Brasilianerne i Sepultura var i en periode mine absolutte favoritter, og bortimot den mest fengende thrash/death’en jeg har lånt øre til. Det er også historien om hvilken vanvittig stor betydning et enkelt medlem kan ha, og katastrofen som inntreffer idet denne personen slutter. I senere år har bandet gått fra etnisk inspirert metal, til en krysning mellom groove- og hardcore. Bandnavnet er hentet fra Mötorheads ‘Dancing on Your Grave’, og Sepultura betyr ‘grav’ på portugisisk.

Allerede i ‘82 samlet fire unge karer fra Belo Horizonte seg og dannet bandet. Brødrene Max og Igor Cavalera, Paulo Pinto og Jairo Guedes. Etter tre år med liveshows ble de ble signert på Cogumelo Records, og ga ut split EP’en ‘Bestial Devastation’ med bandet Overdose. Utgivelsen var skikkelig underprodusert death metal, og det er ikke umulig at gutta hadde hørt sin andel av Slayer, Celtic Frost og Venom. Faktisk ble vokalene utført av en kompis av bandet. Nøyaktig hvem er ukjent for artikkelforfatteren. Metalscenen i Brasil var forøvrig i vekst, og Sepultura konkurrerte med band som Holocausto, Sarcofago og Vulcano. Året etter lanserte de sin første fullengder.

Morbid Visions (1986)
Albumet har en nesten komisk fascinasjon for satanisk tematikk, noe som speilet bandene gruppen hentet inspirasjon fra. Albumet har en råtten produksjon, noe jeg har forståelse for. Fire blakke gutter i et utviklingsland har dårlige odds, tross all verdens dedikasjon. Og trakteringen av instrumentene var heller ingen direkte nytelse. Tittelkuttet og ‘Crucifixion’ er greie nok låter, men det var ‘Troops Of Doom’ som skulle bli en klassiker. Dette er uansett ikke et album jeg setter på av noen annen interesse enn det rent akademiske.

Jairo Guedes forlot bandet for å spille i et annet band, men jeg har også lest at han utrolig nok syntes retningen på det kommende albumet var for kommersielt. Uansett årsak ble han erstattet av Sao Paolo-baserte Andreas Kisser. Budsjettet til neste innspilling synes å ha vokst betraktelig, og flere instrumenter som synth og fiolin er innlemmet i produksjonen.

Schizophrenia (1987)
Dette er klassisk thrash krydret med death, og en utrolig fremgang med tanke på forrige plate. Kisser chugger avgårde, og Max freser ut tekstene. Innimellom spes det på med knivskarpe soloer, og instrumentalen ‘Inquisition Symphony’ er faktisk en anelse progressiv. Igors tromming har gjennomgått en extreme makeover, noe som er evident allerede fra ‘From The Past Comes The Storms’ og ‘To The Wall’. Platen ga oss også livefavoritten ‘Escape To The Void’. Om det var tre minneverdige thrash utgivelser i ‘87, så ligger ikke Sepultura så fryktelig langt bak Testament, Overkill og Anthrax.

Albumet ble en nasjonal suksess, og hollandske Roadrunner var raske med å signere bandet og sikre seg en distribusjonsavtale på platen. Sepultura fikk dermed tilgang til verdensmarkedet og musikken deres appellerte til mange. Rimelig raskt gikk de i studio for å surfe videre på bølgen. Scott Burns produserte albumet, og alt lå til rette for at Sepultura kunne lage et album som hentet ut alt av potensial.

Beneath The Remains (1989)
Rett og slett knusende bra. Death’en har gått i graven og tilbake står et saftig thrash-fundament. Det raser fremover uten nåde, i samme gate som Slayer og Sodom. Trenden Metallica startet med akustisk innledning benyttes i tittelsporet, og det blir klart at produksjonen er den beste hittil. Vokalen er mindre raspende, og en snikende growl har overmannet Max. Engelskuttalen er sjarmerende hjelpeløs, og låten ‘Mass Hypnosis’ lar seg vanskelig fremføre uten nettopp feil uttale. Det må legges til at denne sangen er blant de beste, noe som også gjelder ‘Inner Self’, bandets første musikkvideo. Andre høydare er ‘Stronger Than Hate’ og ‘Slaves Of Pain’. Jeg mistenker Igor for å ha vært verdens dyktigste trommis der og da. Ihvertfall er basstrommen det.

Bandet ble sendt på en lang europeisk turne, og relokaliserte deretter til Phoenix, Arizona. Det bar tilbake i studio, fremdeles med Scott Burns som produsent.

Arise (1991)
Et mer politisk Sepultura kommer til overflaten, og det med en samling av knallsterke låter. Thrashingen er en orgie av feite riff og soloer, og dette er min ugjendrivelige favoritt. Den illevarslende innledningen av tittelkuttet glir raskt over i frenetisk tempo, og jeg tenker på et ekspresstog som tundrer over prærien. Og det blir bare bedre og bedre. ‘Dead Embryonic Cells’, ‘Desperate Cry’, ‘Murder’, ‘Altered State’ og ‘Under Siege’ gjør dette albumet komplett. På reutgivelsen er også det som må begynne å nærme seg verdens hyppigst covrede låt ‘Orgasmatron’ inkludert. Dette er utvilsomt den råeste av dem alle. Om du ikke har hørt denne, er det på høy tid at du kjøper den og ødelegger ørene dine.

