© Fata Morgana 2010. No rights reserved
I depicted this ignorant slut as a skeleton in tribute to her tremendous sex-appeal.
© Fata Morgana 2010. No rights reserved
Some people say that you shouldn’t poke fun at tragedies. I say it’s the only thing that make tragedies bearable.
© Fata Morgana 2010. No rights reserved
© Fata Morgana 2010. No rights reserved
This piece touches upon an underlying irony of ‘Asterix’ – the exellent french comic. Maybe one of the greatest ever.
In the brainchild of Goscinny and Uderzo, the gaul tribe are the only ones that’s able to avoid being conquered by the Roman Empire. This is possible because of a magic potion that gives them superpowers. In the comic album ‘Asterix and the Vikings’, the gauls face the prospect of being sacked by the norwegian horde, although the vikings didn’t start spreading terror until seven hundred years later.
As the roman empire collapsed, the DarkAges came and went. The medieval ages also flew by, and France became an empire in itself. The gauls became french, and Paris positioned itself to be the intellectual epicenter on the continent. Reaching present day, the idea of an united Europe took form. It originated in France and Germany, Europe’s economic superpowers at the time. The idea was to expand trade and advance a world government, and more countries joined the union.
But still there was those pesky norwegians. Now, we had taken the role of the hardened gallic tribe, against the french empire. Oh, the irony of it all.
Fotografen Anders Finsland har i Niflheims øyne begått tredjegrads helligbrøde.
Finsland stiller ut sine ellers så utmerkede fotografier i Amfi Sentrum, Svolvær – midt i hjertet av Dolk og Pøbels sjablongfestival, titulert Ghetto Spedalsk. I sitt galleri selger Finsland sine fotografier – i seg selv en nokså naturlig geskjeft. Det blir straks noe annet idet fotografen benytter de nevnte gatekunstnernes motiver for salg. Fotografen tar simpelthen bilder av andres åndsverk, for så å tjene penger på videresalg. Og det til prisen av 550,-, ikke langt fra kunstnernes eget honorar på opptrykk.
Tradisjonen tro ønsker kunstnerne å holde sin identitet skjult for omverdenen, og vil i så måte være sjanseløse når det kommer til stans av plagieringen. Også rettslige skritt er temmelig utelukket. Hvorvidt kunstnerne ønsker dette stoppet, er for øvrig uten betydning. Det handler om opphavsrett. Det blir som om jeg kopierer fotografens bilder og legger dem ut for salg. Noe han ganske sikkert vil ha seg frabedt.
Min oppfordring til Finsland blir tilbaketrekking av fotografiene. Han kan foreta seg akkurat hva han måtte ønske med dem, bortsett fra videresalg.
Originally my own band, my brainchild, if you like. But alas, no time for recording has left the whole thing idle.
So why not do it some justice, and offer the bandname Posercorpse (originally the name of Mayhem’s first label, I realized later on – but it’s still usable), cover/sleeve art, logo and titles to someone who’ll put it to better use. It’s yours for a meagre 6000,- NOK / 1000$. Additional work will require an additional fee. Selling parts of the artwork may be arranged.
© Fata Morgana 2010
© Fata Morgana 2010
© Fata Morgana 2010
I det store utland er alt så mye gjevere enn her på knatten. Mens primitive nordmenn nærer seg ved hjelp av blodpudding og lefse, drapert i vadmel og strie – nyter kultiverte europeere og amerikanere trøfler med safran, iført den fineste silke, i imponerende hjem med badebasseng i hagen. Sådan lyder i hvert fall min spissformulering.
Oppfatningen om steinalderfolket i nord versus den kontinentale dannethet, er kanskje et produkt av egne tankespinn, men jeg antar at impulsen har kommet utenfra. For vi leser da stadig i avisene om hvordan vi oppfattes utenfra. En gretten dansk journalist kan trigge et ramaskrik i avisdebattene, akkurat som en britisk turist kan bidra til det samme via et obskurt nettforum. For ikke å snakke om den gjengse muslimske fundamentalist i Syria. Dette minner stygt om et mindreverdighetskompleks av de sjeldne. Dette er slikt jeg trodde var forbeholdt land som Luxemburg, Andorra, Liechtenstein og San Marino.
