Fata ist krieg
15
mai
The Artist’s artist
I finally got to visit London! Props to Dolk for making this dream come true.
Photo taken from the Cans Festival 2008
Just wish I had the cash.
30
Apr
Spring
Winter is retreating, and it’s getting hotter. Spring has finally broken, and I’m back on the streets with girlish enthusiasm. Here’s a few random photos of late.
24
Apr
Helheim - Kaoskult
Vikingrockerne med klare black-referanser er tilbake med sin sjette fullengder. Bandets forrige utgivelse, ’The Journeys and the Experiences of Death’, viste en vilje til utforskning av nye territorier, samtidig som man beholdt tilsnittet av death metal (med mindre fokus på klassisk black). Like som senere Enslaved, gikk Helheim mer progressivt og ambient, en trend som videreføres på ’Kaoskult’. Innspillingen har foregått i Conclave Studios lokaler i Bergen, og line-up’en er stødig nok V’gandr, H’grimnir, Hrymr og Torbjørn.
’Det Norrøne Alter’ operer for det meste halvakustisk, som en melodiøs passasje som også hinter til det sakrale. Et mørkt refreng er det også plass til, i tillegg til lead harmonier. Mange musikalske lag gjør gjenhør desto mer spennende, og øker slitestyrken. Tempoet settes opp igjen på ’Northern Forces’ og jeg konstateter et flunkende nytt sound for bandet, som med dette har halt i land uttrykket som har vært under utvikling siden ’Yersinia Pestis’. Lydbildet er rikt, samtidig noe behersket og minimalistisk. Flere mellomspill binder i hop passasjene, og det hele trenger flere lytt før det sitter skikkelig. Jeg trives i hvert fall svært godt i selskap med Helheim så langt.
’Om Smerte og Liv’ strekker seg over syv minutter, og er et stykke av den atmosfæriske sorten, med løs struktur og mye variasjon. Vokalen er som alltid raspende, men er likevel forbausende lettfattelig i denne krystallklare produksjonen. Synth og piano vektlegger effektivt melodien hvor den trenger en ekstra dytt. En låt av det episke slaget. ’Om Tilblivelsen av Gapende Tomhet’ er mer old school igjen, og et godt gjenhør med tremolo speed-riffing. Vokalen plukker opp vel så mye fra death som black, og leveransen er kraftfull og bærer definitivt Helheims bumerke. Sykelig og forpint, mye i tråd med resten av uttrykket.
’Helheim 6’ bærer tradisjonen med et instrumentelt spor videre. Et relativt kort intermission, som hjelper til å holde stemningen i ånde. Denne glir sømløst inn i ’Åndevind’, et spor som innledningsvis minner mye om åpningslåten. Tempoet hjelpes at basstrommen, og gir slik låten en travlere dimensjon. Albumet oppleves spirituelt, sett fra våre fjerne forfedres ståsted. Deres verdensanskuelser og prøvelser. Tankene har lett for å gli når man hører på dette, hvilket nettopp er hensikten. Innimellom rives jeg tilbake igjen av låtskiftene, og noterer enda et vellykket kutt av den drømmende sorten.
’Symboler, Fremover og Bakover’ er den merksnodige tittelen på neste låt. Den åpner mer brutalt vokalmessig, og tempoet på rytmer og riff er satt opp igjen. Faktisk får jeg assosiasjoner til drone av typen Earth på gitararbeidet. Et islett av sløy køntri altså. ’Altered Through Ages’ innledes godt, med rask riffing og høyt tempo på trommene. Ganske retro i så måte, men uten den samme tyngden på gitarvrengen. Det gir et mindre brutalt inntrykk, og er nødvendig for oppnå det soundet man var på jakt etter. Det er kanskje dette som er den største forskjellen på ’Kaoskult’ og ’The Journeys’. Etter hvert setter låten seg i et mer moderat tempo, men veksler effektivt. Det blir også stjerne i margen for variasjon på gitarene. ’Svart Seid’ runder av, og det med mektige riff innledningsvis. Jeg noterer også en vegg av koring bak vokallinjene, i tillegg til partier med uforstyrret koring, som understreker budskapet og meningen bak låten.
Det er på høy tid dette bandet anerkjennes som en høyst kapabel styrke innen norsk musikk. Helheim fortsetter å imponere, og har med tiden etablert seg på øverste nivå. ’Kaoskult’ er kort sagt en nytelse. 8/10
She took a b(l)ow
Finlands største musikalske eksportartikkel om dagen er tilbake med nytt album, tre år etter den formsvake ’Are You dead yet?’. Siden sist har bandet skaffet seg et stort navn internasjonalt, og har måttet tåle den sedvanlige, men temmelig berettigede misnøyen fra gamle fans. Akkurat dette forsøker bandet nå å gjøre bot på, med et sound som legger seg midt imellom ’Follow the Reaper’ og ’Hate Crew Deathroll’. Glammen har også måttet vike en smule for death’en, hvilket gjør at musikken oppfattes som mindre overlesset enn forgjengeren.
’Hellhounds On My Trail’ innledes rett på sak, og tankene glir mot ’Follow the Reaper’. Tempoet er satt opp igjen, og rytmene hjelpes på vei av synthen. De nyklassiske elementene er tydeligvis gått av moten, og det serveres mer bredbeint metal, i større grad tilpasset konserter. Nye takter til tross, dette har jeg altså hørt tidligere. ’Blooddrunk’ er tittelkuttet, og tematikken er tuftet på Alexis selvskading – som han brukte som utløp for mentale problemer. Heller ikke her ser man kimen til noe nytt, med trygge referanser til ’Hate Crew’. Likevel svinger det mer over dette sporet enn det første. Tempoet er slakket litt ned og åpner for mer catchy rytmer og riffing. To tredjedeler uti låten iverksettes et fengende mellomspill som leder ut i en uinspirert solo, men det var da likevel noe.
Når vi ankommer tredje låt, ’Lobodomy’, merkes en endring. Her eksperimenterer bandet litt mer, og trøkker til på en langt friskere måte. Faktisk går de Dimmu Borgir i næringen på noen av synth-partiene, uten at det føles spesielt uoriginalt av den grunn. ’One Day You Will Cry’ følger på, og her er åttitalls-vibbene høyst levende. Etter en avmålt innledning kliner man til med melodiøst refreng, og konstant tilstedeværelse på synthen. Tempoet er ikke det mest rabiate, og låten minner til dels om en jam som stadig bryter ut i solopartier. En låt som med knapp margin lander på den riktige siden av det middelmådige.
’Smile Pretty for the Devil’ høyner takten igjen, men føles noe resirkulert. Faktisk så mistenker jeg dette for å være et kutt som ble skrotet under innspillingen av ’Follow’. Her er det lite å ta tak i; lite som fester seg. ’Tie My Rope’ engasjerer langt sterkere, med bedre samkjøring på musikk og vokal. Synthen er også langt mer levende, med trillende bakteppe av horror. Lead harmoniene følger en oppfinnsom rute, og soloene feier effektivt forbi.
