Bandet mange ignorerte etter 1993 var en av de ledende grunnleggerne av thrash metal på tidlig åttitall. Initiativtaker Dave Mustaine startet bandet med ett siktemål for øyet; nemlig å utkonkurrere Metallica. I det store og det hele mislyktes han grundig, men nøt uansett tidvis stor suksess i alle målestokker. Men hvorfor denne knivingen med Metallica?

Som kjent skyldtes det at Mustaine fikk fyken fra Metallica samme året bandet debuterte med ‘Kill ‘Em All’. Dette grunnet personlige konflikter, narkomisbruk og alkohol. Mustaine ble mer og mer bitter for hver plate som økte Metallicas popularitet. Og det hele munnet ut i et hav av drittslenging og et patetisk ‘oppgjør’ på Metallicas dokumentarfilm ‘Some Kind Of Monster’, hvor en gråtkvalt Mustaine satt og fortalte Lars om den vonde tiden. Selvsagt klippet ned i favør Metallica.

Dave Mustaine er kjent som en notorisk bråkmaker, både gjennom krangel med band som Metallica og Slayer, men også med tidligere bandkolleger. Men Megadeth har samtidig bygget opp en rykte som et band med fornuftige tekster, om viktige tema som militarisering, politikk, narkotika, gambling, sensur, miljø og rettsvesen. Selve navnet Megadeth er en omskrivning av betegnelsen ‘megadeath’, som ble lansert i sammenheng med atomvåpen på femtitallet.

Men til begynnelsen. Året var 1983 og Mustaine dannet Megadeth sammen med Dave Ellefson og Greg Handevidt. Etter noen utskiftninger, deriblant Kerry King (sessionmusiker), ble bandet signet på Combat året etter. De startet innspillingen av ‘Killing is my business…and business is good!’. Halve budsjettet på 8000 dollar gikk med på alkohol og dop, og produksjonen ble deretter.

Killing is my business…and business is good! (1985)
Debutplaten led opprinnelig under en råtten produksjon, men etter Mustaine remastret hele katalogen er dette utbedret. Vokalen er snerrende frisk på hele albumet, og trommingen er superb. Dette er klassisk thrash tvers gjennom, men låtene har litt tungt for å feste seg for min del. Coverversjonen av Nancy Sinatras ‘These Boots Are Made for Walking’ er en kuriositet, som ikke er inkludert i alle utgivelser av platen. Låten ‘Mechanix’ er også en godbit for oppvakte lyttere, ettersom det egentlig er en blåkopi av Metallicas ‘The Four Horsemen’ – som Mustaine skrev riffet til.

I 1986 slapp bandet deres gjennombruddsplate. Og etter den påfølgende turneen ble Gar Samuelson og Chris Poland sparket på de samme premissene Mustaine opplevde i Metallica. Erstatterne var Chuck Behler og Jeff Young.

Peace Sells…But Who’s Buying? (1986)
En milepæl og en fordømt klassiker. Platen har også et hint av progressivitet, og gitararbeidet er en nytelse. En orgie av utsøkte riff og soloer. Blant mine favorittspor er ‘Wake Up Dead’, det monotone tittelkuttet, ‘Devil’s Island’ og ‘Good Mourning/Black Friday’. Kjøp den remastrede versjonen.

I 1988 ga den nye line-up’en ut ‘So Far, So Good…So What!’, en utgivelse kritikerne mente var uinspirert og manglet den kvalitative dimensjonen fra forrige album. Spesielt var covringen av Sex Pistols’ ‘Anarchy in the UK’ omdiskutert, og enkelte så den som et symbol på albumets mangler. Igjen var det tid for utskiftninger, og begge nyervervingene måtte gå. Nick Menza ble hyret som ny trommis.

So Far, So Good…So What! (1988)
En samling av låter på det jevne. Noen er bedre enn andre, selvsagt, men som en enhet er ikke dette noen klassiker. Det skorter litt på aggressivitet og entusiasme. Personlig synes jeg inkluderingen av Sex Pistols’ ‘Anarchy’ ødelegger en del, og er en opplagt filler. Tommel opp for ‘In My Darkest Hour’ og ‘Set The World Afire’. Utgivelsen ble tilvirket i en periode med hardt stoffbruk, hvilket antakelig gjorde den ble såpass ufokusert.

Men Megadeth tok seg bedre tid med hyringen av ny gitarist. Mange prøvespilte, deriblant Dimebag Darrell, som ble refusert fordi han ikke ville spille uten broren, Vinnnie Paul. Valget falt på Marty Friedman, som Mustaine opprinnelig ikke ville ha. Vokalisten likte ikke at Friedman hadde stripet håret. Denne besetningen ble imidlertid Megadeths mest vellykkede, og sammen spilte de inn fire album. To år hadde passert siden forrige utgivelse, og den neste er ennå høyt skattet som en av de mest teknisk brilliante plater fra thrash-æraen.

