Fildeling: Er makt fremdeles rett?/File Sharing: Does might still constitute right?

Debatten om fildeling har økt til orkans styrke, gjennom Venstres ønske om legalisering (på den bakgrunn at det kriminaliserer en hel generasjon), kampanjen Piracy Kills Music og den italienske musikkjournalisten som gjorde blemmen med å distribuere sin kopi av Dimmu Borgirs nye skive. Samtidig har cd-salget over dammen gått ned med 32% siden fjoråret, med det hysteriet som det fører med seg. Her følger nok et innlegg.

Ulovlig fildeling av opphavsrettslig beskyttet media foregår i stor skala på nettet, gjennom mange ulike tjenester. Dette gjelder spill, bøker, musikk, programvare, film og liknende åndsverk. De store firmaene forsøker selvsagt å kvele fildeling med alle midler tilgjengelig, det være seg blant annet reklamekampanjer og rettslig påtale. Jeg vil se nærmere på platebransjen siden dette tilsynelatende er den mest aggressive aktøren i dette spillet.

Et historisk tilbakeblikk er påkrevd når man tar denne slagmarken i skue. Alle husker vel Napster? Tjenesten gjorde seg gjeldende da mp3-formatet kom på banen mot slutten av 90-årene, og millioner av mennesker kunne nå laste ned sin favorittmusikk gratis. Med teknologien som fantes kunne de deretter brenne ut filene på en audio-cd, laste ned platecover og vips, så hadde man et nyutgitt album til odel og eie nesten fullstendig gratis! Platebransjen opplevde naturlig nok et dupp i salget, og gikk bananas. Noen artister, som Mötley Crüe, Limp Bizkit (grøss) og Dave Matthews støttet tjenesten og framskrittet, mens andre kastet seg på bølgen av søksmål. Industrien tvang etter mange måneder napster i kne, og tjenesten gikk dukken.

Da napster takket for seg, poppet det opp mange nye ’peer2peer’ klienter. Disse hadde i større grad sikret seg mot juridiske angrep, med et desentralisert nettverk. Om platebransjen ville angripe tjenesten, ble de henvist til den enkelte bruker som lastet opp, eller seedet om du vil. Det desentraliserte nettverket het Gnutella, og mange p2p tjenester benyttet seg av dette. Eksempler er Kazaa, Emule, Bearshare, WinMx, Shareaza etc. Disse tjenestene tilbyr alt av media, ikke bare musikk. Siste skudd på treet er bittorrent, som er enda sterkere sikret mot rettslig påtale.

Men hva er egentlig denne ’plateindustrien’ som bekjemper fildeling med slik innbitt forakt? Platebransjen er ganske enkelt den delen av musikkbransjen som tjener på å selge innspilt musikk. Det lovende bandet hyres, for deretter jobbe med utpekte produsenter og mixere i studio. Plateselskap sørger for reklamekampanjer, trykk og design, og tar mesteparten av inntjeningen. Mindre band tjener for det meste sine penger på turnering. Det vil alltid være en viss spenning mellom artister og label, ettersom det er et gi og ta-forhold. Artistene sitter på talentet, mens selskapet sitter på pengesekken. Ofte griper selskapet inn for å gjøre produktet mest mulig salgbart.

Verdens musikkmarked domineres av kun fire store aktører, som kontrollerer 70% av markedet. Fordelingen er slik: Universal Music Group 25.5%, Sony BMG 21.5%, EMI 13.4% og Warner 11.3%. De resterende 28.4% går til resten (kilde: Wikipedia). Vi kan snakke om et oligarki, med kun noen få virkelig store profitører. Og disse selskapene har økonomiske muskler til å møte det det anser som trusselen. Og det er her rettsalene og reklameboardsene skjendes.

