte band vet å benytte seg av nettet. Nettsider har lenge vært en rimelig og effektiv form for markedsføring, men ganske nytt er såkalte ’street teams’ – mest av alt en lettere kynisk perversjon av Turbonegers ’Turbojugends’. Ideen er at fansen tar seg av markedsføring bak linjene, og dermed sparer bandet for utgifter. Vel og bra, men tilhengerne bør være klare over at inntjeningen utelukkende tilfaller bandet og selskapet. Det er også godt mulig at den fysiske klappen på skulderen fra bandet uteblir.

Omsider kommer jeg til hovedpoenget. Platebransjen, gjennom sin salgspolitikk, har så til de grader vært med på å undergrave musikken som produkt. Eller rettere sagt salg av innspilt musikk. Gullrushet har ikke skjedd over natten, men i de senere år har det tyktes til betraktelig. Plateindustrien er tilsynelatende rådville og desperate, og hver gang dupp i salget forekommer, skrikes det opp om sjørøveri. Å simpelthen innrømme at produktet ikke holder mål, tross alle reklamekronene, er like utenkelig som at en diktator ville innrømmet at han var nettopp det. Da bør det være lettere å gjøre en annen innrømmelse, nemlig at produktet er for dyrt, kunstnerisk verdi eller ei.

Nei, da er det lettere å kjøre i gang enda et rettsoppgjør, eller enda en gigantkampanje, som artistene har med å stille seg bak. Og selvsagt, de som har alt å tape gjør det med større glede enn de som har alt å vinne.

La oss forestille oss Lars Ulrich hjemme i sin villa i San Fransisco. Året er 2000, og etter flere år med moderat kommersiell suksess, blir vår danske venn mer og mer frustrert. Han ser nye og fremadstormende band gli forbi i kappløpet – foran Metallica, verdens største metalband! Han setter seg ned foran pc’en og finner ut at låten ’I Disappear’ – fra soundtracket til ’Mission Impossible 2’ – ligger tilgjengelig på napster. Faktisk så ligger hele albumkatalogen forsvarsløs til nedlastning. Lars blir arg og plukker opp telefonen til management, bandet, aviser, plateselskap, agenter og Gud vet hva.

Resultatet blir at Metallica fronter et søksmål mot tjenesten. Joda, Lars husket å ringe advokaten sin også. Første skritt var å printe ut en liste over 300 000 Metallica-fans som skulle bannes fra nettverket. I tillegg til napster, saksøkte de også Yale University, UCLA og Indiana University, for deres manglende blokkering av tjenesten på sitt interne nettverk. Det endte med at bandet og napster inngikk forlik utenfor rettslokalet. Napster gikk med på å blokkere mange brukere ute, og underskrev herved sin dødsdom.

Men den rettslige suksessen hadde et bitter ettersmak. Hva angikk ’public relations’ ble et mareritt, og Lars ble ofte fremstilt i media som bare ’Lar$’. Metallica ble sett på som grådige og ute av stand til å levere varene. Spesielt ille var det at Metallica tidligere hadde surfet på et image som de reneste Robin Hood. Bootleg-taper og video av konsertene var noe de stilte seg likegyldige til, til ergrelse for plateselskapet. Bandet hadde nå et fryktelig inntrykk å rette opp, og pr-sirkuset som fulgte med utgivelsen av ’St. Anger’ gjorde noe av jobben. Helt til man hørte platen selvsagt.

Moralen er at det koster å kjempe mot teknologi, vaner og fans. Er folk først blitt vant til å kunne laste ned hva man ønsker gratis, så er dette et gode de vil kjempe for med nebb og klør.

Selvsagt er det tøft for artistene å måtte finne seg i dårligere økonomiske premisser, og samtidig verne om sitt åndsverk. Spesielt om vi snakker om genuint dyktige musikere som legger sin sjel i produktet. Men om prisene på det fysiske eller digitale produktet hadde blitt så lave at folk faktisk tok turen innom platesjappen, ville det lønt seg på sikt. Men dette er en utopi, og i virkeligheten har artistene lenge vært skadelidende i en lite fleksibel og grådig plateindustri. Tallene er fremdeles beksvarte blant de største firmaene, men mye vil alltid ha mer. Vi snakker tross alt om bransjen som mente kassettspillere med record-knapp var fanden selv.

