‘Count Grishnack’ has no regrets

Varg Vikernes (36) knew who lit the churches. — Are you a racist? — Yes, but I don’t hate anyone.

Words: Rune Midtskogen (rmi@dagbladet.no)
Photos: Linda Næsfeldt
Translation: Niflgard

We just about always said the opposite of others – in pure spite, no matter what they said, just to signal distance. This was how we ended up labeling ourselves satanists, even though we certainly weren’t. As a matter of fact, there weren’t a single satanist in the entire norwegian black metal movement during 1991-92. We named ourselves such because death metal musicians usually were overly committed to social issues and opposed to satanism.
In the court, I underlined that I certainly wasn’t, nor had been or would ever become a satanist, but of course, the journalists found these details to be of no interest to the public. They wanted me to be a satanist, thus portraying me as such. The movement ended up satanic due to the media focus on satanism.

Excerpt from Varg Vikernes unpublished book.

Telemark, june 2009: We’re driving through dense forest, surrounded by steep mountains and valleys on both sides. The sun shines from a clear sky, it’s hot and humid. As we drive past a gas station, the cellphone beeps. It’s Varg Vikernes, aka ‘the Count’. He’s wondering whether we’re finding our way.

20 minutes later, we stop at a road pocket. In front of us stands a tall, light, bearded and smiling man, wearing sports trousers, a hoodie and sneakers. We set course for his new home.

The little farm, bought by a relative a few years ago, is idyllic situated within nature. Here, his french wife – expecting their second child – and their biological son (1 ½) can roam upon several acres of cultivated land.

- It’s entirely coincidental that we purchased this lot. We wanted a silent and peaceful place outside the city, with stunning nature. It’s so beautiful up here. Here we can live in solitude. But there’s a lot of work maintaining all the buildings, lawns and garden. I like carpentry, and have always enjoyed using my body. I have no problem passing time, Vikernes says.

It’s only a few weeks since the man, who in the nineties was one of Norways most feared men, was released – after spending almost half of his 36 years behind bars.

He was just 21 years of age, when he the 16th of May 1994, was sentenced the maximum sentence in Norway – 21 years of imprisonment for intentionally murdering his bandmate Øystein Aarseth (25), three accounts of church arson and numerous thefts.

The judgement, the publicity and writings ensured the young lad from Bergen mythical status, both in Norway and abroad.

Dagbladet Magasinet has been given access to Varg Vikernes’ unpublished book. The book, written while carrying out almost 16 years of sentence, is his own version of what went down in the years from the formation of the black metal movement up to his sentence.

In the passage below, Vikernes describes what happened when he was released after six weeks of  incarceration deprived of mail and visitations in 1993 – suspected of several of the church burnings he was later convicted for:

I was very surprised when I got out of prison and realised the picture the media had painted of the situation. Every page was filled with ‘the Count’, a nickname the journalists had got from Øystein, who used it because I’d applied the pseudonym ‘Count Grishnack’on my debut record. I could read interviews with anybody, ranging from mental patients to self-elected experts on satanism. I’d only expressed the term ’satanism’ to provoke or in the meaning ‘opposed to christianity’, as ‘Satan’ translated ‘the antagonist’. The satanism I read about in the media had absolutely nothing to do with this understanding or myself, or anyone in the movement for that matter.

- I’m not the ‘Count’ depicted in the media. It’s just sad. Those which have known me the longest does not recognize themselves in what’s been written. But I’m partly to blame for this portrayal. Thats the reason I’ve written this book, that I hope will be published. I want to finish this, and put it behind me. I want to start a new phase in life.

We’re sitting under the property’s largest tree. A can of coffee and som homemade biscuits rest upon the table.

- I’m very fond of this tree and this place. I like to sit here and relax. It’s silent and peaceful.

It’s his wife that supports the little family.

- I’ve never asked for help. Never received it either, Vikernes says.

The bright summerday Varg Vikernes was released, he’d already experienced four denials for parole. The parole board upheld the denials citing that he wasn’t ready for society. Now – on parole – he has an obligation to report himself every two weeks the first three months, after that once a month for the next nine months. The slightest criminal offence would place him behind bars yet again.

- Of course, it was good getting out of prison and home to my family. It’s wonderful that we finally can be together every day.

He pulls his hand through his blonde mane.

- I pushed the pause-button when arriving in jail, and pressed play when I got out. Humans are adaptible. I never minded the ongoings within the facility, I lived in the future. I wrote, excersised, ate healthy and dealed with life in jail in a good fashion.

- But I’ve got nothing good to say about the norwegian prison system. There’s no legal protection whatsoever in norwegian prisons.

- I’m only provoked by Knut Storberget (norw. secretary of Justice), who claim that they take drug problems serious. Thats bullshit. I’ve never touched alcohol or drugs myself.

Who is this man we refer to as the ‘Count’?

He was born in Bergen, where he grew up. As a little boy, he was similar to most children – active, curious and happy. In addition, he was very creative, enjoyed reading, good at school, with an ability to go deep in subjects of interest. He was a member of a team of target shooters, active in athlectics and martial arts – and with an early interest of music. Especially in classic and singer/songwriter traditionals, but he never listened to pop music.

At age 14 he got a guitar. This marked the start of his career.

It’s pretty ironic that I never dreamt of any form of fame or notoriority. When I started my one-man band I wanted anonymity. I used a pseudonym on the record, an image that was unrecognizable. In addition, I didn’t want to perform live or show myself in relation to my music.

Vikernes was active in several bands, and at the early age of seventeen he joined the death metal outfit Old Funeral, hailing from Os, outside Bergen. The next year he formed his one-man band Burzum – which today is considered one of the forefathers of black metal, and still remains one of the best known.

The number of sold records are unknown, but its probably several hundred thousands, according to musical experts.

- Burzum was a breath of fresh air in the eighties (sic -Niflheim), characterized by intensity and aggression. Burzum paved the way for sincere and groundbreaking monotony, unique within musical history, says frontman in one of the world’s largest black metal bands, Gylve Nagell of norwegian Darkthrone.

Vikernes has already penned nine songs for a forthcoming Burzum record, which he hopes to release early next year. He tells us that many record labels are interested in making a deal for the first record in eleven years.

- I want to bide my time, so that the product sounds the way I like it. It’s going to be metal, and the fans can expect real Burzum, he explains.

The 6th of June 1992, the nation awake to the news that one of Bergens most popular tourist attractions, Fantoft Stave Church, has been totally damaged in fire. In the next six months another three norwegian stave churchs burn down. In order to find the cause of the burnings, the police set in great resources, but Varg Vikernes isn’t arrested for another eight months.

When the Fantoft Stave Church burned down in June 1992, Øystein was convinced that I was the perpetrator. The reason was that we’d spoke about burning churches earlier, after learning that a church had burned due to a strike of lightning. He was interested in this, mostly for promoting norwegian black metal, and scare off ‘trendy babies in light trousers’ and other weak personalities. He was spreading the rumour that I’ve had torched Fantoft Stave Church, and it became common knowledge in the underground. Everybody ‘knew’ that I was responsible for the crime, at least they thought so, due to Øystein spreading this rumour. They didn’t even care to ask me whether it was true when we met, and I didn’t bother to deny it. I didn’t take it all that serious and it did not bother me either. It’s striking that none in the bands considered ‘true’ ever was indicted or prosecuted for church arson, except yours truly, of course. Why should we torch chapels or do any other extreme actions, as we were already look upon as ‘true’? It was other, usually younger individuals, that set the fires – to gain the acceptance and respect of Øystein and the rest of us.

- Do you know who lit the churches?

- I knew, but I had no interest in ratting them out. They managed perfectly well in getting themselves convicted without my assistance. I didn’t speak to the police at all, as I had no trust in them. They had no interest in pursuing the truth, only in getting me convicted.

Vikernes was charged with five accounts of arson, but the Eidsivating court only passed sentence for three: The Holmenkollen chapel in Oslo, the Skjold Church in Vindafjord and Åsane Church in Bergen.In addition, he was sentenced for litting the bell tower of Storetveit Church in Bergen. Vikernes was convicted on witness statements from persons within the black metal movement itself. Some of the witnesses were convicted themselves for accessory.

He describes this period in his book:

When the possibility of giving an interview to a major norwegian newspaper emerged in january 1993, we took the chance with great apetite. Øystein and myself agreed upon me giving an interview, in order to scare and terrorize the population, as well as promoting black metal. We believed it would create a buzz around ‘Helvete’ (Øystein Aarseth’s recordstore in Oslo, promoting black metal), gaining more customers. With lots of acting and melodrama, I met up with a christian journalist, and as agreed upon with Øystein, I told about satanists being responsible of church arsons and the fictious organization I fronted.

I told the police I had never lit a single church, and when they asked me whether I knew whoever had committed the crime, I answered that I quite possibly knew, although I had no intention of telling them. As a naïve and gullible 19 year old, I was dissappointed, resigned and frightened by the encounter with the police. They lied during questioning, fabricated witnesses that placed me in areas I’ve had never been, and even managed to tell me that I was caught on tape outside one of the burning churches. The police also manipulated media in an attempt to make me guilty by suspicion.

- In court, I explicitly denied any accomplicity with the burnings, but was convicted. At the time, I only spoke of church arson in order to enstill fear. It was because a member of the press went to the police and turned me in, they took notice, Vikernes claims.

- Do you regret any of your choices?

- No!

- Who are you today?

- I’m still not the person average Joe think they know anything about.

The total cost of the church repairs were estimated to 45 million kroner (about 7 million dollars). The insurance claim against Vikernes were 19 million kroner, although he claims to never have received it. But he does owe the Oslo municipality 23 million kroner after the arson of the Holmenkollen chapel. He says that he’s received claims demanding him paying up millions on short notice.

- I’ve got zero income, and will never be able to pay my debts. My only exit would be debt rescheduling. Maybe then I’ll be able to earn an income in five years time.

- What are your thoughts on church arson today?

- Nothing in particular. I haven’t given it a thought in many, many years.

During razzias at Vikernes home in Bergen 1993, the police found 150 kilos of explosives and around 3000 rounds of different caliber. The media speculated whether he was about to blow up the Nidaros Cathedral.