Selv Goebbels ville rynket på nesen over det siste, og vel omtalte, initiativet til den norske bransjen; ’Piracy Kills Music’. Propagandaen strander allerede i tittelen. Musikk er et uttrykk for kultur, gratis eller momsbelagt, og har eksistert uavhengig av økonomien fra det første menneskelige grynt til grammofonen. Om Universal hadde gått konkurs, ville dette antagelig ikke brydd stort andre enn arbeiderne og bransjefolket selv. Selv om plateselskapene gjerne skulle hatt hegemoni på musikk som uttrykksform, så er dette faktisk ikke tilfelle. Musikken er ikke avhengig av firmaer, det er overraskende nok omvendt. Som jeg senere vil argumentere for, er Universals forestående konkurs sterkt overdrevet. Dette handler om smuler, kanskje tilmed et brød – i en bugnende handlevogn. Det handler om number one, og under tvil number two. Fans er til for plateselskapet, og den som måtte tro noe annet er fremdeles ikke blitt lobotomert.

’You wouldn’t steal a car’ messes det fra tv’en idet dvd’en settes i. Det skjebnetunge budskapet rettes også mot dem som faktisk har gjort det eneste lovlige og kjøpt produktet. Selv om jeg altså ønsker å holde meg unna diskusjonen rundt andre former for media enn musikk i denne omgang, så vil jeg nevne at produkter av såpass lav holdbarhet som film og dataspill har et poeng med tanke på salgstap. Å kjøpe en film jeg allerede har sett er noe jeg sjelden gjør, og dataspill er totalt utelukket. Mistenkeliggjøringen av vanlige forbrukere er uansett skivebom, og det frister faktisk mer til nedlastning enn det preventerer.

Rettsvesenet er under konstant beleiring av advokater som stevner og fører rettsaker mot både enkeltpersoner og nettselskaper. Ofte møter de utilbørlig hard motstand, spesielt i land hvor konglomerater har mindre beskyttelse enn individer. Kripos jobber stadig på vegne av internasjonale selskaper, men har varierende suksess.

Vi befinner oss i en medieskapt massepsykose hvor samtlige vil og kan være rockestjerner – til nød bare kjendis. Alle vil ha sine overskrifter og bilder i avisen og et tilstrekkelig alibi for å leve ut sin hedonisme med god samvittighet.

Og med verktøy som pro-tools, billig brukt utstyr og myriader av dataprogrammer, samt passende publiseringsalternativer som Urørt, Myspace og Youtube har vi etter hvert begynt å oppleve effektene av den kollektive streben etter oppmerksomhet. Det begynner å bli et gammelt fenomen, men det skader ikke å minne om naturlovene. Flesteparten av nettkjendiser og strebende artister besitter et mer middelmådig talent enn eliten. Og for å komme til poenget; platebransjen har ikke evner, i noen vesentlig større grad enn resten av oss, til å spå hva som slår an. Ergo signes artister og band over en lav sko, for ikke å si sandal. Resultatet er et sprengmettet marked, hvor hver eneste musikalske nisje består av tusener av artister. Hver gang jeg plukker opp et musikkmagasin, blir jeg utsatt for selskapenes reklamering for ferske artister. Dette er jo helt i orden, men når antallet nye oppdagelser antar dimensjoner av hundrevis i måneden, går man etter hvert så lei at man gjerne dropper å følge med. Markedet er med andre ord så overlesset at det står i ferd med å implodere.

Ikke bare signeres band i latterlige kvanta, men de overføres også mellom selskapene i langt større grad. Når bandet ikke selger tilfredsstillende mengder plater, får de ofte fyken av selskapet og melder overgang til et annet, som er villige til å jenke forventningene. Dette er musikkindustriens vesen, og har pågått lenge, men når et band først har blitt signert later det til at de sitter tryggere enn høyesterettsdommere. De kan selge dårlig, virke uinteressert i sine få fans og låte enda verre, men jaggu er de ikke likevel i stallen til et mer eller mindre shady plateselskap. En slags omvendt Darwinisme, selv om det selvsagt skal anerkjennes at det mest suksessfulle artistene opplever en annen verden av servilitet.

Et kjapt eksempel på massesigneringen er den norske black metal-boomen post Varg Vikernes. Så å si samtlige band som var villige til å iføre seg hjelm og ringbrynje på scenen hadde en tysk kontrakt i vente. Resultatet var en lunken utvanning av produktet, som støtte bort kjøpere. Stort sett bare en håndfull band kunne holde det gående uten de evige medlemsskiftene og de ukentlige opprettelsene av nye band for å få endene til å møtes.

