In Flames

In Flames er en svensk stor-eksportør av melodiøs death, og en ubestridelig livefavoritt. Melodeath kombineres idag med Sverige, og er en underkategori av regulær death som ofte krediteres band fra solskinnsstaten Florida. Kan fort nevne Death, Morbid Angel, Cannibal Corpse, Deicide og Obituary her.
Som man kan lese ut fra betegnelsen er altså dette i utgangspunktet tunge saker, ispedd melodiøse soloer og catchy riffing. Før sjangeren fant tilholdssted i vårt naboland, filte band som Carcass, Sentenced og At The Gates ned kantene og var med på å gjøre death til det fenomenet det er i dag. Dog Sverige ligger i den geografiske bolken kjent for black metal, tar sjelden melodeath opp temaet religion i tekstene. Musikken dreier seg mye om finesse, og oppleves sjelden som dyster.

In Flames er imidlertid ikke alene om denne sjangeren, de er ganske enkelt bare de største. Dark Tranquility, The Haunted, Arch Enemy, Hypocrisy og Soilwork er også verdt en gjennomlytning.

Bandet ble en realitet i 1990, da Jesper Strömblad, Johan Larsson og Glenn Ljungström forlot bandet Ceremonial Oath for å starte sitt eget. De klemte ut en demo i ‘93 og ble oppdaget av Wrong Again Records.

Lunar Strain (1994)
Platen er en herlig mix av agressiv instrumentering, avbrutt av rolige akustiske passasjer. Musikken er rikt teksturert, med lagvis av melodier som utgjør en helhet til å få hakeslepp av. Platen åpner med klassikeren ‘Behind Space’ som også fulgte med ‘Colony’. Kvinnelig vokal er også tilstedeværende, spesielt på den drømmende ‘Hårgålåten’. Bandet benytter seg også av fele på den folk-inspirerte ‘In Flames’ og instrumentalen ‘Dreamscape’. I noen grad er denne platen en fusjon av vikingmetal og death, hvilket bare gjør den mer attraktiv for meg. ‘Upon an Oaken Throne’ er enda en høydare fra denne glimrende debuten. Det hele kompletteres med ‘Clad In Shadows’.

Vokalist Mikael Stanne byttet til Dark Tranquility etter innspillingen, og i retur fikk In Flames deres vokalist Anders Friden. Neste år satte bandet alle kluter til med EP’en Subterranean, som tok europa med såpass storm at en kontrakt med Nuclear Blast var sikret.

Subterranean (1995)
Med en sterkere produksjon i ryggen og fem knallgode låter under beltet var dette på flere måter et kvantesprang. Åpningssporet ‘Stand Ablaze’ er et melodisk mesterverk som underlig nok ikke spilles live. Et godt kandidatur til tidenes In Flames-låt. Harmoniene og ryggraden i låtene er under utvikling, og for dem som liker soloer er dette en femstjerners orgasme. Den flotte akustiske gitaren er tilbake på ‘Ever Dying’. Vanligvis kan jeg styre meg for EP’er – men denne er obligatorisk.

The Jester Race (1995)
Kort tid etter bandet signerte på Nuclear bar det i studio for å perfeksjonere sounden. Og albumet åpner med ‘Moonshield’, kanskje platens ener. Utgivelsen er kvalitet tvers gjennom, og de norrøne inspirasjonene har måttet vike for en sound som har lagt seg tettere opp til Iron Maiden – hvilket umulig kan være en negativ ting. Platen er variert og progressiv, og kanskje skoleeksempelet på sjangeren melodisk death. Tempoet er langt lavere enn i tradisjonell death, og fokuset er på solide melodier og stemninger. Andre låt ut ‘The Jester’s Dance’ innehar middelalderske elementer, og markerer starten for In Flames’ mangeårige maskot; hoffnarren. ‘Wayfaerer’ er albumets andre instrumental og et bevis for at låter ikke nødvendigvis må inneholde sang for å være regelrette killere. Blant de raskeste sporene er ‘Lord Hypnos’ en favoritt, i likhet med ‘Dead Eternity’. Tittelsporet definerer på mange måter det varierte albumet. ‘The Jester Race’ avstedkom en turne som oppvarmere for Kreator.