- Nonsense. I had gathered this for defence in case Norway was attacked. During the Cold War, the United States and the Soviet Union were the ones most likely to attack us. We had no reason to trust either government, the royal family or the armed forces considering what went down the last time anyone attacked. We are left to ourselves, he says.

Vikernes squints toward the scorching sun, while helping himself to a biscuit. It’s quiet summer on the farm, some distance away a car is chugging. Behind the father, the son is playing with toy cars. His pregnant french wife sits next to him. They met while he was imprisoned. During a small, private ceremony in Skien last year, they got married. It’s only weeks until another birth.

- It’s great joy with children. We’re looking forward to it, says the father of two, patting his youngest empathetically on his head.

- Will you tell your children about your past?

- Certainly. At school, my daughter (17), who study music in Bergen, everybody knows. It’s never been a problem, he states.

- I was doing fine while Varg was imprisoned, but naturally, it’s been tough. It was a lot of responsibility living alone on a farm, raising a baby. Now, we’re happy, Vikernes’ french wife tells us in impeccable norwegian.

late summer 1993, the relationship between Øystein Aarseth and Vikernes had soured. According to Vikernes, Aarseth had faded as leader, blaming Vikernes for this, as he’d become the center of attention.

The 8th of August this year, the following happen, according to Vikernes: At home in Bergen, Vikernes is played a private phone conversation between a friend of the same age and Øystein Aarseth. Vikernes is informed that Aarseth is planning his murder. This in spite of Aarseth having signed Vikernes on his record label ‘Deathlike Silence Production’.

He wanted to get rid of me, I had to get away. He wanted to use a stun gun to knock me unconscious. After that, he would tie me up, throw me into the trunk of a car and drive me into the forest, where he would tie me to a tree and torture me to death.

Vikernes writes in his book that he receive a letter from Aarseth the next day, which the police later confiscate. Aarseth ask that Vikernes make his way to Oslo, enabling them to sign the record deal. The same night Vikernes decide to leave for Oslo – according to himself, to sign the contract. Along with a friend (Snorre Ruch – Niflheim), he undertake the journey across the mountains. They swap on driving and sleeping through the night.

I wanted to deliver the contracts to him at once, so that he no longer had any reason for contacting me. Besides this, we had nothing to do with each other any more. These papers were his only excuse left for getting close to me.

According to Vikernes, they park the car around three or four in the morning outside Tøyengata in Oslo, where Aarseth resides. Vikernes rings the bell on his door.

Here’s an outtake of the dramatic night Vikernes became a murderer, as it’s described in his book:

Because of the phone conversation and the false letter, I was mad at Øystein. And when I’d made it up the stairs to his apartment, he must’ve seen it, because he was very frightened. Either that, or he considered his own plans of killing me, experiencing discomfort as I suddenly arrived. He could just have opted leaving and never writing me a letter. I didn’t want anything to do with him. While I was talking, I took a step forward, and I probably seemed very threatening to Øystein. He must have panicked, because all of a sudden he kicked me in the chest. He hit my rib, so the kick lost its effect. I took hold of his foot and threw him to the floor. He glanced towards the kitchen.
I’d been to his apartment earlier, and knew that he had a large kitchen knife laying on the sink. I saw that his eyes were fixed at the knife. He suddenly got up as fast as he could, running towards the open door leading to his kitchen. At the same time I jumped ahead of him. I took up a small knife i was wearing in my pocket. It was really a small boot knife, with a ten centimeter blade. It wasn’t sharp but quite pointed, and I stabbed him in the face. It was the first time I’ve ever stabbed anyone, and it was a pretty half-assed attack. It felt unnatural and wrong cutting another human.

Every aversion towards stabbing another human being vanished after drawing first blood. The barrier was broken. I was dealing with a person planning to torture me to death, that without any doubt would carry out his plan, given the opportunity. Øystein cried out for help, and stopped to fight. I parried his blows with my knife, thus making him cut himself with every punch.

Aarseth was later found slained several floors below his own apartement. With 23 stab wounds.Vikernes pleaded guilty to manslaughter, but without intent. However, he was convicted for murder one. The friend accompanying him on the road was sentenced to 8 years in prison for accessory to murder, despite Vikernes claiming his innocence. According to Vikernes, the friend never entered the apartement.

While incarcerated in my cell, the police prosecuted my case in the media, helped out by the members of the press. They portrayed my trial as if I’d murdered Øystein just like that, and that a lengthy power struggle had existed between us, over who ruled the metal underground. You were given the impression of a hierarchical developed satanic organization, led by øystein, which I sought control over by murdering him. I had no interest in leading this movement. Music was somthing I created out of disillusionment after the end of the cold war, without purpose in life. To become a leader figure within this milieu was the last thing I wanted. If the custom in Norway at the time included burning witches, I would most certainly been burned alive, without any conviction or trial – right there and then. Instead, they had to make the best of the media pillory. They judged me in advance and whipped up so strong emotions against me that even the once so ‘tough’ and ‘hard’ black metal musicians were lining up in front of police stations to turn me in, blaming it all on my person. Of course they did; I’d just killed their idol in a power struggle of Øystein’s imaginary organization.

- Do you regret the killing?

- I cannot regret the murder of someone planning on killing me. I was threatened by his plans, but I never intended to kill him.

- Could you kill again?

- All humans can kill. But there’s a smaller chance of me killing again, because I’ve already been in that situation, and knows better how to deal with it. You can’t possibly know how you’ll act when you’re threatened before you end up in one. If the same situation had arose today, I’d contact the police first. You make simple choices when you’re young. There was a special code among the people I socialized with. It’s not good being indifferent, you become dangerous.

Vikernes served his sentence in Oslo, Ringerike, Trondheim and Tromsø, where he the last couple of years served in a minimum security prison. During these years, he’s been linked to neonazi and racist circles.

- I’ve never formed or been a member of such organizations. The only organization I’m a member of, is Riksmålsforbundet (Norwegian language association).

While serving time in Oslo Kretsfengsel, Vikernes writes down the shock that met him:

Of 36 men on my block, there was only two ethnic norwegians beside myself. Of the 33 other inmates, there were one polac and one german, the rest were africans, pakistanis and arabs. At the other prison block, the situation were about the same. Some of the pakistanis couldn’t even speak english, and resorted to just speaking urdu. The whole prison reeked of bazaar. Was this really Norway? Was this Oslo?

In 2003, Vikernes was given 14 months of additional punishment after failing to return from leave at Tønsberg prison. When the police arrested him, they found, amongst other things, an AG-3 automatic rifle (the standard rifle in the armed forces), a number of smaller arms and about 700 rounds in the car he’d hijacked.

- I’ve never been a nazi, and I’m not one today. It’s bullshit that I’ve initiated racist propaganda groups. If you’re obstructed by the prison system, you get frustrated, aggressive and easily manipulated by other groups. What I did, was to rebel against those which have treated me badly. It was stupid, but it felt right at the time. You can get pretty lost, living in solitude all the time, being counteracted.

He continues:

- But I have some outspoken attitudes. I see that this country is going to hell – and I’m trying to keep from getting sucked in. This is no longer Norway. We’re being replaced by foreigners, both culturally, religiously and genetically. Take a look at our population today, and compare it to what it looked like 50 years ago.

- Are you a racist?

- Yes, but I don’t hate anyone. Hatred is irrational. I’m a rational being.

- Are you pround of who you’ve become?

- Yes!

- Do you understand that people fear you?

- I understand it in the context of my portrayal in the media.

We stroll across the yard, covered in flowers and grass. We step into the house and further into the ‘workroom’. Here, Vikernes make music and writes books. He’s planning to write both fantasy and science fiction, at the same time he’s working on a role-playing game. He’s already published two books, which has been translated into russian.

The family are well received in the community.

- We’ve been given all that we could wish for. My family and I thrive.

He’s praising the countryside population, calling them considerate.

- I don’t have friends any longer. Within the prison, they sabotaged me actively. No matter what I did, and in all the years I served. Thats what they call rehabilitation.

- How do you manage without friends?

- it’s okay. I have a good relationship to my family.

Magasinet have been in contact with Øystein Aarseth’s family, informing them about Vikernes new claims and informations, contained within his book. The Aarseth family do not want to comment on the issue.

State attorney Bjørn Soknes disapprove of Vikernes claims of be judged in advance, that the police was coercing witnesses and fabricating evidence.

- Nonsense, says Soknes, who prosecuted during the trial.

- Was the ‘Count’ phenomenon created by the media?

- Of course not. He had a desire of getting famous.

Acting director in the Criminal Care’s central branch, Elisabeth Barsett, responds the following on Vikernes allegations about being sabotaged in prison:

- I do not want to comment upon this issue in particular.

Anja Hegg covered the trial against Vikernes for Dagbladet.

- Was the ‘Count’ phenomenon created by the media?

— No. But in hindsight you could argue that a more nuanced picture would have managed.

- Was he judged in advance?

- I don’t think so. We tried to make a more detailed portrayal through his defence lawyer Tor Erling Staff, the metal environment and his friends, without succeeding.

Note: Niflheim does not condone or support ANY view presented by Vikernes.

Read the original article here

Korn – ‘See you on the other side’

Opprinnelig publisert 2005:

I forkant av denne utgivelsen forlot gitarist Brian ‘Head’ Welsh det som skulle vise seg å være et synkende skip. Mannskapet hadde holdt sammen fra starten for drøye ti år siden, men det var måten ‘Head’ forlot dem som gjorde mest inntrykk. Han var i følge seg selv blitt avhengig av metamfetamin, sett lyset og blitt frelst av en kristen menighet. Det var en overgang de færreste hadde sett for seg. Til tross for denne hendelsen, tok jeg aldri regning med at dette ville få noen større betydning for Korns lydbilde.

Bandets forrige plate, ’Take a look in the mirror’ var et friskt pust etter de langt mer kommerse langspillerne ’Issues’ og ’Untouchables’. Disse var ikke direkte dårlige album, med gode melodier og et seigt groove. Men i 2003 var metal i skuddet som aldri før, og gamle helter som Exodus og Anthrax var igjen salgbare. Korn kastet seg på bølgen som rådde, en vane de er blitt ganske så notoriske på med årene. ’Take a look’ var resultatet av en positiv trend, ja tilmed de gamle kjemper i Metallica lot seg lede inn i fristelse og lanserte Den Store Comeback platen ’St. Anger’. At denne platen er hinsides miserabel, er en helt annen historie. ’Take a look’ vekket interessen min for bandet på ny, og jeg tok meg i å la deres glimrende debutplate gå på heavy rotation på mp3-spilleren. Jeg hang med på deres tre første utgivelser, da musikken framstod som en herlig fusjon av desperate vokaler, nedstemte strengeinstumenter og masser av aggressivitet. Men brølet stilnet hen, både live og i cd spilleren. Men på ’Take a look’ var fokuset igjen rettet mot de originale ideene, og albumet inneholdt noe av deres tyngste materiale noensinne. Bandet så ut til å være back on track.