Slik fungerer det også i de mer kommersielle kanalene. Utgangspunktet for salg er selvsagt større når man selger et produkt tilpasset minste felles multiplum, men også disse kjøperne er kritiske, i den grad at bransjen oppretter og hyper artister på samlebånd.

La oss kikke kort på tv-konkurransen ’Idol’. Etter den første norske konkurransen sitret det av fryd blant bransjeaktørerene som deltok. Kurt Nilsen oppnådde enorm popularitet, som ikke har sunket nevneverdig med årene. Nettopp fordi han hadde noe så sjeldent som virkelig talent. Men det skulle ikke gjenta seg. Pengene lå nå i å maksimere den korte og hektiske populariteten til artistene, umiddelbart etter programmets sesongslutt.

Artistene som produseres underveis er altså døgnfluer, og flere deltakere må promoteres, ikke bare dem som når toppen. Og om de flopper fullstendig, står det alltids et annet selskap klart med sikkerhetsnettet.

Napster

Så det riktige svaret på dette regnestykket fra platebransjens perspektiv, blir som følger: Vi har en omfangsrik stall av artister, noen garanterte storselgere, noen lovende (men foreløpig middelmådige) og til slutt de nysignerte – de vi ikke er sikre på. Endatil har man også overtatt noen som ikke lyktes på forrige label, som vil få mer tid og reklamekroner enn tidligere. Men stort sett vil de fleste artistene på et fremskredent selskap promoteres i større eller mindre grad. Nisjeartister i dertil grundig utpekte fora, mens de mest kommersielle og omtalte kjøres over hele linjen. Om ikke annet forteller denne vanvittige ekspansjonen at bransjen er i rivende utvikling, slik det gjerne er med firmaer som fyller hyllene med stadig flere produkter.

Mindre selskaper satser i større grad på en fast stall, kvalitet fremfor kvantitet, og nyter godt av nettets nyvinninger. Aldri før har jungeltelegrafering vært så effektivt. Trikset ligger i å penetrere den kollektive støyen. Blant de senere fremstøt er nettselskapet, hvor all distribusjon foregår over nettet. Men også mer beskjedne aktører har kastet seg på bølgen med pennestrøk i hytt og pine.

Vordende artister på sin side har aldri hatt en lettere jobb med å produsere proffe demoer og profilere seg selv. Jeg skal ikke gå videre inn på metodene mange band benytter seg av for å utnytte deler av en annen bransje når det gjelder profilering, kjent som specwork. Det får bli en annen post.

Men også etablerte band vet å benytte seg av nettet. Nettsider har lenge vært en rimelig og effektiv form for markedsføring, men ganske nytt er såkalte ’street teams’ – mest av alt en lettere kynisk perversjon av Turbonegers ’Turbojugends’. Ideen er at fansen tar seg av markedsføring bak linjene, og dermed sparer bandet for utgifter. Vel og bra, men tilhengerne bør være klare over at inntjeningen utelukkende tilfaller bandet og selskapet. Det er også godt mulig at den fysiske klappen på skulderen fra bandet uteblir.

Omsider kommer jeg til hovedpoenget. Platebransjen, gjennom sin salgspolitikk, har så til de grader vært med på å undergrave musikken som produkt. Eller rettere sagt salg av innspilt musikk. Gullrushet har ikke skjedd over natten, men i de senere år har det tyktes til betraktelig. Plateindustrien er tilsynelatende rådville og desperate, og hver gang dupp i salget forekommer, skrikes det opp om sjørøveri. Å simpelthen innrømme at produktet ikke holder mål, tross alle reklamekronene, er like utenkelig som at en diktator ville innrømmet at han var nettopp det. Da bør det være lettere å gjøre en annen innrømmelse, nemlig at produktet er for dyrt, kunstnerisk verdi eller ei.

Nei, da er det lettere å kjøre i gang enda et rettsoppgjør, eller enda en gigantkampanje, som artistene har med å stille seg bak. Og selvsagt, de som har alt å tape gjør det med større glede enn de som har alt å vinne.

