The Artist’s artist
Spring
Jeg sakset denne fra Revolusjonært Roteloft. Jeg må jo sjekke om jeg faktisk står i fare for å bli en kjerring allerede som 28 år gammel gutt. Ikke en liten bitch altså, men en gammel kjerring. Om jeg svarer positivt på flere enn fem spørsmål, blir det pleiehjem på meg fremover.
Du bruker mer penger i uka enn i helgene:
Dette er mer tilfeldig, liker jeg å tro. Jeg er periodedranker (riktignok alltid i godt lag), men har vært uten promille i skremmende lang tid nå. Jeg er besatt av å svi kroner på cd-plater, og etter jeg fikk diabetes burde jeg kanskje fortsette med det.
Du har duk og blomsterpotte på TV-en:
Nei, og jeg vil ha en tv jeg kan henge på veggen.
Du rydder jevnlig i dypfryseren:
Dypfryser… Det er det kaldeste hølet i kjøleskapet mistenker jeg? Jeg har isbiter fra 2002 der inne.
Du synes det kunne vært gøy å prøve “en sånn hurtigvin”:
Spritfylla er undervurdert.
Du vet hva du skal ha til middag på søndag allerede på onsdag:
Nei, og jeg er fremdeles i stuss søndag formiddag.
Du synes fersk gjær er bedre enn tørr gjær :
Gjær er nødvendig for å dandere alkohol. Og bake brød, har min mor opplyst meg. Ellers ingen preferanser.
Du synes middag kl 19.00 er sent:
21 funket helt ok i min mørke fortid. Nå er faktisk 17 helt levelig.
Du har fem kasser med julepynt:
Å kalle det en kasse er flatterende. Det er en kartong som en gang inneholdt en nissefigur fra Murmansk.
Du kjøper julepynt på salg i januar:
Jeg har da fremdeles kulene mine!
Du snakker helst med kvinner på fest :
Det er slitsomt å fremstå sivilisert i lengden.
Du blir lykkelig over en ny kjele:
Ikke akkurat ‘kjele’, men jeg er svak for svære og dype stekepanner.
Du lager pudding eller grateng av alle middagsrester:
Aldri. Jeg kjører en nådeløs linje overfor rester.
Du spiser Kongen av Danmark eller Honningkamfer:
Insulinsjokk
Du spiser alltid rekecocktail til forrett:
Faktisk ikke. Men jeg er alltid klar for de hvitløksgratinerte.
Du synes det er festlig med fiskekabaret:
Overbevist om at kabaret var noe som foregikk på Chat Noir.
Du begynner å bruke de broderte dukene som du har fått av svigermor:
Nei, og’The Duke’ var oppskrytt.
Du har ferdiglagede middager med på påskeferie:
Jeg la opp skikarrieren for tolv år siden på Geilo.
Du synes dronning Sonja har mange artige hatter:
Skeptisk til hatter i sin alminnelighet.
Du går med lysebrune nylonstrømper til skjørt:
Liker de sorte.
Du har tellekant på trusene:
Kleskred.
Du har brettede plastposer i vesken i tilfelle du skal handle noe:
Død over gnukkeriet. Jeg bare håper de resirkulerer dritten.
Du sjekker kølappen på polet hver gang det plinger:
Jeg har som regel en formening om hva som står på lappen. Så lenge tallet på skiven ikke korresponderer med lappen, er det liten vits i å gjøre seg mer umake.
Du tar bilde av din praktfulle balkongkasse og viser det fram på jobben:
Det skulle tatt seg ut. To kvadratmeter pur lykke.
Du synes det er for sent å gå på nier’n på kino:
Jeg KOMMER fra ni-kinoen. Det var Rambo.
Du får såpe i julegave:
Om folk mener jeg er såpass skitten, trenger de bare fortelle det diskret.
Du plukker bort støv og hår fra andres klær uten baktanker:
Det kalles tyveri.
Du bruker samme tepose to ganger:
Jeg drikker aldri te. Kanskje jeg burde begynne? Med ny tepose hver gang.