Det neste sporet heter noe så ambisiøst som ’Done With Everything, Die For Nothing’. Tyngre riffing, sammen med intens rytme preger arrangementet gjør sitt til at jeg tramper fornøyd med. Etter hvert stagnerer det litt i mangel på variasjon, men kommer seg igjen mot slutten. ’Banned From Heaven’ er solid håndverk fra start til mål, og snuser litt på klassisk Bodom igjen, en semi-ballade som leder tankene tilbake til ’Angels Don’t Kill’. Uten at det blir så altfor spennende. Det rundes av uptempo med ’Roadkill Morning’ – et hektisk spor som går rett i strupen på lytteren. Tendenser til sleaze i soloen er en nyvinning, og gir låten en eget signatur som har vært savnet på store deler av platen.
Jeg sitter igjen med et veldig variabelt inntrykk av bandets sjette fullengder. Kanskje bandets minst jevne, på godt og vondt. På sitt beste ligger materialet på nivå med tredjeplaten, mens det på sitt verste ikke engang kan måle seg med ’Are You Dead Yet?’. Jeg forventer egentlig et stabilt høyt nivå av finnene, men må altså konstatere at det slås en stadig større sprekk mellom forventninger og resultat. 6,5/10
Hele ni år skulle passere før vi hørte noe nytt materiale fra Bay Area- legendene i Testament. Men det var på mange måter en nødvendig pause. Etter et turbulent nittitall med hyppige medlemsskifter og sviktende salg (til tross for flere solide utgivelser), kom både Chuck Billy og gitarist James Murphy ned med diagnosen kreft. Heldigvis overvant de begge sykdommen, men konsekvensen var selvsagt en lengre rekonvalesens. Testament lå på is, men var aldri eksplisitt oppløst.
Da Billy ble friskmeldt i 2003, la vokalisten ut på veien med Eric Peterson nok en gang. En del ad-hoc besetninger var nødvendig for liveopptredener. Men to år senere var den originale lineup’en igjen samlet, inkludert Alex Skolnick og Greg Christian. Bandet kan vel knapt sies å ha hatt en fast trommeslager noensinne, så turneringen krevde sin andel sessionmedlemmer. På innspillingen har bandet imidlertid benyttet seg av den eksepsjonelle frilanseren Paul Bostaph.
Pausen ga altså Testament den originale besetningen tilbake, en sunn ettervekst av fans og ikke minst kontrakt med Nuclear Blast. Livet smiler igjen til gjengen, og forutsetningene var således ypperlige. At bandet er i form kunne jeg konstatere ved selvsyn under fjorårets Hole in the Sky. Så omsider, etter et vell av kompilasjoner for kjapp cash-in fra deres mange plateselskaper, er det duket for nye takter fra gamle helter på nye tokt.
Og i det ’For the Glory of…’ setter i gang, er det ingen tvil om et kraftig stilskifte. Mens bandet gikk mer og mer death i fravær av Alex Skolnick, fusjonerer de nå det gamle thrash-soundet med en mer oppdatert produksjon. Dette høres ikke minst på Chuck Billys temmelig retro snerring, slik vi husker ham fra ’Practice What You Preach’. Ingen tvil om at kjempen har et rungende brøl som skapt for death metal, men det er tross alt thrashen som definerte bandet. Skolnicks tilstedeværelse er også høyst iørefallende på de innledende tonene. Det starter buldrende og løfterikt før låten setter seg i et melodisk groove. Denne korte introen fader over i ’More than Meets the Eye’, som setter tempo på velkjent Testament-vis. Sjelden har jeg hørt bandet friskere, og koringen bidrar til indianske vibber. Et annet kjærkomment comeback er soloene. Raske og melodisterke, signert mesteren selv.
’The Evil Has Landed’ setter listen enda høyere, og Bostaph pisker skinnet utmerket. Låten er hakket mer brutal enn det foregående, med større intensitet og dynamikk. ’The Formation of Damnation’ ser seg enda lengre tilbake til røttene, med full fart på trommer og riffing. Det noteres at Billy har hentet frem growlen igjen, gir med det sporet en tyngre dimensjon. Alle elementer sitter som de skal her, og thrashy mellomspill med muted gitar øker bange-faktoren. Allerede en klassiker!
’Dangers of the Faithless’ starter mer snikende, og er kanskje mer vokalbasert enn de foregående. Et mer markert refreng gir en behagelig krykke, og sørger for variasjon. Peterson har da også noen suverene riff i ermet, av den rullende, fengende sorten. Det fortsetter uptempo med ’The Persecuted Wont Forget’ – enda en god, gammeldags thrash-perle, med lynrask chugga-riffing. Vokalen er både høyt og lavt og det spørs om noen hadde vært like kapabel som Billy her. Låten tar også i bruk tremolo på lead gitar og legger et effektivt lag av melodi oppå rytmene.
En ny utladning følger tett på i ’Henchman Ride’. Temmelig lik forrige låt i lydbilde, men krydret med pull-off på strengene. Etter halvannet minutt får vi et virkelig retro øyeblikk, som hentet ut fra ’Kill ’em All’. Om jeg var vanskelig før, så er alle mentale barrierer herved smadret. Platens virkelige godbit så langt, vel å merke langs reolene med smågodt. ’Killing Season’ henter derimot mer av soundet fra ’Low’, en annen av mine favoritter. Litt mer midtempo og tyngde i tralten gjør seg etter to utblåsninger, og det svinger så absolutt i refrenget. ’Afterlife’ inneholder noen virkelig herlige stigninger melodimessig, og er et litt mer behersket spor hva angår rytmer. Ganske lett tilgjengelig, uten å noensinne bli kjedelig. Muligens en bra introduksjonslåt for nysgjerrige.
’Fear’ roper ganske enkelt bare ’metal’, og henter flere referanser fra den gamle skolen. En utmerket solo hjelper til å holde låten på det høye nivået som er satt her. ’Leave Me Forever’ er siste låt, og dermed også den mest eksperimentelle. Skolnick får utløp for sin forkjærlighet til jazz, som på elegant vis fusjonerer med tyngre riffing. Jeg får følelsen av å høre noe nytt, hvilket ofte er et positivt fortegn. Bandet tar seg tiden de trenger, og bygger sakte men sikkert opp til et fornøyelig antiklimaks.
2008 later til å bli et glitrende år for thrash. Death Angel leverte nylig et solid stykke arbeid, og vi er garantert en ny plate fra Exodus. ’The Formation’ er på mange måter det beste bandet har levert siden debuten – jeg har problemer med å finne et eneste svakt øyeblikk. En absolutt bragd! Vi får bare håpe at medlemmene i Testament klarer å holde sammen en stund fremover. 10/10
25
mar
Covers
It’s time for some mindless fun. We all know the covers that encases the disc on which albums are released. Sometimes they’re great, and the image portray the musical direction excellently. Some are hilarious and otherworldly, while a great deal simply suck. I present a mixture of covers of equally various quality.
Exhorder are best known as Pantera’s most serious contenders. If not in sales stats, then in sound. This rather fun illustration depicts unknown agents dragging the pope out for his execution. Quite absurd, with the classic thrash metal touch.