La oss forestille oss Lars Ulrich hjemme i sin villa i San Fransisco. Året er 2000, og etter flere år med moderat kommersiell suksess, blir vår danske venn mer og mer frustrert. Han ser nye og fremadstormende band gli forbi i kappløpet – foran Metallica, verdens største metalband! Han setter seg ned foran pc’en og finner ut at låten ’I Disappear’ – fra soundtracket til ’Mission Impossible 2’ – ligger tilgjengelig på napster. Faktisk så ligger hele albumkatalogen forsvarsløs til nedlastning. Lars blir arg og plukker opp telefonen til management, bandet, aviser, plateselskap, agenter og Gud vet hva.

Resultatet blir at Metallica fronter et søksmål mot tjenesten. Joda, Lars husket å ringe advokaten sin også. Første skritt var å printe ut en liste over 300 000 Metallica-fans som skulle bannes fra nettverket. I tillegg til napster, saksøkte de også Yale University, UCLA og Indiana University, for deres manglende blokkering av tjenesten på sitt interne nettverk. Det endte med at bandet og napster inngikk forlik utenfor rettslokalet. Napster gikk med på å blokkere mange brukere ute, og underskrev herved sin dødsdom.

Men den rettslige suksessen hadde et bitter ettersmak. Hva angikk ’public relations’ ble et mareritt, og Lars ble ofte fremstilt i media som bare ’Lar$’. Metallica ble sett på som grådige og ute av stand til å levere varene. Spesielt ille var det at Metallica tidligere hadde surfet på et image som de reneste Robin Hood. Bootleg-taper og video av konsertene var noe de stilte seg likegyldige til, til ergrelse for plateselskapet. Bandet hadde nå et fryktelig inntrykk å rette opp, og pr-sirkuset som fulgte med utgivelsen av ’St. Anger’ gjorde noe av jobben. Helt til man hørte platen selvsagt.

Moralen er at det koster å kjempe mot teknologi, vaner og fans. Er folk først blitt vant til å kunne laste ned hva man ønsker gratis, så er dette et gode de vil kjempe for med nebb og klør.

Selvsagt er det tøft for artistene å måtte finne seg i dårligere økonomiske premisser, og samtidig verne om sitt åndsverk. Spesielt om vi snakker om genuint dyktige musikere som legger sin sjel i produktet. Men om prisene på det fysiske eller digitale produktet hadde blitt så lave at folk faktisk tok turen innom platesjappen, ville det lønt seg på sikt. Men dette er en utopi, og i virkeligheten har artistene lenge vært skadelidende i en lite fleksibel og grådig plateindustri. Tallene er fremdeles beksvarte blant de største firmaene, men mye vil alltid ha mer. Vi snakker tross alt om bransjen som mente kassettspillere med record-knapp var fanden selv.

Men er virkelig fildeling så ille som plateselskaper skal ha det til? I mange tilfeller har det dukket opp nettbutikker som selger filer like lovlig som cd-sjappen. Prisene er lavere enn i den fysiske butikken, men ikke lave nok. Man sitter ikke igjen med et fysisk produkt som en cd-plate med cover og booklet, og distribusjonskostnadene er deretter. Hvis ikke prisene går ned betraktelig, vil ikke disse tjenestene kunne konkurrere med gratistjenestene.

I tilfeller har faktisk fildelingstjenestene økt salget. Et eksempel er albumet ’Kid A’ fra Radiohead. Platen var kunstnerisk og introvert i formen, og var ikke forventet å selge. Derfor droppet labelen alle reklamefremstøt. Men platen ble hyppig utvekslet på napster, og salgstallene steg opp fra intet. Selskapet nektet å anerkjenne napster for publisiteten, ettersom det ikke er praksis å kreditere et firma du saksøker.

Og hvem kan laste ned en liveopplevelse? Selv om platesalget går trått, kan man likevel bygge opp en tilhengerskare via nettet. Dette borger ofte for godt fremmøte i konsertsammenheng, som nettopp er det området band henter størsteparten av sine inntekter. At all PR er god PR er ikke nødvendigvis helt sant, men alt er bedre enn den PR’en Metallica pådro seg i kampen mot napster.