Du har med pute når du skal kjøre langt i bil:
Jeg bruker ræv.
Du melder deg inn i bokklubben bare for å få kaffeserviset:
Drikker heller ikke kaffe. Men leser oppsiktsvekkende nok bøker likevel.
Du har våtservietter i bilen:
Har ikke bil, og tar til takke med servant.
Du soler deg i vanlig BH:
Nei, gjerne toppløs. I en bisetning vil jeg skyte inn at det er så lenge siden jeg har solt meg at jeg nesten er transparent.
Du danser swing til all slags musikk:
De gangene jeg danser, blir det meddelt meg dagen etter.
Du svømmer som en hund for ikke å bli våt i håret:
Har katt, så relativt usikker på stilen. Ingenting er som wet-look.
Du kjøper “gode” sko:
Faktisk. Ser gjerne at det blir lenge til neste gang.
Du har paraply i håndvesken:
Hvordan får de plass oppi der? Paraply er uansett for kjerringer.
Du tar selv initiativ til slektsstevne:
Ett slektsstevne så langt, og det var ikke min skyld.
Du tar vare på tomme rømmebokser og syltetøyglass:
Det er vel ikke pant på dem?
Du bruker sukkerbit til kaffen :
De gangene jeg drikker kaffe (på Apollon cd-sjappe) - er den like svart som musikken.
Du serverer fyrstekake, rullekake, smurt lefse eller smultringer når du inviterer til kaffeselskap:
Kaffe får de mekke selv, jeg står for maten. Men ikke av den sorten.
Konklusjonen er bedrøvelig. Jeg trenger bare enda en usunn hobby, så er det kjerring.
Jeg har aldri nektet meg noe som helst av varer og tjenester, om vi ser bort fra de fleste narkotikum og prostituerte da. Jeg tenker i første rekke på produktene man finner i dagligvare og på restauranter, nemlig mat og ting som likner på mat. Vel, etter å ha støttet konglomerater som The Coca Cola Company i en årrekke, ble takken en brå overgang til e-stoffene. Jeg fikk diabetes jeg og.
Symptomer:
Etter en diett bestående av Cola og uregelmessige måltider, med en stillesittende periode foran skjermen begynte jeg å merke noe underlig. Jeg klarte ikke å stille tørsten. Samme hva og hvor mye jeg halset nedpå, det være seg vann, saft, juice, brus eller melk, hjalp det bare ikke. Det eneste merkbare resultatet var hyppige dobesøk. Og til min forvirring luktet urinen som honning. Jeg lurte på om jeg burde oppsøke legen min, men tenkte samtidig at dette ville passere med tiden.
Men ting gikk fra snodig til verre. Jeg sov halve døgnet, ute av stand til å komme meg opp. Jeg opplevde forstoppelse, en ny erfaring for min del; hvilket jeg antakelig hadde ignorert også - hadde det ikke vært for de snikende magesmertene. Så da jeg satt med Simpsons på tv, og begynte å miste plottet totalt av syne i mine ubehag, bestemte jeg meg for å oppsøke legevakten. Bedre å være på den sikre siden, som det sies. Etter en øvelse i tålmodighet fikk jeg endelig møte mannen i hvitt, og en rekke tester ble foretatt av blodet mitt. Han var usikker og sendte meg avgårde til Haukeland. Sykehuset altså, for første gang siden 1988 - rundt de tider Tim Burtons første Batman-film hadde premiere.
Vel oppi sykesengen hadde feberen steget til 40, og jeg ble koblet opp mot penicillin og insulin. Blodsukkeret mitt var høyt, rundt 21 prosent, og hadde vært det lenge. Sigaretter og Cola må vel ta sin del av skylden, i kombinasjon med begrensede mengder fysisk utskeielse. Da jeg ble skysset inn på rommet på Medisinsk Post 1, var det allerede blitt natt, og en pen indisk (?) sykepleier sørget for at det intravenøse var i orden.