The never-ending dystopia of death metal, manifested through Suffocation. Decay, chaos and apocalypse. And a fascination of all things cyber.
I shan’t pretend to know anything about this release, except that it has to be spawned in the eighties, when the love of airbrushed metal was at it’s heyday. Why the band settled for a spoofing man, beats me.
Long live the gore! This artwork concerning meat was initially censored, until it was replaced altogether for the re-issues. Pretty disgusting and frightening (considering those salmonella bacterias), it fits the noise perfectly.
Decidedly one of Bathory’s most important releases, and it was packaged in style. It might be ousted as ridiculous, but it’s still an iconic image.
Suicidal Tendencies urged us to join up through this truly horrific artwork. I guess it was a product of blatant patriotism and the popularity of a certain John Rambo.
Back when Alice was less of an old fart, he actually managed to frighten the public with the help of covers such as this. The drawing is undeniable cool though.
I guess the reason this Black Sabbath artwork isn’t featured on t-shirts worldwide, is the fact that it’s rather silly. How scary can a red baby really be?
I do realize that this is supposed to be humorous, but still. This is just awful.
Many people seem to enjoy the art that encased the early progrock-releases. Well, this cover of Yes has a dreamy quality to it. A fantasy castle conceived during some heavy chemical influence.
Hey, it’s The Planet of the Apes all over again! A great image that probably would prompt me into buying.
Very clever. It’s like King Kong, only there’s a tiger. Fancy rendering, lame plot.
Jeg kjøper ikke bandets hardnakkede påstander om at de bare følger sin egen naturlige utvikling. En utvikling som beleilig nok skaffer dem flere fans for hver plate. At de dermed mister kaskader av opprinnelige fans betyr heller mindre, ettersom det uttalte mål er å bli ’verdens største band’ – noe som ikke lover godt for fortsettelsen. Coverarten er bare ett bekymringsverdig aspekt, ettersom denne ved første øyekast kan minne om Korn på sitt mest kommersielle.
På den annen side har jeg fulgt svenskene i tykt og tynt siden de tider ’Whoracle’ ble sluppet, og hadde ingen problemer med å følge de senere års eskapader inn i mer radiovennlige territorier. Riktignok var enkelte deler av ’Come Clarity’ utfordrende, men sånn alt i alt klarte ikke noen riper å ødelegge lakken. Bare to år er gått, men det må medgis at ’Come Clarity’ ikke har tålt tidens tann like godt som tidligere materiale. Jeg var i en forsonlig modus og lot bandet slippe unna slumrende kritikk, som riktignok lå og vaket rett under overflaten. En håndfull spor får godkjent sånn i retrospekt, mens bare to-tre er virkelig gode.
Men tilbake til ’A Sense of Purpose’. Singelen ‘The Mirrors Truth’ starter maskineriet, men nokså anonymt og forsiktig, med dertil iørefallende refreng og tilbakeholden instrumentering. Sikkert en hit på scener fremover, men dette har vi hørt før. Og at låten klokker inn på 3 minutter presis virker kalkulert, spesielt med tanke på at dette er radionormen. ’Disconnected’ er enda et kjapt kutt, som starter uptempo og holder stilen uten å bli interessant et øyeblikk. Dette er ufarlig og markedstilpasset alle dem som oppdaget bandet via hit’en ’The Quiet Place’.
’Sleepless Again’ satser sterkere på groove, og harmoniene tar et steg bakover i mixen. Tidvis lukter det klassisk In Flames av dette sporet, og det er inngått færre kompromisser her enn på de to foregående. En pyntelig solo med et overraskende islett av sleazerock sauser det litt til midtveis, uten at det blir så altfor ostete. ’Alias’ innledes i vegg av pomp og synthprakt, og fortsetter dørgende patetisk. Dette er materiale for siste låt på skoledansen, noe som strengt tatt ikke forventes av et (tidligere) ensemble av melodiske dødsmetallere. Vi serveres med andre ord en fem minutter lang søtladen powerballade.
’I’m the Highway’ er mer eksperimentell, også denne noe avslepen – men holder da melodiene i tøyle. Dermed blir det rimelig effektivt og interessant. ’Delight and Angers’ begynner rimelig identisk med førstesporet, og skiller seg vel ikke stort utover heller, med unntak av noen akustiske brudd her og der. Den siste tredelen av låten later til å være den totale kollaps og overgivelse. Friden emulerer ingen ringere enn Bullet For My Valentine. Noe har definitivt gått galt når inspiratorene plagierer plagiatene. Soundet er for øvrig basstungt, og refererer primært til ’Soundtrack to Your Escape’.
Lekne riff appellerer i starten av ’Move Through Me’, før det gires ned, anført av en mengde unødige syntheffekter. Samtidig daler min egen entusiasme betraktelig, og mer dusinvare noteres. ’The Chosen Pessimist’ er noe så sjeldent som et spor som får utfolde seg over åtte minutter. Nå kastes riktignok de to første minuttene bort på noen repeterende akkorder, akkompagnert av tidvis tromming og fioliner. Friden åpner med rein sang, uten at jeg får gåsehud av den grunn. Ingen Paul Potts denne Friden, og jeg noterer snart fem minutter med ingenting. Gitarene setter omsider inn, men mer som supplement til et ambient landskap. Selv om bandet ønsker å bli kjempepoppis, så holder det ikke å levere middelmådig tidtrøyte av den grunn. Da er det virkelig godt å høre ’Sober and Irrelevant’ som tar opp ’Clayman’-tråden. Og det på høy tid. Vi slipper et umotivert refreng, og gitarduellene er på plass. ’Condemned’ skal ha ros for en viss grad av uforutsigbarhet, og tidvis glimrende strengeføring. Refrenget er rimelig typisk for bandet, men ikke helt ueffent.
Brilliante harmonier løfter ’Drenched in Fear’ fra det likegyldige, men jeg skulle gjerne vært resten av arrangementet foruten. Noen fine anslag noteres her og der, men dette holder definitivt ikke mål. ’March to the Shore’ er så å si prikk lik ’Sober and Irrelevant’. Minus for oppfinnsomhet. Og enda et minus for det noe kvelende refrenget som etter hvert har blitt altfor oppskriftsmessig.
Et skamløst frieri til den yngre garde av metalfans, og en plate jeg burde kvie meg for å kjøpe i min alder. Spekket med intetsigende vrøvl som tar oppmerksomheten bort fra det lille som faktisk er å hente. Jeg var faktisk lettet idet platen var ferdig. Det ender med et smertefullt mageplask, og det uomtvistelig verste slippet i karrieren. Kopistene var kanskje ikke så ille likevel? 4,5/10
07
mar
Temple Sleep
I want to recommend and spread the word about a promising new metal-act from Bergen; Temple Sleep. I’ve just finished work on their visual profile, so I’m pretty biased, but if you happen to be a fan of Tool/Meshuggah/Primus, you might find this rewarding.
I pieced together a humble tribute to some of the truly greats; Motörhead and Joe Petagno. I really hope that Petagno and the band work out their misgivings, so that Snaggletooth is reinstalled as the Motörhead brand.