Så fort bandet vokser og blir større får det fort et nærmere forhold til sitt plateselskap. Ofte ender band opp i situasjoner der de må levere album etter avtale, og hvis man fra et kunstnerisk perspektiv ikke er hundre prosent fornøyd, sitter man kun tilbake med håpet om inntekter. Da blir blir sviktende salg fort en pine. Man er berømt nok til å selge, men føler at de gratis tjenestene hindrer salget.

Så hva er mitt forhold til fildeling? Lesere er ofte tjent med en redegjørelse for forfatterens egeninteresser og motiver bak argumentasjonen. Objektivitet er uansett en illusjon.

Ikke er jeg kommunist (som det tidligere har blitt mer enn antydet), ei heller voldsomt liberalistisk. Jeg liker ideen om at artister kan tjene penger og leve av talentet sitt, og jeg produserer selv åndsverk gjennom jobben min som grafiker. Jeg er begeistret over nettets muligheter, og laster ned absolutt all musikk av interesse. Og uhørt nok med skinnende samvittighet. I tsunamien av utgivelser er det bare å forvente at man i det minste skal ha en munnfull, en mulighet til å gjøre seg opp en mening om produktet. De fleste band er fullstendig innforstått med dette, akkurat som matprodusenter som sampler tiramisuen sin til forbipasserende. Om jeg aldri hadde hørt en lyd av bandet, ville jeg naturlig nok ikke kjøpt platen. Dette gjaldt også på åttitallet, når publikum byttelånte og kopierte kassetter. Nedlastning fungerer som gratis reklame, men desto den beste reklame for en artist som først og fremst lever på sin audible presentasjon.

Og om jeg skulle slumpe til å like produktet, så kjøper jeg – før eller senere. Jeg føler jeg har moralsk legitimitet til å veive rundt den oppfordringen til andre. Kall meg gjerne fossil, men jeg er svak for det fysiske produktet. Skinnende plastikk og forseggjorte cover er ting jeg setter pris på. Jeg har etter hvert akkumulert godt over tusen skiver og betalt meg inn på over hundreogfemti konserter. Både platebransje og artister har levd herrens glade dager på lommeboken min. Jeg skal ikke formane noen til å legge igjen adskillige tusenlapper på landets platedisker, dette er min private sykdom. I følge undersøkelser er ikke dette noe problem uansett; nedlastere kjøper fire ganger så mye musikk som resten av markedet. Men å utelukkende laste ned, og aldri støtte sine favorittartister er litt juks.

_________________________________________

File Sharing: Does might still constitute right?

The debate over file sharing has increased to hurricane strength, with the Liberals’ desire for legalization (as it criminalizes an entire generation), the campaign Piracy Kills Music and the Italian music journalist who made the blister of distributing his copy of the forthcoming Dimmu Borgir album. At the same time CD sales has decreased by 32% across the Atlantic since last year, with the hysteria that it entails.

Illegal file sharing of copyrighted media is executed in large scale online, through a variety of services. This includes games, books, applications, music, software, movies and similar intellectual property. The big companies are obviously trying to stifle file sharing with all means available; including advertising campaigns and legal prosecution. I’ll look into the music industry, apparently being the most aggressive player in this game.

A historical perspective is required when investigating this battleground. We all remember Napster? The service made its presence felt as the MP3 format came onto the scene at the end of the 90’s, and millions of people could suddenly download their favourite music for free. With the technology that existed, they could proceed to burn the files to an audio disc, download the album cover, and voila, an almost completely free version of the product! The record industry experienced a natural decrease in sales, and went nuts. Some artists, like Mötley Crüe, Limp Bizkit (the horror) and Dave Matthews supported this service and progress, while others threw themselves on the wave of lawsuits. After many months the industry forced Napster to their knees, and the web service went down.

When Napster was forced into history, many new ‘peer2peer’ clients popped up. They were better secured against legal attacks, due to a decentralized network. If the record industry were to attack the services, they were referred to the individual user who uploaded or seeded the material. The decentralized network was known as Gnutella, and many p2p services took advantage of this. Examples are Kazaa, eMule, BearShare, WinMX, Shareaza, etc. These services provided all media, not just music. The last phenomenon is bit torrent, which is even more defended from legal prosecution.