Whoracle (1997)
Götene tar noen steg videre mot en mer modent og tempoorientert lydbilde. Platen la grunnlaget for en oppskrift som skulle vise seg å fungere utmerket på de kommende skivene. For ikke å snakke om en rekke med andre bands utgivelser. Rett på sak med raske låter avbrutt av herlige harmoniseringer. Kompleksiteten er satt ned til fordel for livespilling, hvilket viste seg å være et smart trekk.Vokalen begynner å spille en større rolle, men de etterhvert velkjente refrengene har enda ikke fått sete. Skiven innledes med ‘Jotun’ som inneholder noe av den råeste lead’en jeg har hørt. ‘Gyroscope’ er et tilbakeblikk til mer folkbaserte atmosfærer. Instrumentalen var tradisjonen tro på plass med ‘Dialogue With The Stars’. ‘Episode 666′ er en mørk maktdemonstrasjon som løfter bandet til nye høyder, og er idag fast inventar på setlistene.

Suksessen fikk uheldige følger for Johan Larsson og Glenn Ljungström. De figurerte begge i flere band, og proriterte da bort In Flames. Bassist Peter Iwers og gitarist Niklas Engelin ble hentet inn foran en split-turne med Dimmu Borgir, og lineup’en fungerte så godt at de ble permanente medlemmer. Bandet turnerte også Japan, men Engelin takket for seg like etterpå grunnet ‘musikalske uenigheter’. Trommis Björn Gelotte overtok gitaren, mens Daniel Svensson fra Sacrilege erstattet ham bak settet. To år gikk hen og den nye besetningen skulle følge opp suksessen i studio.

Colony (1999)
‘Embody The Invisible’ er en perfekt åpning på platen, og demonstrerer at bandet fortsatt har grepet om tingene. Sounden er en naturlig videreførsel av ‘Whoracle’, dog elementer av ordinær rock n’ roll og rein sang er nytt av året. ‘Scorn’ inneholder gode breaks og en fornøyelig lead, og vitner om større fokus på Anders’ vokal. Tittelsporet bringer oss også veltilpasset synth. Tematisk kretser ‘Colony’ rundt science fiction, og en nyinnspilling av en mer striglet ‘Behind Space’ passer godt inn. ‘Pallar Anders Visa’ er et pusterom og et nostalgisk tilbakeblikk, som strengt tatt virker litt malplassert. Et eksperimentelt album fra et fremadstormende band.

Clayman (2000)
Ny plate, og i likhet med ‘Colony’ en visuell katastrofe hva coveret angikk. Ikke at det betyr en dritt for innholdet, spesielt ikke på denne utgivelsen. Dette markerte inntoget av de store refrengene, og til tross for samme lineup som sist, er dette et ganske annet album. Synth’en er inne i varmen for godt, og driver i mange tilfeller låtene fremover til det bedre og forsterker melodien. Vi får også vår første fullblods ballade i den flotte ‘Satelites and Astronauts’, mens monsterhit’en ‘Only For The Weak’ ligger i tredje gir. Albumet er spekket med glitrende komposisjoner, og starter friskt med ‘Bullet Ride’, før man får de første antydningene til catchy refreng på ‘Pinball Map’. Bruken av doble basstrommer sitter løsere og Friden setter langt mer preg på oppbygningen av låtene. Som perler på en snor kommer ‘…As The Future Repeats Today’, tittelkuttet, ‘Suburban Me’ og den utsøkte ‘Swim’. Denne platen er et must og løftet In Flames opp i den virkelige elitedivisjonen av metal.

Bandet turnerte flittig i etterkant av ‘Clayman’, og fikk skvist ut liveplaten ‘The Tokyo Showdown’. Bandet valgte bort Studio Fredman som hadde huset alle innspillingene til da, og gikk virkelig eksperimentelle. Den neste platen startet en diskusjon omkring bandet som varer den dag i dag. Solgte de ut, eller tok bare det naturlige steget videre?