Diagnose og Behandling:
Diagnosen var diabetes, mest sannsynlig type2. Denne hadde slått ut i full blomst i sammenheng med en lei infeksjon. Denne infeksjonen var temmelig kraftig og jeg ble satt på drypp med antibiotika, i tillegg til insulinen. Det gjorde etterhvert helvetes vondt å puste, og det føltes som om venstre lunge lå i skvis. Røntgen og ultralyd ble tatt i bruk, men man klarte ikke å bestemme infeksjonens fokus. Milten ble etterhvert hovedmistenkt. Sakte begynte jeg å komme til hektene igjen, og begynte å interesse meg for omgivelsene. Jeg delte rom med en eldre mann med kols og nyrevansker, samt en kar rundt slutten av de tredve med alle tenkelige senskader fra diabetes. Noe han bedyret at han bare kunne takke seg selv for. Trist skjebne.
Samtidig er det verre på sykehus, jo bedre man blir. Kjedsomheten er til å ta og føle på, for ikke å snakke om den smakløse statsautoriserte maten. Tv-tittingen er begrenset, av hensyn til andre på rommet - og jeg brukte etterhvert mesteparten av tiden fordypet i bøker, blader og tegning. Etter noen dager fikk jeg et lite avbrekk hvor jeg tungpustet ravet rundt på området med resepter i hånden. Jeg vil også takke familie og gode venner for adspredelse gjennom deres besøk. Jeg fikk også streamet ‘No Country For Old Men’, en film jeg anbefaler på det sterkeste! Etter en uke på sykehuset fikk jeg beskjeden jeg hadde ventet på. Jeg skulle hjem dagen etter.
Men først ventet litt action i regi av helsevesenet. Av den opprinnelige gjengen på rommet mitt, var det nå bare jeg igjen. Mot slutten fikk jeg selskap av en forvirret gammel mann, en fullstendig dement gammel mann, samt en jovial og tilregnelig eldre herre. Den senile mannen var egentlig bare på visitt fra et eldrehjem, men spurte til stadighet den medbrakte pleieren hvor han var. I tillegg krevde han også sjokolade til enhver tid, som da også var medbrakt.
Den lett forvirrede var derimot mer krigersk utover kvelden. Han pleide vanligvis sitte i stolen sin og halvsove, men i det siste hadde han lagt ut på lengre vandringer med rullatoren til de ansattes misnøye. De installerte ham i sengen, men han ville på tur, så de satte opp ‘grinden’ langs sengekanten. Han var dårlig til bens og hadde trynt saftig natten før. Men han var ikke tilfreds med sengen og begynte å klatre. Han satte den ene foten fast i rekkverket, og jeg ringte etter pleierne. En aldri så liten slåsskamp tok til, og den aldrende herren begynte å klipe pleierne, samtidig som han konstaterte at han var sint. Det eneste som fikk distrahert ham nok til å gi pleierne overtaket var synet av meg som satt og tegnet. ‘Dar sit guten å tegna!’ utbrøt han. Den demente startet imidlertid vandringen midt på natten, hvorpå han undret seg sterkt over hvor han befant seg. Parykken ble liggende på gulvet.
Konsekvenser/Utredning:
Nå er det Fanta Free, Fun Saft og Bixit kjeks på meg. Iblandet grovskiver og grønnsaker. Egentlig spiser jeg normalt, bare oftere og litt mindre om gangen. Jeg setter to skudd med insulin om dagen, men tenker å redusere. Jeg trenger ikke akkurat bevege meg stort før blodsukkeret blir for lavt, noe som er frustrerende. Og ja, jeg har kicket sigarettene. I got served.
Virtuelle sannhetsserum
Jeg er etter hva jeg har forstått, bortimot den siste som kommenterer denne situasjonen rent umiddelbart. Dette blir gjerne fort overflødig bruk av bits og bytes, men er ikke utelukkende forfattet med den hensikt å lesse ned bloggen ytterligere.
Jeg ble nemlig rent forferdet der jeg satt.