Men intet varer evig, ei heller metal-renessansen. Den lever for all del videre, men der den trives best; under overflaten. Hovedscenen ble overlatt til elektronika og en nyvunnen entusiasme for discopop (les: Annie og Madonna). Easy does it. Jeg skal ikke begi meg ut på årsak-virkningsforholdene her.

Korn slapp tidlig en singel til ’See you on the other side’, titulert ’Twisted Transistor’. Da jeg hørte låten for første gang gikk tankene øyeblikkelig til den unødvendige coveren av ’Word up’ som skulle hype fjorårets samling av schlägers. Men til min forferdelse var ikke singelen platens radiovennlige, men etterhvert obligatoriske innslag. ’See you’ er nemlig spekket med potensielle radiohits. Jeg vil ikke vedde på det riktignok. Til det er sangene for anonyme og direkte svake. Simpelthen spekket med fillers og blottet for killers.

Jonathan Davis’ vokal er redusert til sytete hvining, Silveras tromming er gått fra kraft til sampling og Fieldys karakteristiske bass har druknet i mixen. Det mest graverende med sounden er likevel gitarene. Det er ingen hemmelighet at det var ’Head’ som lærte opp novisen Munky på strengene, og i tospann fungerte de utmerket. Nå er det Munky som er sjefen, og sammen med en tidligere Otep-gitarist blir resultatet oppsiktsvekkende kjedelig. Det ser ut til at produsenten har vært klar over problemet, og heller valgt å fokusere på synth’en. Den riffingen som slipper gjennom er pinlig enkel og mangler fullstendig kreativitet, spesielt sett i lys av langt yngre, fremadstormende band som Trivium, Chimaira og Avenged Sevenfold. Band som har brakt kredibilitet til metal-scenen, og gjort sitt for å myrde nümetal-bølgen.

Korns styrke lå riktig nok aldri i trakteringen av de enkelte instrumenter, men i den suggererende helheten. Lyrikkene var angstfylte og rasende, men her krasjlander Davis suverent. Tekstene går på tomgang, og freske fraspark til alt fra politikere til Head blir alt annet enn freske. Davis har igjen børstet støvet av sekkepipen sin, men på dette albumet blir det bare patetisk. Det høyverdige instrumentet benyttes fornærmende nok kun til intro og outtro på kuttene.

Jeg er tilbøyelig til å kreditere den rolige avslutningslåten ’Tearjerker’ platens sterkeste, men dette albumet er en skuffelse og et saftig svik mot fansen. Fortsetter det slik er det bare å legge in årene.

Stereotypier

Jeg gikk igjennom mine gamle arbeider og kom plutselig over denne plansjen. Hvem er du blant disse?

Michael Jackson i det hinsidige

Kongen av pop har omkommet av det som i utgangspunktet ser ut som et hjerteinfarkt, bare femti år gammel. Jeg må innrømme at jeg ble tatt en smule på sengen. Sjangeren han opererte i er  ikke min favoritt, men jeg innrømmer glatt at Jackson hadde noe stort på gang i tiden fra og med ‘Off The Wall’ til ‘Bad’.

Jackson, også kjent som Wacko Jacko, har liksom alltid vært der. Jobbet i kulissene i livet mitt – gjennom media. På godt og vondt. Og skal vi være ærlig, så har det vel vært utelukkende vondt etter 1992. Etter å ha bli frikjent for overgrep i retten for noen år tilbake, så det imidlertid sjeldent lyst ut for den plagede artisten akkurat nå. Med et gigantisk comeback i London på trappene senere i år, så det ut til at artisten skulle revitaliseres, om så bare for å sikre alderdommen økonomisk.

En post-mortem helgendyrkelse synes uansett i overkant. Mannen var sprø som en kjeks, og mistankene om pedofili er fremdeles overhengende. Dette til tross for frikjennelser, all den tid ‘ofrene’ egentlig bare var ute etter penger. En mann som tilbringer sin tid med andres relativt ferske avkom innbyr ikke til troverdighet. Ei heller avkommets lovlige verger, som antakelig ble rundhåndet betalt. Midt oppi det hele må vi ikke glemme at Michael vokste opp med en tyrannisk far som ikke ga gutten anledning til å være barn. Hvor de plastiske operasjonen kommer inn i bildet blir mer diffust.

Idet sjokket legger seg, får jeg fikle frem YouTube og se videoen til Thriller. Synd for blodfansen.

Å være – eller veggis?

Om du ønsker å gjøre deg interessant for, eller passe inn i en bestemt kulturell nisje, urban eller ei, er det enkelte ting man må ofre på hipsternes alter. Deriblant kjøtt.

Jeg skal riktignok ikke gå av veien for å skjule det faktum at enkelte har så vondt av våre pels- og fjærkledte venner at de ikke har samvittighet til å fortære dem. Vi har jo PETA og militante hippier (også kalt dyrevernere). De som frigjør høns og gullfisk fra fangenskap – ut i det fri til en langt rikere tilværelse sammen med deres naturlige fiender.

Nå skal det sies at jeg sympatiserer. Rovdrift på dyr med tanke på bekledning og utsmykning er forkastelig nok, ihvertfall så lenge vi kan holde oss varme ikledd bomull og polyester. Å sperre dem inne likeså. Ihvertfall så lenge bestanden kan klare seg i det fri. Mennesket er også et pattedyr, og vi burde være varsomme med å mishandle resten av dyreriket. Vi kan prise oss lykkelige over vår langt fremskredne intelligens, ellers ville det vært ulven som tok oss.

Men sentimentalt føleri basert på dyrets utseende og antatte vesen virker derimot som en geskjeft best egnet for jenter som samler på Care Bears. For ikke å glemme aktivisten Timothy Treadwell, som mente seg en personlig venn av ville grizzlybjørner. Dokumentaren ‘Grizzly Man’ dokumenterer på utmerket måte følgene av slik sentimentalitet og naivisme. Dyrevernere som utfører usigelig godtroende ‘befrielser’ og generell terrorisme, skader saken, uansett hvor noble motivene er. Da nyter organisasjoner som WWF langt større aktelse.

Min overstrømmende sympati til tross, jeg hiver nedpå gris, okse, sau, hjort og hest så sikkelet spruter. Ikke bare smaker det utsøkt, men det er også det mest næringsrike vi putter i oss. Den som mener svin er urent, har aldri satt til liv en grillet filet i marinade.

Jeg tenker ofte på menneskets naturtilstand, hvordan man ville klart seg overlatt til naturen og seg selv. Et liv som veganer, eller vegetarianer, ville fortont seg magert. Det er en grunn til at planteetere stort sett gjør nettopp det; eter. Planter inneholder langt mindre næring, og man trenger langt større kvanta for å holde det gående. Det trengs en ganske basal anatomisk innsikt for å observere at mennesket er født med kun en magesekk, fremfor fem. Man skal være temmelig hardbarket i sine prinsipper om man avstår fra å koke sin kanin etter fem dager på gress. Mest sannsynlig ville historien gjentatt seg. Kjøtteterne av oss ville vist seg som de mest utholdende.

Med tanke på hvordan de aller fleste vegetarianere ville slaktet ned mammuter på barbarisk maner, synes det det hele nokså dobbeltmoralsk. Å kunne velge bort kjøtt er et resultat av luksus og overflod, samt en selvfornektelse som grenser til det patetiske. Og det samme gjelder så definitivt de mer selektive kjøtteterne. Seler er hakket mer nusselige enn kalkun, så la oss spare dem. Om det gjelder utrydningstruede pandaer skulle jeg sagt meg enig. Den beskjedne kvoten av vågehval stiller jeg meg derimot helhjertet bak.

Skru av Attenborough og ta deg en real biff. Om du avstår blir det mer på oss andre.

Warbringer – Walking into Nightmares

Warbringer er et nytt bekjentskap, og er allerede ute med sin andre skive, etter den relativt sterke fjorårsdebuten ‘War without End’. Med seg i studio som produsent har de ingen ringere enn Gary Holt (Exodus). Warbringer surfer videre på den retro thrash-bølgen som overraskende startet i forfjor.

Med bandets ferske plate låter det som snerrende klassisk thrash, og er per idag det bandet jeg har størst fremtidstro på i revivalen, ved siden av Merciless Death. Men skader heller ikke å nevne ytterligere aktører, for den som ønsker å høre seg opp på usofistikert god, ny-gammel thrash. Både Municipal Waste, Hyades, Gama Bomb, Bonded by Blood, Evile, Violator, Fueled By Fire, PC Deathsquad og Skeletonwitch kan gjøre seg gjeldende blant hordene av begersvingere med jakkemerker.

Men nå var det altså Warbringers siste plate som gjaldt. Produksjonen nærmer seg det perfekte, med god separasjon mellom intrumentene. Vi snakker altså om det klassiske thrash-soundet, men overstyrende gitar, snerrende vokal og flat pedal i rytmeseksjonen. ‘Jackal’ er første låt ut, og setter standarden umiddelbart med halsbrekkende rytmer og klassisk mutet riffing. Musikken er imidlertid mer variert enn mange av de andre utøverne av retro-thrash, med en vilje til å bygge opp låter fremfor utblåsninger. Listen er lagt høyere, både med tanke på variasjon og tilnærming til melodi og soloer. ‘Living in a Whirlwind’ viser enda mer ambisøse muskler, og fenger ganske så umiddelbart. Bandet låner både fra Sepulturas gullalder og Megadeth, og det er ikke fritt for litt Slayer også her og der. Litt koring mot slutten øker bare trivselen. ‘Severed Reality’ begynner også sterkt, og gir assosiasjoner til både Metallica og Annihilator. Stikkordet er hastighet.