Jeg skal ikke gå inn på jante, vaklende eksport og næringsliv, sportslige prestasjoner, eller mangelen på sådan, i idretter som er populære andre steder enn i nord-Europa. Ei heller en medioker filmindustri, mangelen på verdensomspennende berømtheter eller popstjerner eller at alt her hjemme er generelt mindre. Det blir gjerne slik i verdens likeste land, i et temmelig friksjonsfritt samfunn. Ikke har vi naturkatastrofer, bunnløs kriminalitet eller kjendisskandaler verdt å nevne heller.
Jeg vil heller rette oppmerksomheten mot et mer sosialt aspekt innenfor denne mytologiseringen. Ideen om at nordmenn er så uhørt uhøflige og sosialt tilbakestående i sammenlikning med borgere av andre nasjoner. Utlendingenes opphav spesifiseres beklageligvis sjelden, med den følge at tankene umiddelbart flyr til stereotypier som høflige russere, bulgarere, australiere, polakker, franskmenn, tyrkere og italienere. Nei, vent et øyeblikk – ingen av disse folkeslagene går da for å være overvettes høflige? Om vi skal henge oss opp i generaliseringer, er det vel bare strengt tatt amerikanere, britisk overklasse, tyskere (med østerrikere), japanesere og thailendere som er kjent som overdrevent høflige folkeslag.
Om et utenlandsk individ fremstår som eksepsjonelt høflig, gjør det nordmenn generelt uhøflige? Ofte refereres det til kø-kultur i alskens former, etikette innen bespisning og sosialt samkvem og genrelle manerer. Jeg er skeptisk til hvorvidt utlendinger som en kollektiv masse har tatt til seg disse skikkene og sedene, men ser ikke bort fra at de dyrkes i enkelte, mindre kulturer – med sterk kobling til ønske om sosial anseelse. Akkurat som her hjemme gitt. Snakker vi om nasjoner, blir det uansett umulig å legge ned en definisjon på dannelse. Det mest kjente eksempelet blir orientalsk raping etter middag. Det som oppleves krenkende i en kulturkrets, er forventet i en annen. I Norden er man for eksempel mer avmålt når det kommer til fysisk kontakt mellom bekjente, nettopp fordi man er redd for å invadere andre individers private rom. Sørover i Europa (og frankofile deler av England) klemmes og kysses det over en lav sko. Selv om vi avstår fra den slags, gjør det oss neppe uhøflige.
Antakeligvis i likhet med nettopp deg, legger jeg langt større vekt på om folk er gemyttlige og trivelige, fremfor servilt høflige. Det er først og fremst dette som råder i vår kulturkrets. Hvorfor aner jeg simpelthen ikke. Kanskje det er derfor vi ofte har positive tanker om skotter, irer, svensker, finner, islendinger, kanadiere og enkelte tilfeller; russere. Vi foretrekker det naturlige fremfor det stive og oppstyltede.
Og for å gi generaliseringene omkring dannelse et skudd for baugen; En gang jeg overnattet på et hotell, observerte jeg en tysk storfamilie ved frokostbuffeten. Jeg kunne ikke unngå å legge merke til febrilsk aktivitet. Saltbøsser, servise, mat og servietter. Alt skulle ned i diverse poser og vesker. Og skimtet jeg ikke et badehåndkle der også? Det har jeg faktisk til gode å bivåne en norsk familie gjøre.
Work done for bergen-based indie artist Bjørn Milde & Gamle Unge
© Fata Morgana 2010
© Fata Morgana 2010
Oppsummering av arbeid gjort på bestilling av Bjørn Hellfuck/Universal 2008-2010.