I en tid hvor politiet helt åpent insisterer på retten til følge med på hva folk bruker pengene sine på og datatilsynet er i ferd med å kantre – blir det rent for mye for en forvirret sjel som trodde Orwell skrev sci-fi. At visjonen hans var et dystopia vi for enhver pris måtte unngå. Det er snart to år siden Visa-kortet mitt gikk ut på dato, og det er like lenge siden jeg gikk over til bankvesenets verste mareritt; fysiske penger. Som vi alle vet, er det jo et godt stykke mellom antall faktiske penger og de elektroniske sifre som utgjør den totale kapitalen. I tillegg er det jo et herk å overvåke. Da må man til med jobben å se gjennom alle overvåkningskameraene som er installert der folk bruker penger.
Men det var ikke penger jeg skulle snakke om. I løpet av inneværende år blir EUs datalagringsdirektiv, 2006/24, en del av norsk lovverk. Jeg takker og bukker. Til tross for at det norske folk er så nedlatende at det ikke vil inn i unionen, fortsetter det sentrale Europa å overøse oss med juridiske gavepakker. Hvilket storsinn viser ikke våre europeiske brødre oss? Det ville da vært rent uhøflig å avslå.
I klartekst betyr dette direktivet at alle norske teleoperatører, herunder Telenor og Netcom, forplikter seg til lagre alle opplysninger om kundenes nettbruk. Hvilket vil si alle sider du besøker, frivillig eller ikke, samt all e-post du sender og mottar. Men det tar ikke slutt med det. Opplysninger om hvem du ringer, når du ringer og hvor du ringer fra skal også med. Inklusive SMS selvfølgelig. Det er da nesten smigrende hvor sterkt myndighetene interesserer seg for din gjøren og (bin) laden. Og det er jo selvsagt til vårt alles beste, må vite.
Opplysningene skal lagres fra seks måneder til to år, og kan fremlegges politiet ved mistanke om ulovligheter. Grensene for alvorlige trusler mot sikkerheten flyttes stadig, både politisk og skjønnsmessig. Det som skulle benyttes utelukkende i anti-terror tiltak, virker samtidig så fristende å gjøre bruk av for å løse hverdagskriminalitet. Jeg har aldri sett på politiet som en sammensveiset, disiplinert og stum styrke. Tilsatte i politiet er individer, med ansvar for sine gjerninger. Det finnes plenty av politifolk som veldokumentert lekker til pressen eller lar seg kjøpe eller presse på annet vis. Akkurat som alle oss andre.
Så hvordan ble reaksjonene på tiltaket blant folket, i pressen, på Stortinget? Massive demonstrasjoner, rasende ledere og brennbare debatten i Stortingssalen? Vi måtte nøye oss med at Venstre stemte imot, i tillegg til bekymrede kommentarer som dette i etterkant. Så lenge vi ikke er med i selve Unionen, er vi bedagelige og medgjørlige som bare det. Faktisk evnet ikke saken å nå dagsorden i det hele tatt, til tross for sitt totalitære innhold. For tyve år siden ville et slikt lovforslag ført til et ramaskrik, med tilhørende frykt for østblokk-tilstander.
Unntak finnes da heldigvis alltid, til tross for den øredøvende larmen av stillhet. For å sitere en kronikk i Bergens Tidende: ”Vidar Ystad i BT er et hederlig unntak. Han skrev allerede i mars i fjor at direktivet vil sette dagens rettstilstand i Norge på hodet, og kunne samtidig sitere statssekretær Steinulf Tungesvik (Sp) på at «- Det er ikkje ein type sak der det er naturleg å reservere seg mot direktivet». Han rapporterte også om Venstres enslige kamp i stortingssalen. Det skulle vel bare mangle at de to nei-partiene Sp og SV reserverte seg i en sak der EU vil snu norsk rettstilstand på hodet og innføre tiltak som sist ble sett i Øst-Tyskland.”