‘Scorched Earth’ legger seg i et trygt leie rytmemessig, marinert i saftige riff. Hjulet er allerede oppfunnet, så hvorfor tukle med det? Formelen er fresende vers, et solid komp og talentfulle soloer. Mang en anmelder vil nok avvise dette som formularisk og uoppfinnsomt, jeg ser på utgivelsen som nok en solid thrash-skive til hvelvet. ‘Abandoned by Time’ setter umiddelbart fart i massive chugga-riff, og oppviser dernest et mer rockete groove. Refrenget er mer headbanger-mat, i den beste låten siden ‘Whirlwind’. Dette er rein snop, og jeg koser meg fyrstelig foran tastene.‘Prey for Death’ er et ordspill i den riktige ånden, og jobber seg opp mer teknisk enn de foregående låtene. Og riffet som avledes av introen er rent episk. Her satses det på et midtempo groove, som fungerer utmerket. Som alt annet på denne platen føles musikk rent ut klassisk.Vi blir endog skjemt bort med noe så sjeldent som en bass-solo. Det er bare å gi seg enda over i nok en hyllest til musikken vi elsker.

‘Nightmare Anatomy’ er den obligatoriske semi-balladen, en instrumental som starter opp i dyster akustikk, forøvrig det beste eksempelet på en stund, og minner en anelse om Megadeths ‘Five Magics’ i arrangementene. Imidlertid legges på fuzz, men i mer atmosfærisk forstand enn hva vi er kjent med. Warbringer evner med andre ord å overraske svært så positivt. Etter dette hvilskjæret kommer selvsagt stormen, med ‘Shadow From the Tomb’. Duell-vokal med antydning til death gjør dette spennende, og følelsen er fremdeles den rette. Temaet er død og horror, så alt er med andre ord i orden.

‘Senseless Life’ er blytung og mektig, og høres ut som en bulldozer som pulveriserer skjeletter til mel. Versene går langs de samme linjene som tidligere, i likhet med refrenget, og låten oppleves en smule repetativ. Innimellom glimter det imidlertid til med lead harmonier som hjelper låten på vei. Men en anelse generisk blir det uansett, med unntak av litt killer riffing mot slutten som gjør det hele verdt det. Finalen ‘Forgotten Dead’ har mer særpreg, og likhet med resten av sporene klokker den inn på rundt fire minutter. Dominerende riffing preger avslutningssporet og hinter til Dimebags prestasjoner i Pantera, samtidig som rytmene henleder tankene til Kreator. Med andre ord er inspirasjonene på sin rette plass. Musikken er strengt strukturert, men denne virker løsere i snippen. Alt i alt en verdig avslutning på en mammut av et album.

Thrash er definitivt tilbake på musikkartet, med glimrende utgivelser fra både Testament, Kreator, Tankard og Destruction – i tillegg til den solide etterveksten. Ja, selv Metallica føler seg trygge nok igjen til lefle med det de kan best. Jeg er i ekstase over å ha kommet over dette bandet, og har fått en ny favoritt innen sjangeren. Og det er jammen ikke hvert år det skjer.

Og hva trekker jeg for? Muligheten til å bli enda bedre, og i større grad finne sitt unike sound.

Nedsettende om minoriteter

Neger (gj ty. og fr fra sp og port. negro ’svart’) person som tilhører el. opprinnelig kommer fra folkeslag med svart el. mørkebrun hudfarge som befolker Afrika sør for Sahara (kan oppfattes som nedsettende).

Utdraget er hentet fra bokmålsordboken 2007. Legg spesielt merke til informasjonen som står i parentes.

Jeg siterer ‘Illustreret Norsk Konversasjonsleksikon’ av 1912: «Neger (lat. niger, sort), mennesker av den race, negerracen, der befolker størstedelen av Afrika. Eiendommeligt for racen er den dolichocefale hovedform med det prognate kjæveparti og de tykke læber, endvidere det sorte uldagtige haar og den mørke hudfarve [...] Racen har en ringe udbredelsestrang, og vilde sikkert ikke have udbredt sig udenfor Afrika av egen drift; gjennem slavehandel er den nu overført til Amerika [...]»

Så fort fysiske trekk involveres i rasedefinisjonene kjenner man det  snurpe seg sammen rundt halsen som en løkke. Man har blitt hektet inn av det politisk korrekte. Betegnelser som Pygmé, Buskmenn og Hottentott er heller ikke er gjengs idag. Begrepene er tilsynelatende ikke rasistisk motiverte i seg selv, men vitner om en forgangen naivitet og tidligere mangel på kunnskap. Da er saken en helt annen med opplagt rasistiske uttrykk som ‘nigger’, ’sotrør’, ’svarting’ og ‘boy’.

Hvordan havnet vi her? Hvordan ble verdinøytrale betegnelser med ett ladde? Og hvordan havnet negeren, indianeren og eskimoen i samme kategori som tryntyrken? En neger er idag ‘farget’, ‘av afrikansk opprinnelse’ eller til nød ’svart’. Eskimoen trives imidlertid best som ‘Inuitt’.

Til en viss grad hviler ansvaret på dem selv.

Vi kan snakke om et omvendt rasetyranni, basert på fortidens synder. Dagens generasjoner forventes å føle skyld for slaveriet, kolonistyret og imperialismen. Hendelser som i de fleste tilfeller ligger århundrer tilbake i tid. Og når det gjelder dagens urettferdigheter, gjennom IMF og WTO, er de aller fleste av oss nøyaktig like maktesløse som dem det går ut over. Samtidig ligger også en mistanke bak. En mistanke om at den hvite mann ikke har bedret seg det minste på de siste århundrene, at vi fremdeles har en rasistisk agenda.

Historien fanger uansett. Dagens innvandrere føler seg fremdeles som ofre, alltid rede til å bli indignert på vegne av sitt folk og sine forfedre. Å gripe offerrollen kan ha sine ulemper. Man kan i større grad oppfatte seg selv som nettopp et offer, og det samme kan omverdenen. Resultatet er paranoia, fremmedfrykt og en kunstig og påpasselig omgangsform. Den gjensidige respekten og forståelsen er det første offer. Hvorfor skal jeg benytte eufemismer eller synonymer når jeg snakker om en neger? Hvorfor skal jeg forvanske et begrep som for meg er fullstendig verdinøytralt?

Den videregående skolen jeg gikk på i siste halvdel av nitti-årene hadde en utvekslingsstudent fra Afrika. Intet mindre enn en prins, hvis opphavsland har blitt glemt. En dag da eleven entret et klasserom i forkant av en time, hørte han seg omtalt som ‘neger’. Bemerkningen var av det uskyldige slaget, en kjapp beskrivelse for å få andre til å skjønne hvem det var tale om. Prinsen tente imidlertid på alle pluggene, og måtte dras ut av klasserommet for å forhindre at han gikk til angrep på jenten. Raseriet vedvarte, og da han kom hjem ringte han rektor med beskjed om at han skulle brenne ned skolebygningen. Utvekslingsprogrammet ble umiddelbart terminert, og prinsen returnerte antakelig til hjemlandet.

Følelsene som utløste raseriet kan vi bare spekulere i. Ville det vært det samme om jeg som utvekslingsstudent i Uganda ble omtalt som ‘hviting’, ‘bleiking’, ‘blekansikt’? Ville jeg gått fra konseptene om jeg ble grovere omtalt, som den ‘hvite djevelen’? Ville jeg godtatt det fordi jeg kom fra økonomisk bedre kår, fra et fredelig og politisk stabilt område? Eller fordi en portugiser på 1500-tallet slavebandt befolkningen i Senegal? Det aner meg uansett at en afrikansk prins forvalter en langt sterkere økonomi enn skoleelever på Landås.

Nå om dagen er betegnelsene justert og byttet ut i den informerte debatten. Verre er det at sensuren har en tilbakevirkende kraft. Luking av farlige og subversive ord og tegninger forekommer, til tross for at åndsverkene har sin tilblivelse lenge før motstanden mot uttrykkene.

Både Astrid Lindgrens negerkonge og Torbjørn Egner har måttet se seg revidert i ettertid. Lindgrens negerkonge Efraim Långstrump ble i NRKs hørespill omgjort til ’sydhavskonge’. Ikke bare fratar man barna et begrep som kan sette fantasien i sving, man tillegger også forfatteren verdimessige kvaliteter av tvilsom art. Personlig oppfatter jeg negre på lik linje med alle andre, trass tidligere tiders litteratur.

Carl Barks opplevde også sensur i etterkant. I hans fortelling ‘Voodoo Hoodoo’ (1949) ble hans tegninger av afrikanere retusjert i 1989. Nesene ble mindre og leppene ble redusert. Pussig nok minner negrene hans nå mest om mulatter, som om det skulle være noe bedre.

Et annet eksempel er ‘Tintin i Kongo’ fra 1930, et hefte som idag er omstridt og knapt publiseres. Det sier sitt at det ble gjentegnet av Herge i 1946, med ytterligere endringer i 1975. Herge mente aldri å være støtende, og endte opp med å angre hele utgivelsen. Samtidig er det det mest populære albumet i Afrika og har blitt hyllet av kongolesiske borgere. Den originale utgivelsen er idag et omstridt samlerobjekt.

Jeg vil kalle det kulturrevisjonisme, og i mange tilfeller historierevisjonisme.

Kalkun i anmarsj

I dag ble det kjent at produsent Stuart Pollock er i Cannes for å selge inn filmversjonen av den dokumentaristiske boken ‘Lords of Chaos’ signert Didrik Søderlind og Michael Moynihan. Boken er underholdende og sensasjonspreget, og avdekker mye av det ideologiske grumset de første svartmetall-bandene frontet.

Filmen vil i dramaturgiens navn dreie seg om striden mellom Varg Vikernes og Øystein Aarseth, med drapet som forventet klimaks. Andre sjokkartede uttalelser og handlinger, som drap og kirkebrenning – finnes det da også belegg for i massevis.

Filmen vil derimot neppe fange opp poseringen like godt. Følger man udådene og uttalelsene slavisk, vil det undervurderte fokuset på pubertalt opprør og ren provokasjon forsvinne. På samme tid gremmes jeg over tanken på en bearbeidelse av dette materialet til en hollywoodsk thriller, hvor skuespillerne går løs på dialogen med breial amerikansk sjargong. Black metal var et norsk fenomen, om enn usedvanlig forkvaklet, dypt rotfestet i det norske og norrøne. Jeg ser ikke frem til å bivåne amerikansk suburbia i rollen som Bergens søndre bydel, og det jeg regner med blir stavkirker på innendørs sett.