I tillegg til oppsett, innholdsutvikler og webmaster hjemmeside
© Fata Morgana/Bjørn Hellfuck 2009. All rights reserved
© Fata Morgana/Bjørn Hellfuck 2009. All rights reserved
© Fata Morgana/Bjørn Hellfuck 2009. All rights reserved
© Fata Morgana/Bjørn Hellfuck 2009. All rights reserved
© Fata Morgana/Bjørn Hellfuck 2010. All rights reserved
© Fata Morgana/Bjørn Hellfuck 2010. All rights reserved
© Fata Morgana/Bjørn Hellfuck 2010. All rights reserved
© Fata Morgana/Bjørn Hellfuck 2010. All rights reserved
© Fata Morgana/Bjørn Hellfuck 2010. All rights reserved
© Fata Morgana/Bjørn Hellfuck 2010. All rights reserved
© Fata Morgana/Bjørn Hellfuck 2010. All rights reserved
© Fata Morgana/Bjørn Hellfuck 2010. All rights reserved
I og med at undertegnede er vestlending, var jeg nokså fremmed for fenomenet Lars Sponheim ga stempelet ’harrytur’. En slik harrytur innebærer å krysse grensen, valse inn i butikken, handle durabelig med kjøtt, mineralvann, alkohol og tobakk. For deretter å returnere til gamlelandet.
Denne tilsynelatende trivielle handlingen virker uskyldsren nok, i likhet med en tur innom tax-free butikken på flyplassen, men i følge Sponheim burde dette fremkalle skamrødme. I det minste dette med kjøttvarene. Dette skal ikke utarte til noen lengre utredning om bønder og subsidier – i stedet ønsker jeg selv å kjenne på følelsene etter en svenskehandel. Vil jeg bukke under for skyldfølelse? Vil jeg kjenne harry-håret gro på skuldrene?
Etter en drøy time langs veier skåret ut mellom tette skoger skjer det noe. Skiltene antar farge av gult bak de svarte numrene som viser fartsgrensen. Uten noen som helst videre seremoni har vi ankommet nabolandet. Det er lørdag, det nærmer seg jul, og det slår meg at vi ikke er de eneste som foretar denne testen. Selv om klokken knapt har passert åpningstid, er det tett trafikk. Snart varsler et skilt om at vi nærmer oss ’tullen’ – altså det vi nordmenn liker å kalle tollere (og fariseere). Dette apparatet utgjør harryhandlernes nemesis. Tollerne holder norske avgifter i hevd, og om du skulle slumpe til å hamstre en handlevogn for mye alkoholholdig væske, betaler du stort sett det samme som om du skulle ha plyndret nærbutikken. Det er selvsagt på det premiss at du faktisk blir vinket til siden. Merkelig nok er tollerne i dag mest opptatt av å sjekke hva som kommer inn i Sverige, ikke ut. Bare merkelig på den måten at jeg i løpet av dagen bivåner nordmenn som knapt evner å klemme ølboksene inn i bilen i mangel på romslighet.
Jeg passerer imidlertid tollen uten den ringeste dramatikk, og fortsetter langs de Värmlandske skoger med retning Charlottenberg. Fremdeles holdes harry-faktoren i sjakk, jeg føler faktisk ingenting. Første stopp er Charlottenberg sentrum, hvor jeg skal bemektige meg to ruller med General snus – og det til omtrent halve summen av den norske versjonen. Mens jeg står i kø på tobakksforretningen kjenner jeg et aldri så lite sting. Som en liten eim av harry – en flau bris. Det er ikke på egne vegne, jeg opplever prisen på snus som kunstig høy her hjemme. En pris som utelukkende forsøker å få meg til gi opp kampen. Det skyldes først og fremst den tobakkshungrige kunden som blir ekspedert før meg. Hun bestiller tobakk i alle varianter og kategorier, ombestemmer seg, for deretter å ombestemme seg ytterligere. I alt ender hun opp med sigaretter for to tusen kroner, og jeg ønsker henne lykke til i tollen. Jeg mistenker at harry-sneken hadde heller mindre å gjøre med at vi oppholdt oss i Sverige og at myndighetene ble snytt for avgifter, men heller en aldri så liten avsmak for kundens eksesser.