Rust In Peace (1990)
Bandet ble nykter, noe som vises så til de grader på denne platen. Thrash var erklært død og begravet i 1990, men Megadeth sørget for en real krampetrekning med dette glimrende albumet. Klassikere som ‘Hangar 18′, ‘Five Magics’ og ‘Holy wars’ sikrer skiven en høy stjerne. Megadeth matchet lett Metallica ved denne anledningen – om ikke gjennom inntekter, så ihvertfall musikalsk.

Megadeth holdt timeplanen ved like, og i juli 1992 ga bandet ut deres mestselgende plate til dags dato, ‘Countdown To Extinction’. Tempo og kompleksitet var skrudd kraftig ned, med flere melodiøse hooks i sangene. Albumet ga Megadeth en fot innenfor mainstream rock, og ble nominert til Grammy.

Countdown to Extinction (1992)
Spekket med fantastiske låter som ‘Sweating Bullets’, ‘Symphony of Destruction’, ‘This Was My Life’, ‘High Speed Dirt’, ‘Skin O’ My Teeth’, ‘Ashes In Your Mouth’, ‘Architecture Of Aggression’ og tittelsporet. Kort sagt er samtlige låter gode, og banet veien for Megadeths popularitet i videre kretser. Bandet kunne selvsagt aldri toppe dette i ettertid.

Neste album ut ble også en suksess i kommersiell målestokk. Fanskaren økte, men paradokset var at mange dedikerte fans hadde sett seg lei på kommersialiseringen. Tempoet hadde måttet vike nesten totalt og melodiene hadde nå overtatt lydbildet. Megadeth var også et av de aller første bandene som skaffet seg nettside. En temmelig tørr html-affære med tittelen ‘Megadeth, Arizona’.

Youthanasia (1994)
Ingen dårlig plate, som mange hevder. Det vil si; en god heavy metal plate. Om dette albumet hadde blitt utgitt av en annet band enn Megadeth ville antakelig tonen vært en annen. Jeg likte den umiddelbart da jeg kjøpte den samme året, uten å ha altfor stor kjennskap til tidligere utgivelser. Det er nok også grunnen til at jeg omfavnet den så betingelsesløst. I etterpåklokskapens navn ser jeg at den ikke kan måle seg med ‘Countdown’, men det er fremdeles et knippe solide låter. ‘Reckoning Day’, ‘Train Of Consequence’, ‘A Tout Le Monde’ og ‘Black Curtains’ er låter man bør sjekke ut.

‘Cryptic Writings’ fortsatte i samme åre som forgjengeren, men med enkelte tilbakeblikk. Albumet fikk publisitet, og singelen ‘Trust’ gikk på hard rotasjon hos MTV. Trommis Nick Menza fikk sparken per telefon etter en operasjon, og ble erstattet av Jimmy DeGrasso. Menza stilte seg uforstående til oppsigelsen.

Cryptic Writings (1997)
Det første jeg la merke til var det kjedelige coveret, smooth tilpasset den etterhvert bredt omfavnede målgruppen. Her skulle det ikke finnes spor av kontrovers. Selve musikken fortsatte i samme spor som ‘Youthanasia’, men en tanke mindre progressivt og med beina på bakken. Noe som faktisk står i kontrast til selve albumtittel og covertilnærming. Dette var i større grad rett på sak, men som alltid med gode riff og soloer. Det er langt mer groove i denne platen enn i tidligere utgivelser, bare sjekk ut ‘Trust’. Andre låter jeg likte var ‘Vortex’, ‘Sin’, ‘She-Wolf’ og ‘The Disintegrators’.

Med platen ‘Risk’ opplevde Megadeth for første gang sviktende salg etter gjennombruddet . Kanskje ikke så rart med tanke på at bandet hadde gått pop, og hverken kritikere eller fans var spesielt nådige. Til en forandring forlot Friedman bandet av egen vilje, etter at Mustaine hadde droppet en solo uten å informere ham. Inn kom den tidligere Savatage gitaristen Al Pitrelli.

Risk (1999)
Et overgrep mot fansen. Dørgende kjedelig og lavmåls poprock, med ett siktemål – å kapre markedsandeler. Bare hør den flaue ‘Crush ‘Em’ som desperat forsøker å få innpass hos WWF. Det eneste tilgivelige er riffet på ‘Insomnia’, og selv det er samplet.

Etter å ha brutt med Capitol lanserte bandet ‘The World needs a hero’ på Sanctuary. Denne gangen ble responsen forbedret, og Mustaine hevdet at han hadde maktet å få skuten på rett kjøl igjen.

The World Needs A Hero (2001)
Alt håp var ute for Megadeth og mange ventet i gru på denne skiven. Vel, den overrasket positivt i så måte. Faktisk var den litt mer metal enn ‘Cryptic Writings’, selv om låtene manglet litt entusiasme. En relativt anonym plate, men bandet skal ha all honnør for å åpent angre på ‘Risk’ og forsøke å levere en mindre kommersiell plate.