Forventningstermometeret mitt er med andre ord kjølig og trekkfullt. Men jeg skjønner godt hvorfor produsentene ønsker å lage en slik film. Oppmerksomheten rundt fenomenet er enormt, og materialet er både spennende og vel så virkelighetsfjernt som fiction. På samme måte som avisene sirkulerte ekstra godt mens det sto på, ønsker nå filmindustrien å sko seg.

En skuespiller med navn Jackson Rathbone skal visstnok portrettere Vikernes. Om hans kvalifikasjoner og fysiske likhet vites ingenting, men slår mine spådommer til; er det en en utakknemlig oppgave i mer enn en forstand.

________________________________________

Edit 220509: Også BM-utøvere er skeptiske til dette prosjektet

Edit 030709: Satyricon henger seg på

Bjørn Hellfuck 2

Sleeve for Bjørn Hellfuck.

Her kan du lese et intervju med det fargerike bandet

Bandet har fått seg flunkende fersk nettside

Copyright 2009 FATA

Spend!

© Fata Morgana 2009. No rights reserved

Traits that make me frown

The Hysteric

People that attribute simple errors or mishaps with pandemic dimensions fall into this category; people that crave drama in their life. There’s simply no such thing as a minor nuisance. You’ve got every right to get upset if people don’t live up to your expectations. Sudden bursts of feeble threats, richly textured descriptions of forthcoming doom will occur, along with huge amounts of scorn. Exaggerated use of words like ‘madness’, ‘idiocy’ and even ‘insanity’ occur. This trait seems common for hot-heads, the narrow minded and altruistic persons. They often regard themselves the salt of the earth. A lack of respect for other viewpoints and outlooks seems to be the core of the problem. It has to be acknowledged that most of these people mean well, but are simply utterly incapable to convey any message in a civilized fashion. Every person has an account of goodwill of which they can withdraw. Once this account is empty and overdrawn, nobody’s going to give a damn about your opinions.

The Laugher

This is more sad than anything else. Have you ever noticed people laughing at your every sentence? As if you’re a perpetual stand-up show by yourself. At first its okay – am I really that funny? But as the conversation goes forth, and you might touch upon more serious topics or misgivings, the constant giggling becomes a source of annoyance. The laughter is weak and phoney, and resembles a prolonged breath. It sounds something like ‘Heeeeehhhhh’. Of course, we all do this, to a certain extent, especially when connecting with new people. Out of fear of being rude, we acknowledge not particularly funny jokes with this half-assed response. At least what we perceive to be jokes, anyway. But when you’re really out of depth in social interaction this might very well become your standard response to anything. Laughers seldom participate actively in conversation, but encourage further monologue with this not-so-subtle gesture. There’s only one adequate word for this strange behaviour; insecurity. Please, do something else instead.

The Compulsory Liar

It seems like a cliché, because we’ve all heard of this phenomenon but we’ve rarely experienced it ourselves. Well, I have, and it’s not a pretty sight. This trait is linked to several others, most notably insecurity, sociopaths and all-out psychopaths. My experience in the field does not relate to psychos. If it had been, I wouldn’t have been disappointed, considering the diagnosis being terminal. There’s a significant difference between exaggerating and spicing up your stories for entertainment values, and simply lying for the hell of it, just because you can.

The Egocentric

If you believe that the universe revolves around you, that the world runs on your feelings, then this is your category. Of course, we all have moments like this, no denying that. But there’s a difference. If this is coded into their DNA, if this is their general outlook. Making excuses to themselves and others, often portraying the opposite as naïve and dumb. Lacking generosity, except in the rare cases where there’s something to gain. Besides good will and respect, that is. There’s more than a materialistic aspect to this, there’s also a social one. Often manifested as a lack of interest in others.

The Exhibitionist

Don’t you just love the image you see in the mirror? Don’t you deserve attention all the time? These narcissists will stop at nothing to suffocate you with themselves. Posting images in self-centred blogs or websites, modelling, wear extravagant clothing or accessories or simply getting nude at every opportunity. Having sex with the danger of being discovered seems to be their favourite pastime. What they lack is decency and understanding of tiring the audience, even provoking them. Not seldom, exhibitionists complain about being stalked or hassled in public. If you can’t stand the heat, stay out of the kitchen. And if you’re beautiful, there’s no need to rub it in peoples faces. The word occurring to me most of the time is ‘attention whore’.

The Cause

This doesn’t have to be about religion, it can also be a political issue, or any other issue for that matter. It could even be a product, considering the new marketing ideas. The signs are the same. Always trying to lead others to some path of glory; making them see the light. Patiently working friends and foes alike. Trying to debate them is often tiresome. If you’re doing well, the person will go sour and end the discussion based on faith. If you’re doing badly, the Cause will eagerly try to recruit you. If there’s religion involved nothing you say will stray them from their path, at least not before later. (Note: If you’re dealing with Muslims, wear boxing gloves). The most annoying thing is none the less their conceited moral supremacy.

The Weird Pretender

I guess I’m opening a new page in psychology here. I’ve noticed a strange trait, where people deliberately make themselves weirder than they really are. You could argue that they’re just weird, and that’s entirely true, but not in the fashion they’re trying to convey. It’s just another cry for attention. People deliberately acting out ticks, pretending to be mentally damaged by narcotics or otherwise. Stating absurd things, or not speaking at all. And somehow, you know that it’s a show, a role they put on – to impress, scare, provoke, induce sympathy or alienate you. You’ll eventually see the difference, observing the person interact with their surroundings. It changes all the time.

The Chameleon

Also known as posers or even hipsters. Those who’ll go to extremes just to fit in with their target group. They always end up loosing themselves, getting accustomed being everybody else. The sentence ‘I don’t know you anymore’, or ‘I thought I knew you’ frequently appears, and is always met with scorn. Personally, I file this under ‘insecurity’. Do not be all you can be, be yourself.

The Whiner

Self pity is the order of the day. Every day. Always trying to drag you down into their black hole. Endlessly displaying their depression, misery, frustration, mistrust, anger and/or problems. Whatever you and common friends do, they feel betrayed. These issues are a result of, or resulting in low self esteem, substance abuse, economic problems, depression or another mental disease. Some always blame themselves, which is just about as annoying as those whom always blame others. Try instilling some hope and possibilities, and watch it disappear into the bottomless black pit.

The Responsible

Closely related to those who are born to kiss rectums for self advancement, the responsible always do the right thing. And of course, judges everyone that doesn’t. Everything is in order all the time. Neat living conditions, paid bills, healthy food and exercise. The responsible always get up on time, floss, puts on fine clothing, go to school or work, and excels at it. Of course, all this has an expense; social interaction, partying or fun. They often wind up reclusive, with a holier than thou attitude (although they’re too perfect too show it). And disturbingly enough keep a secret cocaine habit going to manage the pressure they put on themselves.

The Flatterer

Don’t misunderstand me, the flatterer only kiss ass when there’s something to gain. In extreme cases the person can end up as a non-person, a robot working towards certain goals, cynically taking advantage of relationships to further them. Making friends only for exploitation, before moving on to new prey. Some people can reach far on this formula, but most will suffer exposure along the way. The flatterer can be a master of deceit and manipulation, but most are just amateurs, being back-talked, ridiculed and loathed. What they should realise, is that they only gain incompetence, shying away from the hard work themselves.

The Obedient

They say ‘jump’, you say ‘how high?’ Always ready to follow orders, instead of trusting their instincts. We’ve all been there, in the army, at work or in our insurance company. A lack of knowledge makes us trust whoever seems learned. And there’s nothing extraordinary about that, although there’s the ever present chance of being ripped off. People are able to carry out serious misdeeds, taking order and being relieved of responsibility of their actions. Certain people can smell weakness, and take advantage of your confusion and willingness to comply. Don’t be a push-over. Have some self respect.

People like Me

And what about those people that’s ranting endlessly in their blogs about things they don’t like? Do they even have the right of free speech? Someone should put them out of their misery. And those traits? I’ve got them all.

Breaking winds

© Fata Morgana 2009. No rights reserved

Manifest Destiny

© Fata Morgana 2009. No rights reserved

Under platepisken igjen

Gjennom dommen som falt i Sverige på Torsdag, har debatten omkring fildeling inntatt episke proporsjoner. De fire tiltalte fra The Pirate Bay ble servert ett år bak murene, samt en bot på tredve millioner kroner. I første omgang.

Og artistene innbiller seg å kjenne sin besøkelsestid. Nå som de har vinden i ryggen, våger de seg omsider utpå glattisen med harmdirrende og selvrettferdige pekefingre. Det var vel som ventet. Man holder kjeft så lenge man frykter opinionen, for deretter å ta i bruk skylapper idet bransjen gjør seg selv en bjørnetjeneste i retten. En ventende katastrofe vi såvidt bare har skimtet starten på. Ekstra trist er det at Ivar og Grutle fra Enslaved famler seg langs den samme stien; artister som er svært lite utsatt for inntektstap, om vi ser bort fra tapte kroner fra de innerste regioner av Moldova.

Enslaved tilhører et musikalsk segment som nyter en dedikert fanskare, i likhet med det meste av nisjemusikk. Fans som ikke føler de har produktet før de har coveret mellom hendene. Fans som møter opp på konserter og som handler inn merchandise. Fans en døgnflue på listetoppen ville drept for. Tatt i betrakning lettvektere som Surferosa, har jeg større forståelse for sytingen. Artister som hangler videre etter en og annen listeplassering, med målgruppe definert som alt og alle med penger å bruke. Slike band opplever sjelden lojale fans, men derimot konsumenter som i de fleste tilfeller nøyer seg med en sjelløs samleplate. Og samleplater er da vel så brukbare i mp3-format?

Men det er ikke bare artistene som uvørent forsøker å markere seg med surt piss . Høyre er også ute og brisker seg i ly av dommen. En taktisk genistrek som vil lokke velgere fra platebransjen – samtidig som den støter bort og kriminaliserer resten av oss. At både artister og høyre-velgere laster ned vel så mye som den gjengse nordmann, nevnes naturlig nok ikke. Absurditeten i artistenes fremstøt er overveldende. Vil de evne å få massene til å styre klar av nettopp deres produkter? Og hva om de lykkes litt for godt, med det resultat at de styrer unna og vel så det? Sist jeg sjekket, var det fremdeles ingen artister som har sultet ihjel fordi folk lastet ned skiven deres.