But what exactly is this ‘record industry’, fighting file sharing with such sullen contempt? The record industry is simply the part of the music industry making a profit on selling recorded music. The promising band is hired and goes on to work with designated a producer and mixer in studio. The label provides advertising campaigns, distribution, print and design, and claims most of the earnings. Smaller bands mainly earn their income on touring. A tension between artist and label will always prevail, being a balanced relationship. The artists possess the talent, while the company controls the money bin. The company will often interfere in order to ensure that the product is sellable.

The world’s music market is dominated by just four major contenders, who control 70% of the market. The breakdown is as follows: Universal Music Group 25.5%, Sony BMG 21.5%, EMI 13.4%  and Warner 11.3%. The remaining 28.4% goes to the independent labels (source: Wikipedia). We may speak of an oligarchy, with only a few really big profiteers. These companies have the financial muscles to confront what they regard to constitute a threat. And it is this respect courtrooms and ad boards are desecrated.

Even Goebbels would have wrinkled his nose of this last, and widely broadcasted, initiative of the Norwegian industry; ‘Piracy Kills Music’. Already in the title, the propaganda fails. Music is an expression of culture, free or tax-based, and has existed independently of the economy from the very first human grunt to the gramophone. If Universal had gone bankrupt, it would probably not bother anyone else than their own workers and business people. Even if record companies would love to claim copyright on music as expression, this will actually never be the case. Music is not dependent on companies; it is surprisingly enough the other way around. As I will later argue, Universal’s impending bankruptcy is greatly exaggerated. This is about crumbs, perhaps even a loaf of bread – for a bloated industry. It’s all about number one, and with some doubt; number two as well. Fans were made for record companies, and those who believe different hasn’t been lobotomized yet.

‘You wouldn’t steal a car’ the television chants as the DVD is inserted. The fateful message is directed against those who actually did the only legal thing and purchased the product. Although I wish to keep away from discussing other forms of media than music at this time, I’ll mention that the products of such low shelf life as movies and computer games have a valid point with respect to sale’s losses. Buying a movie I’ve already seen is something I rarely do, and computer games are totally excluded in that regard. To suspect your customers of illegal activities are none the less ridiculous, tempting me to commit horrific download crimes rather than preventing it.

The legal system is under constant siege by lawyers lashing out lawsuits against both individuals and online companies. They often encounter undue hard resistance, especially in countries where conglomerates have less protection than individuals. The national police (on organized crime) are working on behalf of international companies in court, but have a somewhat limited amount of success.

We live in a media-created mass psychosis in which everyone will and can be rock stars – or at least a mere celebrity. Everyone wish to see their headlines and photo in the newspaper as a sufficient excuse to live out their hedonism with a clear conscience.

And with programs such as pro-tools, cheap used equipment as well as the appropriate publishing options like Myspace and Youtube, we’ve gradually begun to experience the effects of the collective yearning for attention. It’s becoming an old phenomenon, but it doesn’t hurt to remind of the laws of nature. Most of the web celebrities and yearning artists possess a mediocre talent in comparison to the elite. And to get to the point, the record industry has no ability, in any significantly greater degree than the rest of us, to predict what will sell. In result, artists are signed in numbers. The result is a saturated market, where every musical niche is made up of thousands of artists. Every time I pick up a music magazine, I’m exposed to the companies’ advertising for fresh artists. This is quite in order, but when the number of new discoveries assume proportions of hundreds each month, you eventually grow too tired to pay attention. The market is so overloaded that it’s slowly imploding.

Not only do companies sign artists in ridiculous quantities, but they are also transferred between companies in a far greater degree. As the band fails to shift an adequate quantity of records, they’re often fired and have to make the transition to another, who’s willing to lower expectations. This is the nature of the music industry, and has been for a long time, but when a band at last has been picked up, it appears that they jobs are safer than Supreme Court judges. They may sell miserably, show disdain to their few fans and sound even worse, but I’ll be damned if they’re not available at some shady record company. A kind of reverse Darwinism, although it’s obvious that the most successful artists experience a quite different level of servitude.