Deres fjerde plate førte ikke med seg noen mainstream suksess, tross høytravende kritikker. Bandet turnerte videre, og tok opp et rykende bra show i Barcelona. Noen av disse opptakende figurerete på EP’en Third World Posse, som også inkluderte ‘Drug Me’.

Chaos A.D (1993)
Andy Wallace hadde blitt hyret inn for å produsere Roadrunners nye gullkalv. Med tempoet redusert og en ny groove skulle Sepultura ta over kloden. Det femte sporet er en helakustisk instrumental med navnet ‘Kaiowas’, som sympatiserte med en brasiliansk indianerstamme som hadde begått kollektivt selvmord. Låten ble etterhvert hovedmomentet live, hvor gjestende musikere deltok. Mange av låtene tar også opp negative aspekter ved uland og diktaturer. Brudd på menneskerettigheter, konsumorienterte samfunn, propaganda og massakren i fengselet Carandiru (Manifest). Interessante og viktige tema, akkompagnert av deilig støy her altså. Og vi husker mange av låtene; ‘Refuse/Resist’, den eviggrønne ‘Territory’, ‘Slave New World’ og den raske ‘Manifest’. ‘We Who Are Not As Others’, ‘Nomad’ og ‘Amen’ er mer mid-tempo orienterte, men unektelig groovy. Platens mest illsinte låt ‘Biotech Is Godzilla’ var et samarbeid med Dead Kennedy’s Jello Biafra. De hadde delt scene med Biafra tidligere på ‘Holiday In Cambodia’. New Model Armys catchy låt ‘The Hunt’ er også med på å løfte albumet.

Populariteten økte betraktelig, og bandet ble en gjenganger på de største festivalene. Liveopptaket fra Donington ‘94 vitner om en massiv oppslutning. Max stiftet sammen det kortlivede bandprosjektet Nailbomb, som han ga ut to plater med.

Foran neste album var metal i forråtnelse. Nü metallen hadde såvidt fått fotfeste, og thrash var et fremmedord. Så å si alle band som ikke snudde kappen etter vinden ble avskrevet, gamle kjemper som Maiden og Priest var mildt sagt ut. Pantera var stort sett det eneste bandet som holdt på populariteten, til tross for virkelig tyngde og intensitet i musikken. Sepultura gikk til verket og laget en plate som senere skulle kopieres og plagieres i det uendelige.

Roots (1996)
Sammen med Ross Robinson skapte Sepultura noe nytt. Tematikken omkring urinnvåenere var så forsterket at jeg er fristet til å lansere sjangeren etnometal. Lyden forsterket temaet og var rå og primal. Riffingen var ikke lenger dempede, men simplere og downtunet. Soloene var dertil kortere og enklere, og støttet heller opp om melodien. Hele sounden var altså mer primitiv. Og det fungerte utmerket for meg. Dette var nytt og ikke minst intenst, og under overflaten lurte det hele tiden et raseri som innimellom kom til syne. Mange av låtene var eksperimentelle, som den spesielle ‘Ratamahatta’, ‘Itsari’ og ‘Lookaway’. Flere gjestende artister figurerer, deriblant Carlinhos Brown, Mike Patton, Dj Lethal (stønn) og Jonathan Davis. I likhet med Korns første album føltes det genuint, og dermed appellerende. ‘Roots Bloody Roots’, ‘Attitude’, ‘Cut-throat’, ‘Breed Apart’, ‘Spit’, ‘Dusted’ og den korte ‘Dictatorshit’ er vitale og sprell levende sanger. Spesialutgaven inneholdt også en grom cover av Sabbaths ‘Sympthom Of The Universe’. Anbefales lett.

Tilogmed norsk media lot seg begeistre og trillet seksere. Bandet hadde defintivt slått igjennom og figurerte på listene verden over. Verdensturne fulgte, og jeg var heldig nok til å overvære bandet på Kalvøya samme sommer.

Så skjedde det utenkelige. En serie av hendelser utover høsten ødela bandet jeg elsket. Rett før Donington fikk Max’ kone Gloria, som var bandets manager, beskjed om at sønnen Dana hadde omkommet i en bilulykke. Paret dro rett tilbake til statene, og etterlot trioen på scenen. Dette førte til spenninger og bandet ble så smått delt opp i to leire. Max og Gloria mot Igor, Andreas og Paulo. Bandet gjennomførte imidlertid en suksessfull turne på de britiske øyer, men ga deretter Max beskjed om at Glorias kontrakt ikke ville fornyes. Vokalisten ble rasende og forlot bandet. Deres siste konsert sammen ble utgitt på cd i 2002 under tittelen ‘Under A Pale Grey Sky’. Resultatet ble at Sepultura fortsatte, mens Max gikk hen og dannet Soulfly.