Plateselskapet drar stadig frem skremslene om at musikken lider fordi ingen betaler for produktet. At artister må finne seg annet å gjøre, eller at antallet slipp må reduseres.

En artist i normal jobb? Som ikke lenger kan leve av hobbyen sin? Gud forby!

Og om antallet plateslipp og hypede artister reduseres? Satsning på kvalitet fremfor kvantitet er en trussel jeg kan leve godt med. At det reduseres på pengebruken både innenfor selskapslokalene og i artistenes lommer er også jeg ønsker velkommen. Mye av musikken jeg hører på har uansett såpass lo-fi produksjon at det til tider oppleves som et ran.Og om bransjen simpelthen skulle stoppe opp? Vi har da allerede millioner av plater å velge blant.

Det kan gjentas til det kjedsommelige. Piratene er likefullt en lysende inntektskilde idet de møter opp på konserter, kjøper merchandise og sprer reklame via jungeltelegrafen. Hadde det ikke vært for nettet ville musikken deres kanskje aldri nådd ut, spesielt i sjangre media unnlater å promotere. Da hadde artistene måttet finne noe annet å sutre over, og det er til tider en utakknemlig jobb.

Og musikken eksisterer fremdeles uavhengig av plateselskaper. Tro det eller ei.

______________________________________________

Edit 230409: Terje Pedersen legemliggjør skepsisen vi måtte ha mot plateselskaper og serverer oss en real gavepakke i så måte.

Koscher

© Fata Morgana 2009. No rights reserved

It’s always great with extended visits!

Lamb of God – Wrath

Tre år har gått siden det store gjennombruddet med ’Sacrament’, og kvintetten leverer et nytt album, denne gang med den ferske produsenten Josh Wilbur. Bandet har også meldt overgang til Roadrunner, noe som skulle tilsi mer blest og reklame rundt utgivelsen.

Lite er nytt siden sist, med unntak av et enda mer markant tilsnitt av groove. Altså er det nok en gang kuttet ned på det tekniske som tidligere kjennetegnet bandet fra Virginia – og da spesielt på ’As The Palaces Burns’. En endring til det bedre, da jeg har en svakhet for groove metalen (især Pantera) som bante vei på tidlig nittitall. Soundet er mer eller mindre en foredlet versjon av uttrykket som kom til veie på ’Sacrament’.

Det starter i en instrumentell trudelutt av det smått episke slaget, og hinter også til et litt mer progressivt sound, en inspirasjon de tillegger turnering med Gojira. ’The Passing’ fader ut i heftigere rytmer på ’In Your Words’. Også dette sporet fortoner seg mer episk enn tidligere meritter, melodisk, men også kontant. En fullstendig brukendes låt, med lekne og fengende gitarstrofer. ’Set to Fail’ øker graden av audibel velvære. Slarkete strenger og disiplerte rytmer gjør sitt til at det svinger. Randy Blythe har også tillatt seg en inflasjon av melodi i growlen, noe som fungerer utmerket. Vi skjemmes endatil bort med en kjapp solo.

’Contractor’ er likevel det sterkeste sporet så langt, med adskillig mer groove etter hvert som den skrider frem. ’Fake Messiah’ følger derimot opp muligens en anelse generisk. ’So far away from the truth’ er gjennomgangstemaet – ikke nyheter det heller. ’Grace’ starter mer lyrisk med avdempet akustikk, før den setter fart  med rullende rytmer og riffing. Lydbildet er mettet, men samtidig dynamisk. En låt som havner solid på plussiden, uten det store refrenget.

’Broken Sands’ holder seg til et melodisk og stemningsbærende lead, såfremt den ikke øser på i det vante groovet. Et godkjent spor dette også. Men det blir ikke tenna i tapetet før neste spor ’Dead Seeds’. Et herlig riff bærer låten, samtidig som tempoet er satt opp. Det er bare å bejuble evnene til både gitar og rytmeseksjon. Omsider en verdig utfordrer til Panteras ’Fucking Hostile’. ’Everything to Nothing’ slår til med et refreng av klasse, og leverer også varene resten av tiden. En kommende hit fra scenekantene.

’Choke Sermon’ er mer besk kritikk mot den rådende religionsutøvelsen i USA, og låter i det store og det hele som en fortsettelse av forrige låt. Med andre ord, repetativt. Siste spor, ‘Reclamation’, minner derimot mer om starten, med rolige og melodiske partier om hverandre. Alt i alt kan dette produket trygt anbefales fans av Lamb of God så vel som fans av mer klassisk groove metal.

Kjendisnytt

Undertegnede har notert seg pussige tilstander i landets største medier den siste tiden. Det gjelder våre alles kjendiser, som media pleier med en nokså schizofren tilnærming. Vi snakker om en gjensidig avhengighet, hvor mindre skandaler utgjør krydderet. Det kjeftes og smelles innimellom, men samtidig blir man alltid vel forlikte til slutt.

Det hele bærer preg av en boble. Et samspill mellom media og kjendiser, som publikum ikke har annet valg enn å betrakte utenfra. Er interessen dalende, beefes gjerne dekningen litt opp. Det kan gjelde uoverenstemmelser mellom kjendisen og andre medier, eller kjendisen og andre halv- og helkjendiser.

For å bli konkret. Mira Craig kranglet med gratislefsen Spirit over fotografier og intervju. Behørig dekket av Dagbladet. Leser man derimot den aktuelle utgaven av Spirit nevnes ikke diva-nykkene med ett ord. Et par dager senere kritiseres både media og Mira for å forherlige vold mot det annet kjønn. Damen som først var kjent for et mislykket stagedive falmer øyensynlig, og det er kanskje på høy tid etter å ha nytt en sjelden status som medias kjæledegge.

Samtidig beskytter Dagbladet gullkalven på nettet, gjennom å stenge for leserkommentarer. Det samme gjelder også andre sårbare kjendiser som Idol-Tone. Altså er de ’ute’ etter henne,  i forbindelse med cd-lanseringen  – samtidig som det må åpnes for et nøye regissert ’forlik’ i etterkant. ’Snakker ut om den vonde tiden’ klinger godt nok.

Men snakker du off the record med journalister, får du et ganske annet bilde av våre halvguder. Til stadighet påstås det at man har et hvelv av info på kjendiser, som aldri kan komme i trykken. Som for eksempel at Dorthe Skappel visstnok har hatt seksuelt samkvem med Hallvard Flatland i årevis, eller at det var den tidligere vokalisten i Vamp som onanerte på Torgallmenningen.

Men tilbake til Tone. Den unge frøkenen som har slått seg ned med en godt voksen mann. Idet jeg blar gjennom Her & Nå på et venteværelse, blir det nesten pinlig. Ikke fordi selve utgivelsen vitner om en begredelig fascinasjon for mennesker som er kjent for å ha vært på tv, men fordi svigermor snakker ut om Tone og sønnens samliv.

At den tidligere Idol-deltakeren med stemmekraft som en KOLS-pasient har ligget seg til alle posisjoner hun nå innehar er gjengs tankegods, også blant journalister. Men vi har aldri fått det på trykk. Riktignok er damen ung og vil grafse til seg alt som kommer hennes vei, og det unnskylder i hvert fall noe.

Men idet jeg leser om svigermors lykkelige uvitenhet, føles det rart å ha sett Tone hånd i hånd med Tshawe på vei til hotellrommet hans bare en uke tidligere, etter Madcons konsert på Meieriet, Sogndal. Samtidig som Yosef sto og gliste over makkerens fangst. Dette leser man ikke i media, i frykt for artistens forestående harme og boikott i etterkant. Undertegnede, derimot, kunne ikke brydd meg mindre.

Det beste for alle parter ville vært en deathmatch mellom Mira, Tone og Jenny Skavlan. Du leste det her først!

__________________________________________________________

Edit 060409: Jeg godter meg fyrstelig! Og hvem hadde trodd at Niflheim kunne ligge sånn i forkant av begivenhetene?

Bjørn Hellfuck

Logo for underground rock-sensation extraordinaire, Bjørn Hellfuck. Already reigning “Urørt”, I predict a bright future for the Bergen porn-rockers. Stay hard.

Check it out here: Bjørn Hellfuck

Copyright 2009 FATA

Kompistjenester

Enkelte nyter godt av flere tjenester enn de gir, og andre liker best å finne ut av ting på egenhånd. Uansett hvordan man vrir og vender på det, vil man før eller senere trenge en kompistjeneste. Da bør kontoen din være noenlunde i balanse.

Som grafiker/illustratør opplever man et kontinuerlig tilsig av forespørsler om å utføre oppdrag fra venner og kjente. Gjerne på krita, fullstending gratis eller mot en symbolsk kompispris. Ofte utfører man jobben med glede – på det premisset at man finner jobben interessant og nyter total kunstnerisk frihet. Det hender da også at man finner seg i å produsere innenfor gitte rammer, såfremt kompisen er god nok og tjenestekontoen er i harmonisk balanse. Men en tjeneste fører gjerne til en annen, og før man vet ordet av det har man viklet seg inn i et evighetsprosjekt hvor bekjentskapet gjerne har sendt noen røde lapper din vei, og forventer valuta i verdensklasse tilbake. Da har relasjonen plutselig gått over fra bedagelig vennskap til kapitalismens kyniske spill.

Det oppstår ganske raskt et misforhold i den gjensidige forståelsen, hvor den som utfører tjenesten mener seg for dårlig verdsatt – mens kompisen i stadig større grad anser seg som ‘kunden’ – og gjerne i konteksten ‘kunden har alltid rett’. Nå står plutselig tjenestemottakeren fritt til å evaluere arbeidet som utføres, gjerne kritisk og korrigerende. Det som er en symbolsk prislapp, mister symbolikken idet man etablerer en (nokså skjev) profesjonell tilnærming.