”I all stillhet, og mens folket gjør seg klar til en ny omgang Idol, kommer vi derfor til å få en situasjon der alle våre telefonsamtaler blir loggført og dataene lagret. Advokaters samtaler med sine klienter, journalisters samtaler med varslere og andre hemmelige kilder, konfidensielle forretningssamtaler og intime samtaler mellom utro ektemenn og deres elskerinner - eller elskere. Myndighetene vil kunne finne ut når vi ringte, hvem vi ringte til, og hvor vi var da vi ringte. Dette kan politiet kombinere med oversikten over hvilke sider vi har besøkt på internett, hvem vi sendte e-post til og mottok e-post fra. Fra før vet de når og hvor vi reiste med fly, og hvem vi reiste sammen med.”
Det vanligste argumentet fra den usikre og småskvetne delen av befolkningen, de som mer enn gjerne støtter flere overvåkningskameraer enn det er vegger å henge dem på – er at de ikke har noe å skjule. Hvilket vil si at de mistenker de fleste andre av oss for å nettopp ha noe å skjule. En ting de kanskje ikke tar inn over seg er at vi alle har noe å skjule. Noe vi ikke meddeler omverdenen, og som vi absolutt ikke vil at andre skal gaule ut på torget. Jeg snakker ikke om kriminalitet. Jeg snakker om pengeproblemer, utroskap, pornoen på maskinen din, gamle synder, legning, politiske sympatier og antipatier, forbruksmønster, drikkfeldighet, narkotikaproblemer, sykdom, sladder, mobbing, dødsfall. Med andre ord alt du anser som privat og fortrolig informasjon.
For å ta et enkelt eksempel. Du opplever symptomer som tilsier at du er syk, det være seg fysisk og kanskje spesielt psykisk. Hva er det første du gjør? Ringer legen, snakker med venner? Eller tar du et streif på nettet i din jakt etter en mulig diagnose? Ikke umulig nei, og faktisk svært sannsynlig. Kanskje du til og med finner hjelp på doktor.no? Og med den følge at du benytter deg av tjenesten oftere?
Hva om noen har tilgang til informasjoner om all din aktivitet på internett, i tillegg til alle de mulighetene som allerede eksisterer? Nettsamfunn, telefonkataloger, skattelister og mailadresser for å nevne noen. Å frembringe identiteten til familiemedlemmer, venner, telefonnummer, inntekt, bosted, sivilstatus, dine interesser og ditt yrke er latterlig enkelt den dag i dag, ut fra marginale opplysninger. Så hva om noen i tillegg vet hva du diskuterer i den tro at du er anonym? Hvilke sider du søker opp, hvilke webforum du besøker, hva du blogger om? Dette kan fremstå totalt harmløst for enkelte, mens det for andre igjen vil bety sosial, finans- eller yrkesmessig katastrofe. Jo flere opplysninger jeg sitter på, desto sterkere kan jeg misbruke dem. For å gripe litt luft, kan vi jo ende opp med et supplement til bemanningsbyråer, som virkelig går brutalt til verks ved ansettelser. Hvilket selvsagt allerede finnes innenfor de begrensninger som råder akkurat nå. For ikke å snakke om annonsører som vil dytte på deg produktene sine. Det er like stor grunn til å steile når man blir bedt om å fylle ut personnummer på gaten, det være seg noble og veldedige formål eller ei.
Vi ledes dermed enda noen skritt videre på veien, den som er brolagt med gode intensjoner, og som vi alle vet hvor ender. Vi skimter avgrunnen, vi vet at vi burde rygge litt. Men samtidig er jo alt så forvirrende og usikkert. Vi håper de som bestemmer har greie på det. Men husk at ingen myndighet kan garantere din fysiske sikkerhet uansett tiltak.
Shutting around
Christmas brought lotsa good food, presents and general merriness - but most of all a new camera. Another reason to prowl around suburbia at night, with improved shutter possibilities. I’m a sucker for that shutter. I’m posting a few experiments below.
Christmas Eve, at dead night. It was freezing, but no snow.
Our fir-tree
Traverbanen, at Skjold. Rainy night.