Max avreise var et knusende slag for fansen. Max var Sepultura, og det var heller tvilsomt at erstatningen noensinne kunne fylle hans sko. Kjempen av en mann, Derrick Greene fra Cleveland fikk giggen som ny vokalist, og bandet opererte videre med en gitarist.

Against (1998)
Influensene fra ‘Roots’ ble trofast videreført, men Sepultura hadde gått hardcore punk. Farten er med andre ord satt opp noen gir, men kompleksiteten fulgte ikke etter. Greene hadde en utakknemlig jobb, og vokalen er merkbart svakere. Brølingen er spinkel og ‘hul’, men så var jo Max selve growlmeisteren. Greene introduserte sang til repertoaret, men jeg holdt jubelen innabords åkke som. Sangene avbrytes stadig vekk av irriterende og svevende partier med ‘jungelmusikk’, noe som bare virker påklistret og er et stygt brudd med låtstrukturen. Bandet har også favnet orientalske rytmer og melodier, men dette virker tilgjort og en smule desperat.
Paulo har fått mer kvalitetstid på bassen, og Kisser har flere gode melodier gående. Trommingen er som vanlig top notch. Jeg ser det ofte som et dårlig tegn at plater inneholder 16-17 spor. Det varsler om mengder med filler-materiale, og det er ingen tvil om at Sepultura skusler bort mange minutter på fjas her. Lange innledninger og de før nevnte umotiverte mellomspillene. Hadde bandet idet minste holdt seg tettere til hardcore-formelen og levert saftige breaks istedet, ville jeg vært litt mildere innstilt. I den grad jeg har et favorittspor må det være rytmene på ‘Floaters In Mud’ og punklåten ‘Hatred Aside’ med Jason Newsted på vokal.

Mottakelsen var lunken fra alle kanter, selv om albumet ble det mestselgende post-Max. Forklaringen er vel så enkel som at publikum var nysgjerrige, men ble skuffet. Noen år med lite og ingenting passerte.

Nation (2001)
Jeg tok sjansen igjen. Coveret var i det minste imponerende utført (Obey), og jeg kikker stadig igjennom det. Kred overleveres bandet for at de i det minste ikke har gått Nü, med grønnfarget spike-hår og tekster om hvor hardt det suger med husarrest. Albumet er en smule mer fokusert enn forgjengeren, og en smule mer hardcore. Fremdeles for mange låter må det bemerkes, men kvaliteten er mer på det jevne denne gangen. Likevel er det er uinspirert, og jeg mener vi burde kunne forvente bedre av disse musikerne. Alle medlemmene med unntak av Greene virker trøtte og umotiverte, og slentrer gjennom materialet. Intetsigende.

Salget var dårligere enn sist, og bandet beskyldte Roadrunner for manglende promotering. Konklusjonen ble at gjengen fant seg ny arbeidsgiver i Tyskland, nemlig SPV. På denne labelen fikk de carte blanche, greit med promo, og fravær av press. Året etter slapp de en coversamling på EP’en ‘Revolusongs’ i Brasil og Japan.

Roorback (2003)
Ryktene fortalte om en tilbake-til-røttene oplevelse i vente. Hell no! Men det er det beste siden splitten, og gutta hadde nok godt av et labelskifte. Mer entusiasme, mer hardcore og generelt mer metal. Platen åpner svært bra med ‘Come Back alive’, fortsetter mer midtempo, men uten all eksperimenteringen. Vokalen er dypere enn tidligere, og Greene kommer fra det med lakken i behold. Det hele er mer pit-vennlig, hør ‘Corruption’. Ikke akkurat ‘Arise’, men greit nok.

Generelt bedre kritikker denne gangen, men enda dårligere salg. Jeg deltok på to konserter med bandet før neste utgivelse, og de er fremdeles fabelaktige på scenen. Et tegn i tiden var jo at de ved begge anledningene var redusert til support. Den harde kjernen av fans reagerte og dannet Sepularmy. Målet for organisasjonen er å frivillig spre promo foran konserter.

Dante XXI (2006)
Siste album ut er etter min mening hakket bedre enn ‘Roorback’. Mer driv, mer thrash. Albumet er konseptuelt, og bygger på Danthe Alighieris guddommelige komedie. ‘Dark Wood Of Error’ er en nærmest industriell åpningslåt, og spenningen holder seg på ‘Convicted In Life’. En annen låt som holder tempoet gående er ‘Crown And Miter’, og ‘False’ inneholder en del solid riffing. Nytt av året er hornblåsere, som i flere tilfeller tilfører låtene en tiltrengt dimensjon. En innvending er at sangene avsluttet litt for brått, og med fordel kunne vært mer ekspansive. Sepultura mest progressive album til nå.

Blandede kritikker ved denne anledningen, og dårligere salg enn noensinne. Den seneste konserten jeg deltok på, i mars, gikk foruroligende nok av stabelen uten Igor bak stikkene. Erstatteren var den evige nomaden Roy Mayorga. I sommer ble det klart at Igor ikke ville mere, og den offisielle årsaken var prioritering av familieforhold og musikalske uenigheter. Ny trommis blir Jean Dolabella ettersom Mayorga valgte å bli et fast medlem av Stone Sour.I skrivende stund er fremtiden svært usikker.