Jeg sakset denne fra Revolusjonært Roteloft. Jeg må jo sjekke om jeg faktisk står i fare for å bli en kjerring allerede som 28 år gammel gutt. Ikke en liten bitch altså, men en gammel kjerring. Om jeg svarer positivt på flere enn fem spørsmål, blir det pleiehjem på meg fremover.
Du bruker mer penger i uka enn i helgene:
Dette er mer tilfeldig, liker jeg å tro. Jeg er periodedranker (riktignok alltid i godt lag), men har vært uten promille i skremmende lang tid nå. Jeg er besatt av å svi kroner på cd-plater, og etter jeg fikk diabetes burde jeg kanskje fortsette med det.
Du har duk og blomsterpotte på TV-en:
Nei, og jeg vil ha en tv jeg kan henge på veggen.
Du rydder jevnlig i dypfryseren:
Dypfryser… Det er det kaldeste hølet i kjøleskapet mistenker jeg? Jeg har isbiter fra 2002 der inne.
Du synes det kunne vært gøy å prøve “en sånn hurtigvin”:
Spritfylla er undervurdert.
Du vet hva du skal ha til middag på søndag allerede på onsdag:
Nei, og jeg er fremdeles i stuss søndag formiddag.
Du synes fersk gjær er bedre enn tørr gjær :
Gjær er nødvendig for å dandere alkohol. Og bake brød, har min mor opplyst meg. Ellers ingen preferanser.
Du synes middag kl 19.00 er sent:
21 funket helt ok i min mørke fortid. Nå er faktisk 17 helt levelig.
Du har fem kasser med julepynt:
Å kalle det en kasse er flatterende. Det er en kartong som en gang inneholdt en nissefigur fra Murmansk.
Du kjøper julepynt på salg i januar:
Jeg har da fremdeles kulene mine!
Du snakker helst med kvinner på fest :
Det er slitsomt å fremstå sivilisert i lengden.
Du blir lykkelig over en ny kjele:
Ikke akkurat ‘kjele’, men jeg er svak for svære og dype stekepanner.
Du lager pudding eller grateng av alle middagsrester:
Aldri. Jeg kjører en nådeløs linje overfor rester.
Du spiser Kongen av Danmark eller Honningkamfer:
Insulinsjokk
Du spiser alltid rekecocktail til forrett:
Faktisk ikke. Men jeg er alltid klar for de hvitløksgratinerte.
Du synes det er festlig med fiskekabaret:
Overbevist om at kabaret var noe som foregikk på Chat Noir.
Du begynner å bruke de broderte dukene som du har fått av svigermor:
Nei, og’The Duke’ var oppskrytt.
Du har ferdiglagede middager med på påskeferie:
Jeg la opp skikarrieren for tolv år siden på Geilo.
Du synes dronning Sonja har mange artige hatter:
Skeptisk til hatter i sin alminnelighet.
Du går med lysebrune nylonstrømper til skjørt:
Liker de sorte.
Du har tellekant på trusene:
Kleskred.
Du har brettede plastposer i vesken i tilfelle du skal handle noe:
Død over gnukkeriet. Jeg bare håper de resirkulerer dritten.
Du sjekker kølappen på polet hver gang det plinger:
Jeg har som regel en formening om hva som står på lappen. Så lenge tallet på skiven ikke korresponderer med lappen, er det liten vits i å gjøre seg mer umake.
Du tar bilde av din praktfulle balkongkasse og viser det fram på jobben:
Det skulle tatt seg ut. To kvadratmeter pur lykke.
Du synes det er for sent å gå på nier’n på kino:
Jeg KOMMER fra ni-kinoen. Det var Rambo.
Du får såpe i julegave:
Om folk mener jeg er såpass skitten, trenger de bare fortelle det diskret.
Du plukker bort støv og hår fra andres klær uten baktanker:
Det kalles tyveri.
Du bruker samme tepose to ganger:
Jeg drikker aldri te. Kanskje jeg burde begynne? Med ny tepose hver gang.
Du har med pute når du skal kjøre langt i bil:
Jeg bruker ræv.
Du melder deg inn i bokklubben bare for å få kaffeserviset:
Drikker heller ikke kaffe. Men leser oppsiktsvekkende nok bøker likevel.
Du har våtservietter i bilen:
Har ikke bil, og tar til takke med servant.
Du soler deg i vanlig BH:
Nei, gjerne toppløs. I en bisetning vil jeg skyte inn at det er så lenge siden jeg har solt meg at jeg nesten er transparent.
Du danser swing til all slags musikk:
De gangene jeg danser, blir det meddelt meg dagen etter.
Du svømmer som en hund for ikke å bli våt i håret:
Har katt, så relativt usikker på stilen. Ingenting er som wet-look.
Du kjøper “gode” sko:
Faktisk. Ser gjerne at det blir lenge til neste gang.
Du har paraply i håndvesken:
Hvordan får de plass oppi der? Paraply er uansett for kjerringer.
Du tar selv initiativ til slektsstevne:
Ett slektsstevne så langt, og det var ikke min skyld.
Du tar vare på tomme rømmebokser og syltetøyglass:
Det er vel ikke pant på dem?
Du bruker sukkerbit til kaffen :
De gangene jeg drikker kaffe (på Apollon cd-sjappe) - er den like svart som musikken.
Du serverer fyrstekake, rullekake, smurt lefse eller smultringer når du inviterer til kaffeselskap:
Kaffe får de mekke selv, jeg står for maten. Men ikke av den sorten.
Konklusjonen er bedrøvelig. Jeg trenger bare enda en usunn hobby, så er det kjerring.
Det smått historiske i denne konstellasjonen burde være kjent for de fleste. Men for å være på den sikre siden, foretar jeg en aldri så liten rekapitulering. I 1996 var riktignok mainstream metal rent kvalitativt på kraftig retur til fordel for Nü/popmetal, men Sepultura hadde evnet en solid krampetrekning med albumet ’Roots’ som for alvor løftet brasilianerne til metallens øvre sfære. Terningene trillet blide øyne i det meste av tidsskrifter, endog i våre riksaviser.
’Roots’ var en freidig potpurri av frisk World Metal, spekket med referanser til urfolkets kulturelle uttrykksformer. Samtidig var albumet rett på sak, politisk og skamløst primalt, og sikret umiddelbart bandet et navn å regne med. Bak seg hadde de suksessene ’Chaos A.D’ og ’Arise’, som begge ble sensasjoner i undergrunnen – men nå lå altså verden for deres føtter. Bandet var etterspurt på scener kloden over, og gjestet da også Kalvøya samme år (noe undertegnede husker med takknemlighet).
Men bare måneder etter denne eventyrlige oppmerksomheten var det slutt. Det vil si; Max pakket sakene sine og forlot bandet etter lengre tids uenigheter om management. Bandets manager var Max’ hustru Gloria, og han nektet å sparke henne til tross for resten av bandets misnøye. Fansen håpet i det lengste at dette bare var en midlertidig feide, og at Sepultura ville finne sammen igjen. Men da Soulfly slapp sin debut relativt kort tid etterpå, og Sepultura fisket inn ukjente Derrick Greene på vokal var toget gått.