Men kunden har ikke alltid rett. Kunden mangler gjerne både forståelse, utdanning og erfaring om emnet – og vil i første rekke tilfredsstille seg selv (fremfor sine kunder). Det handler om å oppnå en konsensus, hvor man ofte inngår et kompromiss mellom det faglige og kundens smak, til tross for at det kanskje ikke er målgruppens smak. Men til poenget. Det er langt verre når begrepet ‘kunde’ faktisk utelukkende eksisterer i tjenestemottakerens hode. At det du anser som en bekjent – uten den helt store betalingsviljen – i egne øyne skal nyte samme behandling som et konsern med betydelige finansielle muskler. Vel er man idealist inntil et visst punkt, men idealisme kan ikke smøres på brødskiven. Da hjelper det lite at ‘kundemassen’ også består av idealister, som mener trykkingen burde være den store utgiftposten.

Her ligger sakens kjerne. Hvorfor forventer man seg tjenester av designere man kjenner (eller kjenner via folk man egentlig ikke kjenner)? Hvordan har det seg at det ikke engang ville falt dem inn å håpe på gratis trykksaker? Fordi det er tunge maskiner involvert? La oss si at naboen din er kirurg, som har sitt daglige virke ved for eksempel Volvat. Ville du spasert inn på klinikken og spurt om han kunne fjernet svulsten som en vennetjeneste? Det finnes idag flere kirurger enn det finnes designere, kanskje fordi det åpenbart er mer innbringende – men det sier også noe om hvor få som faktisk besitter de evner som trengs for å leve av design. Det vil aldri bli enkelt heller, all den tid mennesker betrakter yrket ditt som en hobby.

Ville du bedt rørleggeren ordne dusjen din mot en klapp på skulderen? Hadde du forventet at en forfatter gadd å skrive rapporten din? Ville du ringt ditt lokale oljeselskap for å spørre om litt gratis bensin? For alt jeg vet ville du kanskje det.

Jeg har hatt bekjente på tråden for den minste ting, gjerne sent på kveld. De lurer fælt på progresjonen i tide og utide, og i enkelte tilfeller med lovnader om betaling mot avansert 3d- animasjon. Det hele toppes av deres indignasjon over at du faktisk må prioritere betalte oppdrag. Eller den gang en bekjent skulle utforme en nettjeneste, men manglet nettside.Jeg ble forespurt, og ble forespeilt fremtidige formuer i reklameinntekter. Jeg resonnerte at jeg ikke ønsket noen involvering i den daglige driften, men ettersom han ikke kunne betale meg der og da måtte en prosentsats av inntektene avtales. Sammen med en makker på koding utarbeidet vi et tilbud på 25%, som virket plausibelt så lenge nettsiden ville være eneste aktiva. Vi ble bryskt avslått, det var jo tross alt en urimelig sats blant venner. Det kommer vel neppe som noe sjokk at nettsiden aldri så dagens lys.

En annen ting man bør være forberedt på å hanskes med i etterkant er håndhevelse av opphavs- og kopirett. Her kommer jeg innom et av de verste skjellsordene man finner i design-vokabularet, nemlig SPECWORK. Uttrykket ble introdusert på kyniske fiskere i bransjens smule farvann.Det begynner med at et firma eller en organisasjon ønsker seg en ny logo med tilhørende profil. Firmaet har gjerne en ‘designer’ på huset, eller rettere sagt en glad photoshop-amatør med formsans som strekker seg til Wordart. I sin bunnløse mangel på inspirasjon, utformes en liten annonse eller forumpost, hvor designere kan kappes om å vinne en gjev konkurranse med saftige pengepremier. Om alt går som det skal, vil forslagene renne inn. Lykkelig over friske ideer kan firmaet nå klippe og lime sammen, eventuelt kopiere den eller de logoene de likte best. Ingen utbetalinger og everybody wins. Dette har etterhvert blitt så utbredt at det har blitt et eget begrep. Jeg har imidlertid klart å styre unna haiene så langt.

Men jeg har sett agnene glimre. Ved et tilfelle fikk jeg en kryptisk forespørsel fra en anonym lykkejeger, som ønsket seg en logo for sin mildt sagt amatørmessige poker-nettside. Han var ikke villig til å inngå noen kontrakt, men ville heller ha et ‘forslag’ å tygge på, før han bestemte seg. Idet jeg myste over de mange forslagene han hadde fått inn tidligere blinket alarmpærene. Jeg rasket imidlertid sammen en brukbar logo på tredve minutter, som jeg sendte over i diffus kvalitet og vannmerket inntil det latterlige. Jeg hørte aldri noe mer fra den kanten. En annen gang gjaldt det et band, kanskje blant de minst betalingsdyktige organismene på jord. Bare så synd at det er så morsomt å jobbe med. Bandet fikk både navn og logo av undertegnede, men var raske med å poste det grafiske materiellet på Myspace. Så raske at jeg ikke visste at vi hadde kommet til enighet enda. Sånt skjer og utgjør ikke noe problem, men det var langt verre at de hadde tuklet med logoen og skalert den ut av proporsjoner. Som om ikke det var nok hadde bandet tatt kreditt for den på lik linje med undertegnede! Selv om dette er et grovt overtramp av opphavsretten (som kan overdras etter avtale, mot en sum pålydende tre ganger det opprinnelige beløpet, som i dette tilfellet var så beskjedent at jeg ikke hadde sett poenget), skyldtes det nok først og fremst manglende kunnskap fra bandets side. Vi ble imidlertid vel forlikte etterhvert.

Jeg måtte imidlertid ty til en analogi for å få buskapet hjem. “La oss si at jeg bestiller en låt fra bandet, som jeg akter å bruke som reklamejingel eller tema-melodi. Bandet legger hjerte og sjel ned i tilvirkelsen av låten, og er svært fornøyde med resultatet. Jeg ankommer studio, lytter sammen med bandet, er øyensynlig storfornøyd med resultatet. Jeg har imidlertid noen få anførelser å komme med på detaljstadiet, men betaler bandet en beskjeden sum. De mailer meg en noe endret utgave. Men det sitter fremdeles ikke hundre prosent for meg. Jeg er så definitivt ingen musiker, men jeg kunne tenkt meg litt mer markert tromming her og der. Så jeg åpner simpelthen Cubasis og legger på litt skarptromme. Det låter fryktelig for bandet, idet de oppdager at jeg har lagt den ut på myspace. Og ja, selvfølgelig – jeg har kreditert meg selv ved siden av bandet – selv om jeg ikke hadde den fjerneste innvirkning på konsept, tekst eller arrangement.”

Noe av det verste man kan oppleve er argumentasjonen rundt det faktum at man ikke blir betalt. Jeg kan akseptere en tjeneste på bakgrunn av at mottaker er ubemidlet. En ærlig sak. Om mottaker ønsker å betale ved en senere anledning, er desto bedre. Men at mottaker simpelthen er gjerrig eller ønsker å benytte pengene sine på ting han anser som viktigere, vitner om mangel på respekt for selve yrket og andres tid. Da faller ‘kompis’ rimelig fort ut av ‘kompistjeneste’. Man har tydeligvis fått det for seg at design er en bekvemmelighet, noe man kan få slengt etter seg for en skarve hundrings.

Jeg har opplevd mye rart på denne fronten. Jeg arbeidet en periode i en firma som fikk en ordre på en 3d visualisering av et nybygg. Ikke et sånt stort praktbygg, men en simpel villa. Kunden var godt bekjent av ledelsen (som igjen er gode venner av undertegnede), og vi tok oppdraget uten å mukke. Vi visste han var god for det, rent finansielt. Så en måneds produksjon begynte, alt ifra branding, visualisering av bygningen til nettside. Kunden var svært så proaktiv under arbeidet – kom innom kontorlokalene, ringte midt på natten angående hvilke møbler han ville ha inn og skrøt til venner og bekjente. Oppdraget ble levert som avtalt, men pengene uteble. Via andre fikk vi vite at bygget ble solgt, og at kunden hadde begynt å anse oss som en unødig utgift. Som han ganske enkelt valgte å ignorere. Da var det mindre festlig å høre at han hadde benyttet privat helikopter til Hemsedal for å imponere vennene sine.

Ved en annen anledning var jeg lovet et beløp, hvorpå halvparten ble sløst vekk på amfetamin mens jeg satt i bilen! Jeg måtte mindre imponert ta til takke med resten etter å ha tilbrakt åtte timer med venting. Og det ble bussen hjem. I tillegg måtte jeg gjennomleve argumentet jeg misliker mest av dem alle. “Det er jo god reklame da!” Hva er god reklame, nøyaktig? At jeg jobber gratis? At jeg får flere ‘kunder’ av samme kaliber? At all reklame er god reklame er en frase som begynner å falme litt.

Hvis noen føler seg truffet idet de leser denne teksten, så for all del. Gjensidig forståelse og ikke minst respekt er påkrevet i denne settingen. Jeg har ingen spesifikke venner eller kunder i tankene når jeg skriver dette. Det er mer en generell akkumulasjon av erfaringer gjennom mine år i bransjen. Men det er heller ikke et fenomen som er avgrenset til visuell kommunikasjon, ettersom dette sannsynligvis kan erfares i enhver bransje.

Skrekk-eksempler mottas med takknemlighet.

Snart norges største blogg!

Å intervjue seg selv er greit, så lenge ingen andre gjør det. Kritiske spørsmål er sakset fra interwebben.

Hvordan skal du bli tatt seriøst som blogger når du introduserer deg selv som Niflheim!?

Å bli tatt seriøst er oppskrytt. Hvor mye tar du seriøst på nettet? Jeg er bare seriøs om et par ting; for eksempel fjortenårige jenter som blogger bilder av seg selv med nye klesplagg. For å komme med en digresjon: Porno og metal er også noe jeg tar alvorlig. Det er blant de ytterst få ting man kan stole på her i livet, og jeg leverer ihvertfall en av delene. Når det gjelder navnet Niflheim, finner jeg det seriøst nok. Gjør man et søk på nettet ser man at det flere som gjør nettopp det. Derfor måtte jeg ta i bruk ordet Niflgard på URL’en. Jeg er veldig original sånn sett. One of a kind, nesten.

Er denne bloggen et forsøk på å tjene penger på oss som av nysgjerrighet klikket oss inn for å lese hvordan du tenker å lage Norges største blogg på 3 år?