A quick example of the mass signing of artists, is the Norwegian black metal boom in the wake of Varg Vikernes’ crimes. Virtually all bands that were willing to wear spikes and chain mail on stage had a German contract waiting. Resulting in a lukewarm dilution of the product, alienating consumers. Just a handful of bands were able to keep going without the eternal member shifts and the weekly creation of new bands to make ends meet.

It’s similar in the more commercial approach as well. The sale expectancy is obviously greater when you sell a product adapted to the smallest common denominator, but also these buyers are critical, to the extent that the industry creates and hypes artists on assembly line.

Lets have a brief look on the television competition ‘Idol’. After the first Norwegian competition, the industry players quivered with delight. Kurt Nilsen achieved enormous popularity, which haven’t dropped significantly over the years, due to his rare trait; real talent. But this wasn’t about to happen again. From now on, the money laid in maximizing the short and hectic popularity of the artists, immediately after the show’s end of season.

The artists produced during the show are mayflies, and several participants are exposed, not only those final heat. And if they’re a complete flop, it’s always another company ready with a safety net.

So the correct answer to this equation from the industry perspective, are as follows: We have an extensive amount of artists, some guaranteed big sellers, some promising (but currently mediocre) and finally the newly signed – those we are not sure about. We’ve also taken over some who failed on their previous label, which will require more time and advertising than before. But generally, most artists on a prominent label are promoted at a greater or lesser extent. In addition are niche artists promoted in carefully designated forums, while the artist with the highest commercial appeal are promoted across the board. If nothing else, this crazy expansion of artists explains that the industry is in rapid development, as often is the case with companies that fill the shelves with more products.

Smaller companies are to a greater extent relying on a permanent number of artists, thinking quality over quantity, and are beneficiaries of online innovations. Never before has word of mouth been so effective. The trick is to penetrate the collective noise. Among recent initiatives is the online store, where all distribution takes place over the Internet. But even modest labels have joined the wave of pen strokes.

Budding artists, on the other hand, have never had an easier job to produce professional demos and promote themselves. I will not stray further into the methods many bands make use of to take advantage of other industries in attaining visual material, known as spec work. I’ll leave that for another post.

But also established artists know how to take advantage of the Internet. Websites has long been an affordable and effective channel for marketing, but a rather new phenomenon is the so-called ’street teams’ – most of all a cynical perversion of Turbonegro’s ‘Turbojugends’. The idea is that fans will take care of marketing, and thus saving the band some expenses. It’s nice and all, but the fans should be aware that earnings and saved expenses only accommodates the band and the company. Absence of a physical pat on the back is a very real possibility.

Eventually I arrive at my main point. The record industry, through its sales policy, has helped to undermine music as a product to an absolute degree. Or rather, the sale of recorded music that is. The gold rush hasn’t occurred overnight, but in recent years, it has thickened considerably. The record industry seems confused and desperate, and every time a drop in sale’s occurring, it screams up about piracy. To simply admit that the product isn’t good enough, despite advertising expenses, is equally unthinkable to a dictator admitting to being exactly that. To make another concession should be easier then, to lower the prices, artistic value or not.

No, it seems far more fruitful to kickstart yet another round in court, or even a giant campaign, which their artists are programmed to support. And of course, those who have everything to lose do it with more spirit than those who have everything to gain.

Let us imagine Lars Ulrich at home in his villa in San Francisco. The year is 2000, and after several years of moderate commercial success, our Danish friend gets more and more frustrated. He sees new-and-coming bands moving past in the race – in front of Metallica, the world’s biggest metal band! He sits down in front of the computer and discovers that the song ‘I Disappear’ – from the soundtrack of ‘Mission Impossible 2′ – is available on Napster. In fact, the whole discography is lying defenceless to download. Lars is angry and picks up the phone to management, the band, newspapers, record companies, agents and God knows what.

The result is that Metallica front a lawsuit against the service. Yes, Lars remembered to call his lawyer as well. The first step was to print out a list of 300 000 Metallica fans which were to be banned from the online client. In addition to Napster, they also sued Yale University, UCLA and Indiana University, for not blocking the service on its internal network. It ended with the band and Napster signing a settlement outside courthouse. Napster agreed to block many users from their network, and was thusly embracing their death sentence.