Sepultura rotet seg lenger inn i den etniske granskauen med ’Against’ og begynte ikke å finne tilbake til formen før ved fjorårets utgivelse ’Dante XXI’. Da var det egentlig alt for sent. Max’ nye prosjekt Soulfly ble derimot langt bedre mottatt, og har solgt bortimot en million skiver så langt.
Sepulturas sviktende grunnlag, med dårlig salg, frustrasjon, bytte av plateselskap og nedrykk i livesammenheng, gjorde sitt til at Igor hoppet av like etter slippet av ’Dante XXI’. Ryktene om at Kisser også var klar for å desertere, økte rykteflommen angående en reunion. Men ting roet seg, og Kisser bestemte seg for å bli i Sepultura, i tillegg til å spille inn soloplate. Igor forsvant under radaren, og det virket som om vi måtte se langt etter en gjenforening av brødrene. Inntil slutten av fjoråret.
Brødrene forener på ’Inflikted’ hardcore punk-rytmer (som Sepultura også leflet med post-Max) og groovet som gjorde Soulflys ’Dark Ages’ til bandets høydepunkt. Det ligger til rette for en fartsfylt øvelse i brutalitet, og det er en ny glød og energi som preget bandet. Men også Igors suverene takter er med på å gi Cavalera Conspiracy en dimensjon som har vært fraværende i Soulfly. Det er kanskje for mye forlangt, men jeg savner stort sett bare Andreas Kissers harmonier og soloarbeid her.
Men bandet er uansett i trygge hender. Max og Igor har fått med seg Marc Rizzo (Soulfly, Ill Nino) på gitar og Joe Duplantier (Gojira) på bassen. I tillegg til gjesteopptredener fra Rex Brown (Pantera, Down) og Dave Peters (Throwdown). Albumet er produsert av Logan Mader, med en fortid fra Machine Head.
Tittelkuttet ’Inflikted’ åpner platen, og harde rytmer bereder grunnen for fengende post-thrash, med innslag av etniske harmonier i bakgrunnen. Det svinger på typisk vis, og på mange måter er soundet ’the missing link’ mellom ’Chaos A.D’ og ’Roots’. Siste del av låten er et frenzy av riffing og rytmer, hvorpå Max messer ’Nobody Moves, nobody gets hurt’. ’Sanctuary’ er en enda bedre fortsettelse, med vrælende gitar-alarmer før et punkete tempo nådeløst setter inn. Harmonier i skjønn forening med tunge riff, gjør sitt til at jeg assosierer dette med låter som ’Biotech is Godzilla’.
’Terrorize’innledes i brasilianske rytmer, og bygger seg opp mot et bortimot industrielt groove, kvernende og malende. Lead’en er kanskje ikke den mest oppfinnsomme, og de melodiøse avbrekkene ikke akkurat nytt av året. Men det funker aldeles utmerket i de hardeste partiene. Og Igor briljerer utsøkt med stikkene. ’Black Ark’ er platens definitive høydepunkt så langt, farlig fengende og en aldri så liten nostalgi-tripp tilbake til bedre tider (dog tidene så absolutt er på ferd oppover). Dette er en aldri så liten visitt tilbake til de tider Sepultura også hadde death på repertoaret, ikke minst vokalmessig. Da er det ikke vanskelig å tilgi en noe begivenhetsløs outtro. Glimrende!
’Ultra-Violent’ er mer av godsakene, og enda et styggvakkert musikkstykke. En mindre tilfreds Max hveser ut eder og galle, til mer doom-ladne rytmer, som selvsagt veksler effektivt med det frenetiske. Nok en utladning følger i ’Hex’, et kort og konsist spor – temposterkt og aggressivt, uten at det tilfører albumet så mye mer enn ytterligere moshmat. ’The Doom of All Fires’ er på sin side mer ambisiøst, med mer intrikate mellomspill og en mer eksperimentell vokal. Det er også albumets korteste på litt over to minutter, men innholder nok variasjon til å begeistre.
’Bloodbrawl’ starter opp gnistrende, og er i motsetning til forrige låt platens lengste. Refrenget er markert på sedvanlig vis, med det velkjente Max-stempelet, og er som skreddersydd for den påfølgende turneen. Musikken er på ingen måte skåret ned til beinet, med melodiøse breaks og maksimalisme, og faller litt igjennom på effektivitet og oppfinnsomhet. Da retter en hel del seg opp igjen med ’Nevertrust’, en tekst og et tema som har fulgt Max siden stesønnen Dana omkom i en bilulykke. Noe Max mener var et drap og en cover-up. Låten er mer beinhard punk, selv om slitasjen på lead-harmoniene begynner å bli litt påfallende.
’Hearts of Darkness’ inneholder flere små soloer, og noen funker definitivt bedre enn andre. Riffingen er dusinvare, verken plagsomt bra eller dårlig. Låten åpenbarer seg som en medley og delvis en jam-session og gir ikke undertegnede stort å gripe fatt i. Litt billig, og kunne med fordel vært polert grundigere. Etter en litt uspennende bolk med låter, avsluttes det i hvert fall mektig med ’Must Kill’. Et spenstig øs av thrash-riff og rabiat tekst gjør dette til et av albumets mest pirrende kutt. Som helhet er ’Inflikted’ godkjent, attpåtil brutalt godt i perioder. Men det har ikke det samme låtmaterialet som gjorde Soulflys ’Dark Ages’ til en vinner. Likevel; om vi drar en parallell til dagens Sepultura er det ingen tvil om at det er Cavalera Conspiracy som har fremtiden foran seg. 7,5/10
Albumet er i handelen mot slutten av mars, og i juni entrer de scenen på Hove Festivalen.
Jeg har aldri nektet meg noe som helst av varer og tjenester, om vi ser bort fra de fleste narkotikum og prostituerte da. Jeg tenker i første rekke på produktene man finner i dagligvare og på restauranter, nemlig mat og ting som likner på mat. Vel, etter å ha støttet konglomerater som The Coca Cola Company i en årrekke, ble takken en brå overgang til e-stoffene. Jeg fikk diabetes jeg og.
Symptomer:
Etter en diett bestående av Cola og uregelmessige måltider, med en stillesittende periode foran skjermen begynte jeg å merke noe underlig. Jeg klarte ikke å stille tørsten. Samme hva og hvor mye jeg halset nedpå, det være seg vann, saft, juice, brus eller melk, hjalp det bare ikke. Det eneste merkbare resultatet var hyppige dobesøk. Og til min forvirring luktet urinen som honning. Jeg lurte på om jeg burde oppsøke legen min, men tenkte samtidig at dette ville passere med tiden.
Men ting gikk fra snodig til verre. Jeg sov halve døgnet, ute av stand til å komme meg opp. Jeg opplevde forstoppelse, en ny erfaring for min del; hvilket jeg antakelig hadde ignorert også - hadde det ikke vært for de snikende magesmertene. Så da jeg satt med Simpsons på tv, og begynte å miste plottet totalt av syne i mine ubehag, bestemte jeg meg for å oppsøke legevakten. Bedre å være på den sikre siden, som det sies. Etter en øvelse i tålmodighet fikk jeg endelig møte mannen i hvitt, og en rekke tester ble foretatt av blodet mitt. Han var usikker og sendte meg avgårde til Haukeland. Sykehuset altså, for første gang siden 1988 - rundt de tider Tim Burtons første Batman-film hadde premiere.