Men er virkelig fildeling så ille som plateselskaper skal ha det til? I mange tilfeller har det dukket opp nettbutikker som selger filer like lovlig som cd-sjappen. Prisene er lavere enn i den fysiske butikken, men ikke lave nok. Man sitter ikke igjen med et fysisk produkt som en cd-plate med cover og booklet, og distribusjonskostnadene er deretter. Hvis ikke prisene går ned betraktelig, vil ikke disse tjenestene kunne konkurrere med gratistjenestene.

I tilfeller har faktisk fildelingstjenestene økt salget. Et eksempel er albumet ’Kid A’ fra Radiohead. Platen var kunstnerisk og introvert i formen, og var ikke forventet å selge. Derfor droppet labelen alle reklamefremstøt. Men platen ble hyppig utvekslet på napster, og salgstallene steg opp fra intet. Selskapet nektet å anerkjenne napster for publisiteten, ettersom det ikke er praksis å kreditere et firma du saksøker.

Og hvem kan laste ned en liveopplevelse? Selv om platesalget går trått, kan man likevel bygge opp en tilhengerskare via nettet. Dette borger ofte for godt fremmøte i konsertsammenheng, som nettopp er det området band henter størsteparten av sine inntekter. At all PR er god PR er ikke nødvendigvis helt sant, men alt er bedre enn den PR’en Metallica pådro seg i kampen mot napster.

Så fort bandet vokser og blir større får det fort et nærmere forhold til sitt plateselskap. Ofte ender band opp i situasjoner der de må levere album etter avtale, og hvis man fra et kunstnerisk perspektiv ikke er hundre prosent fornøyd, sitter man kun tilbake med håpet om inntekter. Da blir blir sviktende salg fort en pine. Man er berømt nok til å selge, men føler at de gratis tjenestene hindrer salget.

Så hva er mitt forhold til fildeling? Lesere er ofte tjent med en redegjørelse for forfatterens egeninteresser og motiver bak argumentasjonen. Objektivitet er uansett en illusjon.

Ikke er jeg kommunist (som det tidligere har blitt mer enn antydet), ei heller voldsomt liberalistisk. Jeg liker ideen om at artister kan tjene penger og leve av talentet sitt, og jeg produserer selv åndsverk gjennom jobben min som grafiker. Jeg er begeistret over nettets muligheter, og laster ned absolutt all musikk av interesse. Og uhørt nok med skinnende samvittighet. I tsunamien av utgivelser er det bare å forvente at man i det minste skal ha en munnfull, en mulighet til å gjøre seg opp en mening om produktet. De fleste band er fullstendig innforstått med dette, akkurat som matprodusenter som sampler tiramisuen sin til forbipasserende. Om jeg aldri hadde hørt en lyd av bandet, ville jeg naturlig nok ikke kjøpt platen. Dette gjaldt også på åttitallet, når publikum byttelånte og kopierte kassetter. Nedlastning fungerer som gratis reklame, men desto den beste reklame for en artist som først og fremst lever på sin audible presentasjon.

Og om jeg skulle slumpe til å like produktet, så kjøper jeg – før eller senere. Jeg føler jeg har moralsk legitimitet til å veive rundt den oppfordringen til andre. Kall meg gjerne fossil, men jeg er svak for det fysiske produktet. Skinnende plastikk og forseggjorte cover er ting jeg setter pris på. Jeg har etter hvert akkumulert godt over tusen skiver og betalt meg inn på over hundreogfemti konserter. Både platebransje og artister har levd herrens glade dager på lommeboken min. Jeg skal ikke formane noen til å legge igjen adskillige tusenlapper på landets platedisker, dette er min private sykdom. I følge undersøkelser er ikke dette noe problem uansett; nedlastere kjøper fire ganger så mye musikk som resten av markedet. Men å utelukkende laste ned, og aldri støtte sine favorittartister er litt juks.

_________________________________________

Edit 160109: Debattinnlegg i Dagbladet

Edit 270209: Kronikk i Dagbladet

Edit 190309: Kampen mot fildeling fortsetter

Edit 100409: Underholdningsindustriens urimelige krav avslått

Edit: 110409: Dokumentarfilm om problematikken