Reroute To Remain (2002)
Clean vokal er nesten sidestilt med death growlen, med synth og special effects som et likestilt instrument. De bølger mellom suverent raseri og rolige låter. ‘Metaphor’ har faktisk et snev av køntri, men er udiskutabelt In Flames. ‘Dawn of a New Day’ er en annen ballade jeg sluker ukritisk. Jeg unner bandet å eksperimentere med deres vinneroppskrift, og det meste faller heldig ut for meg. I tillegg kommer allsangfavorittene ‘System’, ‘Trigger’, ‘Black & White’ og ‘Cloud Connected’. Bandet unner seg noen forrykende låter i ‘Reroute to Remain’, ‘Egonomic’ og ‘Drifter’. Så å ganske enkelt avvise hele platen grunnet noen spor man misliker virker på meg som noe forhastet. Jeg oppfatter utgivelsen som godt balansert, med en likefrem kvalitet sett under ett.

Soundtrack To Your Escape (2004)
Denne går hånd i hånd med ‘Reroute’, med hovedfokus på melodi og vokal. Jeg oppfatter dem som en smule mer konsentrert enn forgjengeren, paradoksalt nok både tyngre og mer tilgjengelig på samme tid. Fans som ble lamslått over ‘Reroute’ kunne trygt klage videre. Om dette er sellout, så burde flere band følge i fotsporene. Jeg er intet mindre enn strålende fornøyd med denne platen, som holder et høyt nivå hele veien gjennom. Innledningen ‘F(r)iend’ er en kompomissløs affære med en solid melodi i bunn. Semi-balladen ‘The Quiet Place’ sikret dem en musikkvideo og gode salg, i likhet med ‘Touch Of Red’. Og når vi først er inne på de roligere sporene, må ‘Evil in a Closet’ hedres som en skikkelig rysare. ‘My Sweet Shadow’, ‘Bottled’, ‘Borders and Shading’ og ‘In Search of I’ er ikke til å kimse av, og gjør sitt til at dette albumet føyer seg inn i rekken av fantastiske In Flames-album.

Come Clarity (2006)
Mange fans ble skuffet over de to foregående albumene ’Reroute to remain’ og ’Soundtrack to your escape’, og mente In Flames hadde solgt ut grundig. Jeg kan ikke være mer vilt uenig med puristene på akkurat dette punktet.
Men til glede for gamle lyttere har nå bandet nærmet seg ’Clayman’-soundet igjen, eller mer melodisk death metal om du vil. Anders Friden og kompani er igjen rasende, og brøler det ut på åpningssporet ’Take this life’. Låten starter med et tromme-frenzy før man trasher videre i god gammel form. Anders’ distinkte growl er raskt på plass før vi ender opp i et midtempo refreng. Tilbake er også duo-gitarene som spyr ut den ene harmonien bedre enn den forrige. Se opp for ’Reflect the storm’.
Spor nummer to ut, ’Leeches’, stiller med groove i kastene og et riktig så pent refreng. På den glimrende ’Dead End’ bringer karene inn et nytt element, kvinnelig vokal, mens tittelkuttet ’Come Clarity’ er det nærmeste jeg har hørt bandet komme en powerballade. ’Scream’ er in flames på sitt mest forrykende, det samme gjelder ’Vacuum’, med unntak av et sterkt tilstedeværende refreng. Skivens absolutte høydepunkt er ’Crawl through knives’, en vanvittig fengende låt, med kanskje platens mest iørefallende refreng.

A Sense of Purpose (2008)

Jeg kjøper ikke bandets hardnakkede påstander om at de bare følger sin egen naturlige utvikling. En utvikling som beleilig nok skaffer dem flere fans for hver plate. At de dermed mister kaskader av opprinnelige fans betyr heller mindre, ettersom det uttalte mål er å bli ’verdens største band’ – noe som ikke lover godt for fortsettelsen. Coverarten er bare ett bekymringsverdig aspekt, ettersom denne ved første øyekast kan minne om Korn på sitt mest kommersielle.

På den annen side har jeg fulgt svenskene i tykt og tynt siden de tider ’Whoracle’ ble sluppet, og hadde ingen problemer med å følge de senere års eskapader inn i mer radiovennlige territorier. Riktignok var enkelte deler av ’Come Clarity’ utfordrende, men sånn alt i alt klarte ikke noen riper å ødelegge lakken. Bare to år er gått, men det må medgis at ’Come Clarity’ ikke har tålt tidens tann like godt som tidligere materiale. Jeg var i en forsonlig modus og lot bandet slippe unna slumrende kritikk, som riktignok lå og vaket rett under overflaten. En håndfull spor får godkjent sånn i retrospekt, mens bare to-tre er virkelig gode.