Vel oppi sykesengen hadde feberen steget til 40, og jeg ble koblet opp mot penicillin og insulin. Blodsukkeret mitt var høyt, rundt 21 prosent, og hadde vært det lenge. Sigaretter og Cola må vel ta sin del av skylden, i kombinasjon med begrensede mengder fysisk utskeielse. Da jeg ble skysset inn på rommet på Medisinsk Post 1, var det allerede blitt natt, og en pen indisk (?) sykepleier sørget for at det intravenøse var i orden.
Diagnose og Behandling:
Diagnosen var diabetes, mest sannsynlig type2. Denne hadde slått ut i full blomst i sammenheng med en lei infeksjon. Denne infeksjonen var temmelig kraftig og jeg ble satt på drypp med antibiotika, i tillegg til insulinen. Det gjorde etterhvert helvetes vondt å puste, og det føltes som om venstre lunge lå i skvis. Røntgen og ultralyd ble tatt i bruk, men man klarte ikke å bestemme infeksjonens fokus. Milten ble etterhvert hovedmistenkt. Sakte begynte jeg å komme til hektene igjen, og begynte å interesse meg for omgivelsene. Jeg delte rom med en eldre mann med kols og nyrevansker, samt en kar rundt slutten av de tredve med alle tenkelige senskader fra diabetes. Noe han bedyret at han bare kunne takke seg selv for. Trist skjebne.
Samtidig er det verre på sykehus, jo bedre man blir. Kjedsomheten er til å ta og føle på, for ikke å snakke om den smakløse statsautoriserte maten. Tv-tittingen er begrenset, av hensyn til andre på rommet - og jeg brukte etterhvert mesteparten av tiden fordypet i bøker, blader og tegning. Etter noen dager fikk jeg et lite avbrekk hvor jeg tungpustet ravet rundt på området med resepter i hånden. Jeg vil også takke familie og gode venner for adspredelse gjennom deres besøk. Jeg fikk også streamet ‘No Country For Old Men’, en film jeg anbefaler på det sterkeste! Etter en uke på sykehuset fikk jeg beskjeden jeg hadde ventet på. Jeg skulle hjem dagen etter.
Men først ventet litt action i regi av helsevesenet. Av den opprinnelige gjengen på rommet mitt, var det nå bare jeg igjen. Mot slutten fikk jeg selskap av en forvirret gammel mann, en fullstendig dement gammel mann, samt en jovial og tilregnelig eldre herre. Den senile mannen var egentlig bare på visitt fra et eldrehjem, men spurte til stadighet den medbrakte pleieren hvor han var. I tillegg krevde han også sjokolade til enhver tid, som da også var medbrakt.
Den lett forvirrede var derimot mer krigersk utover kvelden. Han pleide vanligvis sitte i stolen sin og halvsove, men i det siste hadde han lagt ut på lengre vandringer med rullatoren til de ansattes misnøye. De installerte ham i sengen, men han ville på tur, så de satte opp ‘grinden’ langs sengekanten. Han var dårlig til bens og hadde trynt saftig natten før. Men han var ikke tilfreds med sengen og begynte å klatre. Han satte den ene foten fast i rekkverket, og jeg ringte etter pleierne. En aldri så liten slåsskamp tok til, og den aldrende herren begynte å klipe pleierne, samtidig som han konstaterte at han var sint. Det eneste som fikk distrahert ham nok til å gi pleierne overtaket var synet av meg som satt og tegnet. ‘Dar sit guten å tegna!’ utbrøt han. Den demente startet imidlertid vandringen midt på natten, hvorpå han undret seg sterkt over hvor han befant seg. Parykken ble liggende på gulvet.
Konsekvenser/Utredning:
Nå er det Fanta Free, Fun Saft og Bixit kjeks på meg. Iblandet grovskiver og grønnsaker. Egentlig spiser jeg normalt, bare oftere og litt mindre om gangen. Jeg setter to skudd med insulin om dagen, men tenker å redusere. Jeg trenger ikke akkurat bevege meg stort før blodsukkeret blir for lavt, noe som er frustrerende. Og ja, jeg har kicket sigarettene. I got served.
A tiny ‘fuck you’ to the greedy and bloated rock royalty that is Gene Simmons and other fossils who desperately tries to fight technology.
Musicians download just as much music as the rest of us. They only complain when it’s their ass (read: money) on the line.
12
jan
Virtuelle sannhetsserum
Jeg er etter hva jeg har forstått, bortimot den siste som kommenterer denne situasjonen rent umiddelbart. Dette blir gjerne fort overflødig bruk av bits og bytes, men er ikke utelukkende forfattet med den hensikt å lesse ned bloggen ytterligere.
Jeg ble nemlig rent forferdet der jeg satt.
I en tid hvor politiet helt åpent insisterer på retten til følge med på hva folk bruker pengene sine på og datatilsynet er i ferd med å kantre – blir det rent for mye for en forvirret sjel som trodde Orwell skrev sci-fi. At visjonen hans var et dystopia vi for enhver pris måtte unngå. Det er snart to år siden Visa-kortet mitt gikk ut på dato, og det er like lenge siden jeg gikk over til bankvesenets verste mareritt; fysiske penger. Som vi alle vet, er det jo et godt stykke mellom antall faktiske penger og de elektroniske sifre som utgjør den totale kapitalen. I tillegg er det jo et herk å overvåke. Da må man til med jobben å se gjennom alle overvåkningskameraene som er installert der folk bruker penger.
Men det var ikke penger jeg skulle snakke om. I løpet av inneværende år blir EUs datalagringsdirektiv, 2006/24, en del av norsk lovverk. Jeg takker og bukker. Til tross for at det norske folk er så nedlatende at det ikke vil inn i unionen, fortsetter det sentrale Europa å overøse oss med juridiske gavepakker. Hvilket storsinn viser ikke våre europeiske brødre oss? Det ville da vært rent uhøflig å avslå.
I klartekst betyr dette direktivet at alle norske teleoperatører, herunder Telenor og Netcom, forplikter seg til lagre alle opplysninger om kundenes nettbruk. Hvilket vil si alle sider du besøker, frivillig eller ikke, samt all e-post du sender og mottar. Men det tar ikke slutt med det. Opplysninger om hvem du ringer, når du ringer og hvor du ringer fra skal også med. Inklusive SMS selvfølgelig. Det er da nesten smigrende hvor sterkt myndighetene interesserer seg for din gjøren og (bin) laden. Og det er jo selvsagt til vårt alles beste, må vite.