Men året etter meldte Mustaine at det hele var over. Han oppløste bandet etter å ha pådratt seg skader på nervene i høyrearmen. Det hele skyldtes ganske enkelt at han hadde sovnet i en lei stilling.

Men ved hjelp av terapi og øvelser begynte Mustaine igjen å skrive musikk. Han hadde skrevet materialet til en soloplate, men Sanctuary krevde at han lanserte albumet som en Megadeth skive, ettersom bandet fortsatt hadde en plate igjen av kontrakten. Så Mustaine tilbød de ledige plassene til Menza og Gar Samuelson, og med Jimmy Sloas på bass spilte de inn ‘The System has Failed’. På den påfølgende turneen lyktes det ikke Mustaine å få Ellefson eller Friedman med på laget igjen.
Den nye platen ble applaudert og sett på som et comeback for sounden fra sent 80- og tidlig 90-tall.

The System Has Failed (2004)
Hyllet som det store comebacket til gamle røtter, og sant nok, deler av platen tar opp tråden fra hvor ‘Rust In Peace’ slapp. Dette gjelder især den glimrende åpningslåten ‘Blackmail The Universe’ og ‘Kick The Chair’. Men på andre låter er melodien igjen i sentrum, som på de ok ‘Die Dead Enough’ og ‘Of Mice And Men’. Albumet mangler litt timing og har en schizofren dimensjon. Det veksler litt for brått mellom herlige thrash attacks og det radiovennlige. Det kan virke som om albumet ikke helt vet hva det skal formidle som helhet. Men la det være sagt; Megadeth anno 2004 har et solid strupetak på Metallica.

Ellefson saksøkte Mustaine fordi han mente han hadde krav på en større andel av Megadeths inntekter. Saken ble kastet av domstolen, og Megadeth gikk til motsøksmål. Ellefson måtte finne seg i et forlik med bandet. Tradisjonen tro fulgte nye utskiftninger foran turneen. Mustaine hevdet at bandet ville oppløses umiddelbart etter turneen, men den overveldende suksessen gjorde at bandet satte igang enda en på rappen.

United Abominations (2007)
Etter Dave Mustaines nerveproblemer i høyrearmen, som inntraff under et sykeleie i 2002, har det avstedkommet store endringer i Megadeth. Først oppløste Dave bandet, men etter hvert som armen kom i gjenge igjen, valgte han å satse videre. Samme band, men med en ny besetning, inkludert medlemmer fra åttitallet. Rettere sagt; medlemmer Dave ikke hadde gjort seg så fryktelig uvenn med.
Under rehabiliteringsperioden rakk Dave å remastre hele katalogen, i tillegg til å bli født på ny. En kristen vekkelse altså. At eks-junkier og alkoholikere med helseproblemer blir frelst er da heller ingen nyhet. Jamfør USAs sittende president.
Omvendelsen var ikke så fryktelig evident på den jevnt over gode ’The System Has Failed’, hvis vi ser bort fra at Dave nektet å dele scene med Rotting Christ under turneen. Mindre kjent er at vokalisten hadde sin egen ’spiritual counselor’ i bussen under Gigantour. Den åndelige sponsoren skulle hjelpe Dave å styre unna substanser han allerede har hatt dårlige erfaringer med.

’24’ og Bill O’Reilly på kveldstid er heller ikke nyhetene, Dave. Å skylde på FN for USAs fiasko i Irak er i beste fall betenkelig ignorant. Mustaine sparker riktignok både høyt og lavt gjennom sine tekster, men mest av alt går det ut over anstendigheten.
Megadeth ble i fjor plukket opp på Roadrunner, og bandoppstillingen består i denne omgang av Glen Drover (gitar), James Lomenzo (bass) og Shawn Drover (trommer).
Med førstesporet ’Sleepwalker’ leverer Dave noe av det mest thrashy på denne siden av Rust In Peace. Og låten setter på mange måter standarden. En liten dreining bort fra de mest melodiøse tendensene fra forrige skive, uten at de catchy hooks’ene er helt borte. Andre fremtredende spor er ’Washington Is Next!’, ’Gears Of War’ og ’Burnt Ice’. Men stort sett er de kvalitet å finne i samtlige kutt.
Bandet har også sett muligheten til å cashe inn på en gammel slager, nemlig ’A Tout Le Monde’ fra Youthanasia. Med seg på laget har Dave rekruttert Christina Scabbia, uten at låten heves på noen måte. Personlig mener jeg ikke bare at inkluderingen er totalt unødvendig, den virker malplassert med resten av materialet.
Coveret forestiller FN-bygningen under angrep, og det er for undertegnede et mysterium hvordan dette glossy makkverket velges ut blant bidragene til konkurransen på deviantArt (ellevte plass!). Bedre lykke neste gang med både det ene og det andre. Men musikken, den kan ingen ta fra dem.