Men tilbake til ’A Sense of Purpose’. Singelen ‘The Mirrors Truth’ starter maskineriet, men nokså anonymt og forsiktig, med dertil iørefallende refreng og tilbakeholden instrumentering. Sikkert en hit på scener fremover, men dette har vi hørt før. Og at låten klokker inn på 3 minutter presis virker kalkulert, spesielt med tanke på at dette er radionormen. ’Disconnected’ er enda et kjapt kutt, som starter uptempo og holder stilen uten å bli interessant et øyeblikk. Dette er ufarlig og markedstilpasset alle dem som oppdaget bandet via hit’en ’The Quiet Place’.

’Sleepless Again’ satser sterkere på groove, og harmoniene tar et steg bakover i mixen. Tidvis lukter det klassisk In Flames av dette sporet, og det er inngått færre kompromisser her enn på de to foregående. En pyntelig solo med et overraskende islett av sleazerock sauser det litt til midtveis, uten at det blir så altfor ostete. ’Alias’ innledes i vegg av pomp og synthprakt, og fortsetter dørgende patetisk. Dette er materiale for siste låt på skoledansen, noe som strengt tatt ikke forventes av et (tidligere) ensemble av melodiske dødsmetallere. Vi serveres med andre ord en fem minutter lang søtladen powerballade.

’I’m the Highway’ er mer eksperimentell, også denne noe avslepen – men holder da melodiene i tøyle. Dermed blir det rimelig effektivt og interessant. ’Delight and Angers’ begynner rimelig identisk med førstesporet, og skiller seg vel ikke stort utover heller, med unntak av noen akustiske brudd her og der. Den siste tredelen av låten later til å være den totale kollaps og overgivelse. Friden emulerer ingen ringere enn Bullet For My Valentine. Noe har definitivt gått galt når inspiratorene plagierer plagiatene. Soundet er for øvrig basstungt, og refererer primært til ’Soundtrack to Your Escape’.

Lekne riff appellerer i starten av ’Move Through Me’, før det gires ned, anført av en mengde unødige syntheffekter. Samtidig daler min egen entusiasme betraktelig, og mer dusinvare noteres. ’The Chosen Pessimist’ er noe så sjeldent som et spor som får utfolde seg over åtte minutter. Nå kastes riktignok de to første minuttene bort på noen repeterende akkorder, akkompagnert av tidvis tromming og fioliner. Friden åpner med rein sang, uten at jeg får gåsehud av den grunn. Ingen Paul Potts denne Friden, og jeg noterer snart fem minutter med ingenting. Gitarene setter omsider inn, men mer som supplement til et ambient landskap. Selv om bandet ønsker å bli kjempepoppis, så holder det ikke å levere middelmådig tidtrøyte av den grunn. Da er det virkelig godt å høre ’Sober and Irrelevant’ som tar opp ’Clayman’-tråden. Og det på høy tid. Vi slipper et umotivert refreng, og gitarduellene er på plass. ’Condemned’ skal ha ros for en viss grad av uforutsigbarhet, og tidvis glimrende strengeføring. Refrenget er rimelig typisk for bandet, men ikke helt ueffent.

Brilliante harmonier løfter ’Drenched in Fear’ fra det likegyldige, men jeg skulle gjerne vært resten av arrangementet foruten. Noen fine anslag noteres her og der, men dette holder definitivt ikke mål. ’March to the Shore’ er så å si prikk lik ’Sober and Irrelevant’. Minus for oppfinnsomhet. Og enda et minus for det noe kvelende refrenget som etter hvert har blitt altfor oppskriftsmessig.

Et skamløst frieri til den yngre garde av metalfans, og en plate jeg burde kvie meg for å kjøpe i min alder. Spekket med intetsigende vrøvl som tar oppmerksomheten bort fra det lille som faktisk er å hente. Jeg var faktisk lettet idet platen var ferdig. Det ender med et smertefullt mageplask, og det uomtvistelig verste slippet i karrieren. Kopistene var kanskje ikke så ille likevel?