Opplysningene skal lagres fra seks måneder til to år, og kan fremlegges politiet ved mistanke om ulovligheter. Grensene for alvorlige trusler mot sikkerheten flyttes stadig, både politisk og skjønnsmessig. Det som skulle benyttes utelukkende i anti-terror tiltak, virker samtidig så fristende å gjøre bruk av for å løse hverdagskriminalitet. Jeg har aldri sett på politiet som en sammensveiset, disiplinert og stum styrke. Tilsatte i politiet er individer, med ansvar for sine gjerninger. Det finnes plenty av politifolk som veldokumentert lekker til pressen eller lar seg kjøpe eller presse på annet vis. Akkurat som alle oss andre.
Så hvordan ble reaksjonene på tiltaket blant folket, i pressen, på Stortinget? Massive demonstrasjoner, rasende ledere og brennbare debatten i Stortingssalen? Vi måtte nøye oss med at Venstre stemte imot, i tillegg til bekymrede kommentarer som dette i etterkant. Så lenge vi ikke er med i selve Unionen, er vi bedagelige og medgjørlige som bare det. Faktisk evnet ikke saken å nå dagsorden i det hele tatt, til tross for sitt totalitære innhold. For tyve år siden ville et slikt lovforslag ført til et ramaskrik, med tilhørende frykt for østblokk-tilstander.
Unntak finnes da heldigvis alltid, til tross for den øredøvende larmen av stillhet. For å sitere en kronikk i Bergens Tidende: ”Vidar Ystad i BT er et hederlig unntak. Han skrev allerede i mars i fjor at direktivet vil sette dagens rettstilstand i Norge på hodet, og kunne samtidig sitere statssekretær Steinulf Tungesvik (Sp) på at «- Det er ikkje ein type sak der det er naturleg å reservere seg mot direktivet». Han rapporterte også om Venstres enslige kamp i stortingssalen. Det skulle vel bare mangle at de to nei-partiene Sp og SV reserverte seg i en sak der EU vil snu norsk rettstilstand på hodet og innføre tiltak som sist ble sett i Øst-Tyskland.”
”I all stillhet, og mens folket gjør seg klar til en ny omgang Idol, kommer vi derfor til å få en situasjon der alle våre telefonsamtaler blir loggført og dataene lagret. Advokaters samtaler med sine klienter, journalisters samtaler med varslere og andre hemmelige kilder, konfidensielle forretningssamtaler og intime samtaler mellom utro ektemenn og deres elskerinner - eller elskere. Myndighetene vil kunne finne ut når vi ringte, hvem vi ringte til, og hvor vi var da vi ringte. Dette kan politiet kombinere med oversikten over hvilke sider vi har besøkt på internett, hvem vi sendte e-post til og mottok e-post fra. Fra før vet de når og hvor vi reiste med fly, og hvem vi reiste sammen med.”
Det vanligste argumentet fra den usikre og småskvetne delen av befolkningen, de som mer enn gjerne støtter flere overvåkningskameraer enn det er vegger å henge dem på – er at de ikke har noe å skjule. Hvilket vil si at de mistenker de fleste andre av oss for å nettopp ha noe å skjule. En ting de kanskje ikke tar inn over seg er at vi alle har noe å skjule. Noe vi ikke meddeler omverdenen, og som vi absolutt ikke vil at andre skal gaule ut på torget. Jeg snakker ikke om kriminalitet. Jeg snakker om pengeproblemer, utroskap, pornoen på maskinen din, gamle synder, legning, politiske sympatier og antipatier, forbruksmønster, drikkfeldighet, narkotikaproblemer, sykdom, sladder, mobbing, dødsfall. Med andre ord alt du anser som privat og fortrolig informasjon.
For å ta et enkelt eksempel. Du opplever symptomer som tilsier at du er syk, det være seg fysisk og kanskje spesielt psykisk. Hva er det første du gjør? Ringer legen, snakker med venner? Eller tar du et streif på nettet i din jakt etter en mulig diagnose? Ikke umulig nei, og faktisk svært sannsynlig. Kanskje du til og med finner hjelp på doktor.no? Og med den følge at du benytter deg av tjenesten oftere?
Hva om noen har tilgang til informasjoner om all din aktivitet på internett, i tillegg til alle de mulighetene som allerede eksisterer? Nettsamfunn, telefonkataloger, skattelister og mailadresser for å nevne noen. Å frembringe identiteten til familiemedlemmer, venner, telefonnummer, inntekt, bosted, sivilstatus, dine interesser og ditt yrke er latterlig enkelt den dag i dag, ut fra marginale opplysninger. Så hva om noen i tillegg vet hva du diskuterer i den tro at du er anonym? Hvilke sider du søker opp, hvilke webforum du besøker, hva du blogger om? Dette kan fremstå totalt harmløst for enkelte, mens det for andre igjen vil bety sosial, finans- eller yrkesmessig katastrofe. Jo flere opplysninger jeg sitter på, desto sterkere kan jeg misbruke dem. For å gripe litt luft, kan vi jo ende opp med et supplement til bemanningsbyråer, som virkelig går brutalt til verks ved ansettelser. Hvilket selvsagt allerede finnes innenfor de begrensninger som råder akkurat nå. For ikke å snakke om annonsører som vil dytte på deg produktene sine. Det er like stor grunn til å steile når man blir bedt om å fylle ut personnummer på gaten, det være seg noble og veldedige formål eller ei.
Vi ledes dermed enda noen skritt videre på veien, den som er brolagt med gode intensjoner, og som vi alle vet hvor ender. Vi skimter avgrunnen, vi vet at vi burde rygge litt. Men samtidig er jo alt så forvirrende og usikkert. Vi håper de som bestemmer har greie på det. Men husk at ingen myndighet kan garantere din fysiske sikkerhet uansett tiltak.
09
jan
2007 in Music
It’s time to measure the last year in music, specifically in the world of rock and metal. I didn’t get the chance to listen to everything, but enough to assemble a fine list.