Nei. Dette gjør jeg for å tvære ut krefter av leserne, og forlate dem som illusjonsfattige skall. Helt gratis. Jeg har strengt tatt ikke lansert noen ide om å bli størst. Da vil jeg heller være minst. Det er mer true og anti-kommerst og sånn. Dette er undergraund folkens, og jeg kommer ikke til å krydre tilværelsen deres med reklame. Det får man mer enn nok av andre steder. Jeg har irritert meg over tv2 i drøyt femten år allerede, og ønsker ikke å bidra til folks nevroser i større grad enn jeg allerede gjør. Det ville være uansvarlig. For premissets skyld kan jeg gå med på ideen om Norges Største Blogg innen tre år. Helt i orden. Men jeg skriver om det jeg ønsker å skrive om. At jeg planlegger en kosmetikkspalte er helt tilfeldig.

Ja vel.. men målet må vel være å bli fulltidsblogger da?

Jeg har allerede tenkt å eskalere snyltingen min; venner, staten, you name it. Om jeg lykkes tilstrekkelig i det fortsettet skal du ikke se bort fra at jeg vil bli en heldagsblogger. Kanskje jeg til og med begynner å twitre? Jeg vet det er mange der ute som ville satt pris på å vite hva jeg til enhver tid foretar meg.

På toalettet. Er pisset mitt brunt eller er det bare meg?

11:34 AM March 5th, 2009 from web

På handlesenteret. Grådig mye mennesker her. Jeg så en kul genser. Har ikke penger.

12:50 AM March 5th, 2009 from web

For å komme til poenget, omsider. Selv om jeg tilbringer patetisk mye tid foran skjermen, finnes det nok av andre ting å ta seg til. Ettersom dette ikke er en reklamefinansiert side, ser jeg ingen grunn til at dette skulle utvikle seg til noe som minner om arbeid. Jeg lar meg imidlertid kjøpe. Nå har jeg blitt med i noe greier på Dagbladet.no, som liksom skal kunne generere noen inntekter. I fremtiden.

Det er greit å ha ambisjoner, men hvordan har du tenkt å tjene penger på meg som leser da?

Har ikke snøring. Jeg har hørt at man kan smøre leserkommentarer på brødskiven. Smaken er jeg usikker på. Noen blir antakelig litt for søte, mens andre er ren galle.

Jeg er foreløpig ikke veldig imponert.. dette er det mange som prøver på, og resultatet er som oftest ikke bedre enn halveise tabloid varianter med snedige overskrifter og variabelt innhold. Hva er din kommentar til dette?

Dette skal ikke ende opp som en ny Huffington Post. Innholdet er mitt eget, og unikt (sett bort fra de postene som er uforfalsket plagiat). Jeg kan imidlertid ikke stå inne for kvaliteten. Den er like variabel som innholdet. For det meste serverer jeg spekulative betrakninger om temaer som ikke burde interessere meg. Men jeg har da anstendighet nok til å jobbe i det skjulte. Jeg lenker aldri til aviser. Men ettersom jeg er å finne på dagbladet, er jeg ’part of the problem’ selv.

Ok, det med Norges største blogg innen 3 år skal vi definitivt komme tilbake til. Jeg må si at jeg er over kanten skeptisk til at det lar seg gjøre av mange grunner. Jeg er fortsatt nysgjerrig på hvordan du eksakt skal tjene penger på meg som leser?

Til intervjueren: du er en stygg hundebæsj. Jeg har ingen hemmelig agenda med denne bloggen, bortsett fra en snik-innførelse av toleranse overfor de bandene jeg liker. Og den politikken jeg hadde likt om jeg ikke var såpass apolitisk. Jeg er nok i overkant nihilistisk, men det får du ikke sitere meg på.

Jeg må si du svarer som en politiker her, skulle neste tro at du visste spørsmålene på forhånd.. Annonser er greit, men det går sterke rykter om at mange bloggere også tjener gode penger på å selge omtaler av produkter og tjenester på bloggen sin. Om jeg betaler deg for å skrive om noe, vil du da ta oppdraget?

Ångående dette med kjennskap til spørsmålene dine. Spørsmålene er tross alt hentet på nettet, og det ville være besynderlig om jeg ikke kjente til dem på forhånd. Og jeg trodde ærlig talt at du skulle fritte meg ut om livet mitt. Om hobbyene mine og vennene mine. Men akk, for å svare på spørsmålet ditt, det kommer an på produktet. Om jeg er blakk kan jeg selvsagt rose platen din opp i skyene for en hundrings eller en tjuepakning. Men så fort jeg er hjemme fra butikken igjen må jeg nok dementere hele bloggposten. Ellers får jeg ikke sove.

Nå var det mange fine ord her, så det blir spennende å se om du får satt dem ut i handling. Du fokuserer mye på at leserne skal synes denne bloggen er så god at de kommer tilbake igjen og igjen, det er vel og bra… men hva er det du har å tilby meg som leser?

Du bruker så fine ord! Dementi! Besynderlig! Nettopp dette kan jeg tilby. Fine ord som sier lite. Og stygge ord som sier alt. I tillegg byr jeg på ego-tripper av dette slaget. Nevnte jeg det om twitring?

Så du er en av disse ”Halleluja-bloggerne” som kun skal fortelle hvor fantastisk livet er, og at det egentlig ikke finnes noen nedturer?

Sånne blogger høres ut som oppløftende lesning. Har du noen lenker? Jeg kan bare garantere en kjip opplevelse hos meg. Det er vel det du er ute etter, sett i lys av den bitende sarkasmen idet du uttaler ’halleluja-blogger’. Jeg vil ta del i dette sakrale som du fnyser av. Fra nå av blir det easy listening her. Men nedturer er det jo plenty av, og det er jo gjerne nedturene som fenger. Jeg er ikke akkurat bipolar, faktisk er jeg rimelig godt fornøyd uansett hvor langt jeg har sunket ned i driten. Det finnes alltids dem som har det verre, i kjemisk kombinasjon med reseptbelagte midler. Det får meg til å spekulere i hvem som har det absolutt verst i hele verden.

Ok, nå begynner det faktisk å bli en smule interessant å følge med på hva du har å by på fremover. Likevel er det enkelte ting som skurrer her. Hvis du er så seriøs som du gir uttrykk for, hvorfor har du ikke engang et eget domene? Jeg ser også at du bruker et enkelt oppsett fra WordPress, og ikke en av de mer avanserte publiseringsløsningene?

Dette med interessant er dine ord. Eget domene koster penger, sist jeg sjekket. Jeg skulle gjerne gått til verks med massivt renoveringsarbeid på siden min, men jeg mangler en vesentlig ting. The know-how. Jeg har planer og ideer nok til å skape meg en bortimot magisk nettside, men det strander så fort det blir snakk om at du må lage en wordpress-mappe på din egen maskin. Jeg fatter ikke en dritt, så jeg styrer godt klar. Dessuten er wordpress et glimrende og framifra verktøy i selv selv, og et fullverdig alternativ. Jeg skulle gjerne klart å fikse dette med egen URL, men har resignert.

Ok, nå har jeg utsatt dette spørsmålet lenge nok.. Hva definerer du som Norges største blogg, og er ikke denne målsetningen vel ambisiøs? Og hva tror du andre bloggere som har vært på markedet i flere år mener om å starte bloggeventyret med denne overskriften?

Nå var det ikke målsetningen min i utgangspunktet, men det blir jo det nærmeste jeg kommer verdensherredømme i første omgang. Rart hvordan kunsthøyskolen i det hele tatt våger å avvise søkere. Det skapes monstere av slikt. Norges største blogg er i øyeblikket synonymt med en av de beste, uten at jeg har sikre tall. Det forbauser meg at Revolusjonært Roteloft gjør det såpass bra i konkurranse med de tidligere nevnte ekshibisjonist-bloggene. Endog reklamefritt, sett bort fra litt selvpromotering av en slags lesbisk sex-bok. Tidligere var det vel Høire-bloggen til Vampus som var størst, et bevis på at tidene er bedre, tross finanskrise. Bussemannen er bra lesning også, men han er for skvetten. Bloggen hans forsvinner en gang i året sånn roughly. Hadde jeg postet spermaslangen min hadde jeg garantert blitt størst over natten. Men jeg hever meg over det. Bloggeventyret blir å ta litt for hardt i. Bloggmiseren vil jeg heller kalle det. Tastene går som regel raskest om man er passelig indignert. Å beskrive lykke kan være vanskelig.

100 000 unike lesere per uke!? Hvordan skal du klare dette når du starter uten å bruke en krone på bloggen din?

Du spør godt. Til nå har jeg bare hatt et par og førti tusen på halvannet år. Og ifølge statikkene mine har bare 160 av dem lagt igjen en kommentar. Da først og fremst på mitt innlegg om hemmelige organisasjoner. En nokså spekulativ sak, som generer en del trafikk og debatt. Dette med eksihibisjonisme er kanskje ikke så dumt likevel. Når man ikke har råd til klærne kan man jo alltids photoshoppe.

Er ”Niflheim” virkelig det riktige merkenavnet til en blogg av den størrelsen som du refererer til?

Det vil jeg tro. Det norrøne er en del av alle som bor i Norden. Det være seg både innvandrere som innavlede fremmedhatere. Dessuten er det jo mange som benytter seg at dette navnet, og forhåpentligvis trør noen feil i nettjungelen.

Hva om noen av de som leser dette intervjuet nå kommer deg i forkjøpet og registrerer de domenene som passer til ”Niflheim”?

Det er sikkert tatt allerede. Det vil neppe koste meg søvnen min. Jeg kunne sagt ’nattesøvnen’, men søvnen strekker seg like gjerne langt utover dette begrensede tidsrommet.

Jeg er svært skeptisk til ambisjonene dine fortsatt, men tror det vil være spennende å følge med på bloggen din videre i alle fall. Når kommer neste innlegg?

Du er ikke alene om å være skeptisk til ambisjonene mine. Jeg liker joggebukser. De bevitner et moderat ambisjonsnivå for dagen. For å si det med Homer Simpson: ’Trying is the first step to failure’, samt ’If something is hard to do, it’s not worth doing’. Det gjelder å senke sine forventninger. Da skuffer man neppe seg selv, bare andre. Og det kan man jo saktens leve med. Jeg har enda et mantra jeg har lyst å dele med mine lesere: ’Du e en drid’, og kan legge til at det er nettopp det og ingenting annet du burde aspirere til. Neste innlegg kommer snarlig.