But the legal success had a bitter aftertaste. Concerning public relations, it became a nightmare, and Lars was often portrayed ‘Lar $’ in the media. Metallica was looked upon as greedy and unable to deliver the goods musically. Especially bad, in regard to Metallica’s former Robin Hood-image. To their label’s annoyance, the band had been indifferent to bootleg-tapes and concert videos. Metallica now had a terrible impression to appease, and the PR-circus that ensued with the release of ‘St. Anger’ did some of the job. Until you heard the album that is.

The moral to all this is the cost of fighting the evolution of technology, habits and fans. If people become accustomed to downloading whatever they want for free, it’s a privilege they’ll fight to keep.

It’s obviously tough for artists adapting to worsened financial terms, at the same time protecting their intellectual property. Especially when discussing talented musicians who put their soul into the product. But if the price of the physical or digital product had become so low that people actually would drop by the record stores, it would be profitable in the long run. But this is utopia, and in fact, artists have been suffering at the hands of an inflexible and greedy record industry. The numbers are still black as night among the largest companies, but much always want more. After all, we’re talking about the industry which deemed cassette players with record buttons to be the devil himself.

But is file sharing is really as bad as record companies make it out to be? In many cases, online stores have appeared, selling files just as legit as WalMart. Prices are lower than in the physical store, but not satisfactory reduced. You aren’t left with a physical product like a CD with cover and booklet, and distribution costs are also removed. If prices aren’t reduced significantly, the online stores will have a hard time competing with illegal downloads.

File-sharing has in cases actually increased sales. An example is the album ‘Kid A’ from Radiohead. The album was artistic and introvert, and wasn’t expected to sell. Thus, the label dropped all advertising initiatives. But the record was frequently exchanged on Napster, and sales figures rose up from nowhere. The company refused to recognize Napster for the publicity as it’s uncommon to credit a company you’re suing.

And who can download a live experience? Even if record sales are stale, you can still build up a fan base online. This often result in good attendance at concerts, which is precisely the area bands get most of their income. That all publicity is good publicity is not necessarily true, but anything is better than the publicity Metallica achieved in the wake of fighting Napster.

As the band grows it will develop a closer relationship with their record label. Often bands end up in situations where they must deliver an album according to contract, and if they’re not one hundred percent satisfied, from an artistic point of view, they can only hope for great sales figure and a decent income. A lack of sales would then represent torment. They’re famous enough to shift records, but feel that sales are being pushed back due to Internet piracy.

So what is my approach to file sharing? Readers are often better off with an account of the author’s own interests and motives behind the argumentation. Objectivity is an illusion anyway.

I am no communist (which has been suggested more than once), nor fiercely liberal. I like the idea that artists can make money and live off their talent, and I produce intellectual property myself through my work as a graphic designer. I’m excited about the web’s possibilities, and will illegally download absolutely all music of interest. And rather unheard of, with shining conscience. In the tsunami of releases, I demand a good sample, an opportunity to make up my opinion about the product. Most bands will completely agree on this, just as food manufacturers which sample their product to those who happen to pass by. If I’d never heard a note from an artist, I would naturally enough not buy the album. This was also true in the eighties, when the public exchanged, borrowed and copied cassette tapes. Download works as free advertising, but also the best advertising for artists who primarily live off their audible presentation.

And if I should happen to enjoy the product, I’ll buy it – sooner or later. I feel I have moral legitimacy in calling on others to do the same thing. Call me ancient, but I’m weak for the physical product. Glossy plastic and nice booklets are things I appreciate. I’ve gradually accumulated well over a thousand records and paid my way into about 150 concerts. Both the record industry and artists have lived happy days at my expense. I shall not exhort anyone in leaving thousands on record store counters, this is my personal illness. According to surveys, this does not constitute a problem anyway; people who download buy four times as much music as the rest of the market. But to solely download, and never support your favourite artists is cheating.

_________________________________________

Edit 160109: Debattinnlegg i Dagbladet

Edit 270209: Kronikk i Dagbladet

Edit 190309: Kampen mot fildeling fortsetter

Edit 100409: Underholdningsindustriens urimelige krav avslått

Edit: 110409: Dokumentarfilm om problematikken