Top Ten:
1. Exodus – The Atrocity Exhibition – Exhibit A (US)
2. Down – III – Over the Under (US)
3. Entombed – Serpent Saints (SWE)
4. Orange Goblin – Healing Through Fire (UK)
5. Dimmu Borgir – In Sorte Diaboli (NOR)
6. Megadeth – United Abominations (US)
7. Throne Of Katarsis – An Eternal Dark Horizon (NOR)
8. Red Harvest – A Greater Darkness (NOR)
9. Dødheimsgard - Supervillain Oucast (NOR)
10. Machine Head – The Blackening (US)
Very honourable mentions:
Hyades – The Worst is Yet to Come (ITA)
Baroness – Red Album (US)
Anaal Nakhtrath – Hell is Empty (UK)
Arch Enemy – Rise of the Tyrant (SWE)
Helloween – Gambling With the Devil (GER)
Primordial – To the Nameless Dead (IRL)
Overkill – Immortalis (US)
Sanctity – Road to Bloodshed (US)
Skeletonwitch – Beyond the Permafrost (US)
Sodom – The Final Sign of Evil (GER)
Susperia – Cut from Stone (NOR)
Municipal Waste – The Art of Partying (US)
Destruction – Thrash Anthems (GER)
High on Fire – Death Is This Communion (US)
Evile – Enter The Grave (UK)
Obituary – Xecutioners Return (US)
Darkthrone – F.O.A.D (NOR)
Vintersorg – Solens Rötter (SWE)
Volbeat – Rock the Rebel/Metal the Devil (DEN)
Watain – Sworn To The Dark (SWE)
Paradise Lost – In Requiem (UK)
Mayhem – Ordo Ad Chao (NOR)
Riverside – Rapid Eye Movement (POL)
Trelldom – Til Minne (NOR)
Nocturnal Breed – Fields of Rot (NOR)
Impaled Nazarene – Manifest (FIN)
Shining – V Halmstad (SWE)
Abigor – Fractal Possession (AUT)
Nifelheim – Envoy of Lucifer (SWE)
Ravencult – Temples of Torment (GRE)
Dead to This World – First Strike for Spiritual Renewance (NOR)
Chimaira – Resurrection (US)
DevilDriver – The Last Kind Words (US)
Sonata Arctica – Unia (FIN)
Porcupine Tree – Fear of a Blank Planet (UK)
Merciless Death – Evil in the Night (US)
Just Fine by me:
Onslaught – Killing Peace (UK)
Clutch – From Beale Street to Oblivion (US)
Shining - Grindstone (NOR)
Candlemass – King of the Grey Islands (SWE)
Iskald – Shades of Misery (NOR)
Dillinger Escape Plan – Ire Works (US)
Sworn – The Alleviation (NOR)
Poison The Well – Versions (US)
Behemoth – The Apostacy (POL)
Nile – Ithyptallic (US)
Blood Red Throne – Come Death (NOR)
Iced Earth – Framing Armageddon (US)
Tulus – Biography Obscene (NOR)
Job For A Cowboy – Genesis (US)
Ozzy Osbourne – Black Rain (UK)
As I Lay Dying – An Ocean Between Us (US)
Serj Tankian – Elect The Dead (US)
Dream Theater – Systematic Chaos (US)
Every Time I Die – The Big Dirty (US)
Symphony X – Paradise Lost (US)
Slight Disappointments:
Turbonegro – Retox (NOR)
Blood Tsunami – Thrash Metal (NOR)
Finntroll – Ur Jordens Djup (FIN)
Ensiferum – Victory Songs (FIN)
Manowar – The Gods of War (US)
Electric Wizard – Witchcult Today (UK)
Throwdown – Venom and Tears (US)
Pure Shite:
Avenged Sevenfold – S/t. (US)
Atreyu – Lead Sails Paper Anchors (US)
Soilwork – Sworn to a Great Divide (SWE)
Velvet Revolver – Libertad (US)
Shadows Fall – Threads of Life (US)
Still Remains – The Serpent (US)
Gogol Bordello – Super Taranta! (US)
Nightwish – Dark Passion Play (FIN)
HIM – Venus Doom (FIN)
Within Temptation – The Heart of Everything (HOL)
Marilyn Manson – Eat Me, Drink Me (US)
If you’re really pissed off now, please comment!
04
jan
Shutting around
Christmas brought lotsa good food, presents and general merriness - but most of all a new camera. Another reason to prowl around suburbia at night, with improved shutter possibilities. I’m a sucker for that shutter. I’m posting a few experiments below.
Christmas Eve, at dead night. It was freezing, but no snow.
Our fir-tree
Traverbanen, at Skjold. Rainy night.
New years Eve at the shopping mall. Socially speaking, a complete failure.
Documenting the fizz bang-bang along the road.
Impressions along the well-known Skjold-route.
01
jan
Arn - The Knight Templar
The Templar Knights have been given a renaissance lately, much due to a renewed interest in the crusades in these troubled times. The real spark came with Dan Brown’s pretty overrated novel ‘The Da Vinci Code’, which admittedly contained some jolly good puzzles. But before this release, the famous swedish writer Jan Guillou had invented his saga of Arn, the nordic crusader. The trilogy was immensely popular and Guillou strengthened his reputation as Sweden’s most successful novelist. The righs for the movie was secured by SF, and Peter Flinth was appointed the task of directing. The filming was also reinforced by the largest budget in any nordic production ever, about 42 million dollars.
The story centers around Arn, the son of a swedish nobleman, around the twelfth century. There’s a fierce struggle for the throne going on, and alliances have to be picked carefully. Arn’s family are more or less at war with the ruling family, the Sverkers. The films starts off somewhat exciting, with the murder of Sweden’s current monarch, but takes another turn when Arn falls to the ground and goes into coma. His mother is fervently religious, and promises that the boy will serve God, if he’s allowed to live. When Arn gather his conciousness, he’s shipped off to a monastery. The dull life within the walls, is only dimmed by his military training.
Years go by and the munk Arn is released to go home. He arrives to heated arguments over land, as one of the Sverker knights refuses to obey the family’s property borders. It’s decided that the Ting (or council) must resolve the dispute. Arn’s father offer money for truce, but is severely insulted - resulting in a preplanned duel. Arn is an expert swordsman, and finishes off the Sverker rival to the crowds astonishment. Now the family must fortify their lands, to repel coming attacks. But Arn falls in love with the local beauty Cecilia. He wants to marry, but alliances and intrigue makes the idea unheard of. So when the opportunity to murder the Sverker king comes along, Arn joins in. The ruler is slained, but Cecilia is pregnant. Her treacherous and jealous sister tells the Abedisse of the monastry she is serving (being unmarried, this was the custom). The chief nun is a Sverker by blood, and writes the Bishop about this abomination. Before soon, both Arn and Cecilia is committed to separate monastries, about to serve twenty years for their sins.
Although this represents a sad point in the narrative, it feels like a relief. The lovelife of Arn Magnusson is tideous, slowly building, and resemble the atrocity that was ‘Pearl Harbour’. When they’re separated, you can’t be bothered to give a rat’s ass, really. You can have a monumental budget, nicely woven clothes and the correct armaments, but if you dwell on nothing, the film is gonna suck no matter what. To put it short, Arn is made to serve in the holy wars, while Cecilia is being abused by Mother Rikissa back home. They never make contact, but promises to stay true to each other. Even Cecilias abuse is disengaging, as I’ve seen countless prison movies that portray suffering better. Arn, on the other hand, does a great job in the middle east, being an elite knight Templar. He even manages to meet with Saladin before the charge, and wins his trust. Saladin is awfully portrayed by a dead wrong actor, and by this point you might just as well switch movies with ‘Kingdom of Heaven’. Not a very good film this either, but at least one with a decent budget. The makers of ‘Arn’ has managed to blow their money on fine garments and interior scenes, lacking the finances to portray the film’s climax. The city of Jerusalem looks cheap, and doesn’t even live up to the Hollywood standard of the fifthies. The ensemble of characters are very limited, so are the extras. No nice panoramas of the city and landscapes are shown. It’s just sad.
The final battle between Saladin and his Christian opponents, is reduced to quick and confusing scenes of fighting in the dust. Whereas the book depicted thousands of soldiers, we only glimpse a hundred. I wanted to leave the cinema several times, but regrettably, I stuck to it. A sequel is already in the works, but there’s no chance in hell that I’m going to suffer that again. 2/10