New years Eve at the shopping mall. Socially speaking, a complete failure.
Documenting the fizz bang-bang along the road.
Impressions along the well-known Skjold-route.
Arn - The Knight Templar
The Templar Knights have been given a renaissance lately, much due to a renewed interest in the crusades in these troubled times. The real spark came with Dan Brown’s pretty overrated novel ‘The Da Vinci Code’, which admittedly contained some jolly good puzzles. But before this release, the famous swedish writer Jan Guillou had invented his saga of Arn, the nordic crusader. The trilogy was immensely popular and Guillou strengthened his reputation as Sweden’s most successful novelist. The righs for the movie was secured by SF, and Peter Flinth was appointed the task of directing. The filming was also reinforced by the largest budget in any nordic production ever, about 42 million dollars.
The story centers around Arn, the son of a swedish nobleman, around the twelfth century. There’s a fierce struggle for the throne going on, and alliances have to be picked carefully. Arn’s family are more or less at war with the ruling family, the Sverkers. The films starts off somewhat exciting, with the murder of Sweden’s current monarch, but takes another turn when Arn falls to the ground and goes into coma. His mother is fervently religious, and promises that the boy will serve God, if he’s allowed to live. When Arn gather his conciousness, he’s shipped off to a monastery. The dull life within the walls, is only dimmed by his military training.
Years go by and the munk Arn is released to go home. He arrives to heated arguments over land, as one of the Sverker knights refuses to obey the family’s property borders. It’s decided that the Ting (or council) must resolve the dispute. Arn’s father offer money for truce, but is severely insulted - resulting in a preplanned duel. Arn is an expert swordsman, and finishes off the Sverker rival to the crowds astonishment. Now the family must fortify their lands, to repel coming attacks. But Arn falls in love with the local beauty Cecilia. He wants to marry, but alliances and intrigue makes the idea unheard of. So when the opportunity to murder the Sverker king comes along, Arn joins in. The ruler is slained, but Cecilia is pregnant. Her treacherous and jealous sister tells the Abedisse of the monastry she is serving (being unmarried, this was the custom). The chief nun is a Sverker by blood, and writes the Bishop about this abomination. Before soon, both Arn and Cecilia is committed to separate monastries, about to serve twenty years for their sins.
Although this represents a sad point in the narrative, it feels like a relief. The lovelife of Arn Magnusson is tideous, slowly building, and resemble the atrocity that was ‘Pearl Harbour’. When they’re separated, you can’t be bothered to give a rat’s ass, really. You can have a monumental budget, nicely woven clothes and the correct armaments, but if you dwell on nothing, the film is gonna suck no matter what. To put it short, Arn is made to serve in the holy wars, while Cecilia is being abused by Mother Rikissa back home. They never make contact, but promises to stay true to each other. Even Cecilias abuse is disengaging, as I’ve seen countless prison movies that portray suffering better. Arn, on the other hand, does a great job in the middle east, being an elite knight Templar. He even manages to meet with Saladin before the charge, and wins his trust. Saladin is awfully portrayed by a dead wrong actor, and by this point you might just as well switch movies with ‘Kingdom of Heaven’. Not a very good film this either, but at least one with a decent budget. The makers of ‘Arn’ has managed to blow their money on fine garments and interior scenes, lacking the finances to portray the film’s climax. The city of Jerusalem looks cheap, and doesn’t even live up to the Hollywood standard of the fifthies. The ensemble of characters are very limited, so are the extras. No nice panoramas of the city and landscapes are shown. It’s just sad.
The final battle between Saladin and his Christian opponents, is reduced to quick and confusing scenes of fighting in the dust. Whereas the book depicted thousands of soldiers, we only glimpse a hundred. I wanted to leave the cinema several times, but regrettably, I stuck to it. A sequel is already in the works, but there’s no chance in hell that I’m going to suffer that again. 2/10

















