Deretter følger et mer sosialt eksperiment. Og da tenker jeg ikke på kommunikasjon med urinnvånerne. Som bergenser kan jeg ikke regne med å gjøre meg forstått uansett hva jeg finner på. Nei, vi skal pante flasker. Nærmere bestemt bokser. Og enda nærmere bestemt; ’burker’. Det må nemlig innrømmes at dette ikke er første gang Sverige-testen er utført. Jeg har vært her før, men forhåpentligvis har jeg ikke rukket å opparbeide meg noen form for kynisme enda. Vi skal altså returnere noen poser med tomgods etter forrige innhogg, men det viser seg vanskelig. Den første butikken vi besøker, opplyser oss om at de bare selger ’burker’, og mindre kloke anstiger vi heller kolonialbutikken. Det oppleves usedvanlig tungvindt idet vi møter av intet mindre enn fire, 4, panteautomater – som alle tar ulike sorter tomgods. En til bokser, en til plastflasker, en til ymse og enda en til enda mer ymse. Posene vi frakter boksene i er temmelig grisete, og mangel på våtservietter gjør ikke saken bedre. Faktisk kan vel det samme sies om mangelen på søppelspann. Jeg konkluderer med at det kun var bedre i Sverige under krigen.
Vi forlater den kriserammede lille bykjernen og tar fatt på den korte turen til selve årsaken. En gedigen kloss skjenket av Olav Thon – et fremmedlegeme blant bygd og småbutikker. Jeg snakker om Charlottenberg Shoppingcenter, en slags monstrøs parasitt som utarmer lokalnæringen. Kjøpesenteret er forbløffende kjedelig, i den forstand at det føles som å besøke et hvilket som helst kjøpesenter. De samme butikkene og det samme utvalget. Jeg merker meg at det stort er nordmenn her. En slags horde, en invasjon. Hadde det ikke vært for våre fromme hensikter, ville det mest sannsynlig blitt slått alarm. Det føles ikke videre eksotisk, jeg skal gi Sponheim såpass. Og selv om toktet i utgangspunktet er fredelig, oppvises det en grådighet og plyndringskultur som våre forfedre ville vært stolte av. Likevel, dette er et norsk kjøpesenter for norske kunder. I Sverige.
Det er bugnende handlevogner så langt du ser, og moderasjon er et fremmedord man må ta turen innom Notabene for å klarhet i. Og med tollernes innsats hva trafikken ut av Sverige angår, er det like greit å gjøre unna handelen for neste år, først som sist. Da får det bare være med bønder, subsidier og fariseere. Mest av alt opplever jeg det hele som kjedelig. Du har all slags mennesker å betrakte; pønkere, cowboyer og venninnegjenger – men det er simpelthen ikke nok etter at man har konstatert at dvd-bokser koster to hundre kroner mer enn hjemme, og at utvalget ellers er identisk. Systembolaget er under konstant beleiring, med køer som strekker seg langt innover i senteret, og man kan få usmakelig pizza med biff og bearnaise på. Etter man har handlet inn noen flasker vin, uhorvelige mengder smågodt og billig vaskemiddel føler man seg oppbrukt. For øvrig vil jeg skyte inn at det står temmelig skralt til på humorfronten hos söta bror. I hvert fall om man skal dømme etter bladhyllene. ’91:an’, det svenske motstykket til 91. Stomperud, er beæret med hele fire ulike utgivelser i hyllene. Grøss.
Tiden flyr i Sverige. Tross alt. Om det har noe med tidssoner og lengdegrader å gjøre, vites ikke. Men fem timer har uansett passert, og vi setter kurs mot landet med skikkelige veiskilt, hvor mannen i gangfelt-skiltet ikke står i spagat. Men jeg har en bekjennelse. I form av en rull med snus. Jeg har nemlig sprengt den magre kvoten. Man skulle tro at man kunne få meg seg så mange suvenirer man ønsket fra snusens hjemland, men nei – skal man først velte seg i elendighet skal man jammen betale for det også.
Vi nærmer oss tollen, og vi planlegger å kjøre grønt. Fru Fortuna er med oss denne gangen også. Ikke føler jeg særlig skam heller, faktisk bare en anelse triumf. I beat the system, rett og slett. Men jeg var neppe den eneste denne lørdags ettermiddagen. Det kan knapt stemples harry. Det er bare oppbyggelig.
© Fata Morgana 2009. No rights reserved
© Fata Morgana 2009. No rights reserved
Ble det norske arvesølvet fra de tidlige nittiårene skuslet bort? Eller antok det bare et nytt og bedre format?
Jørn Stubberud og Jan Axel Blomberg, Mayhem.
Det startet med Mayhem, bandet som etter hvert skulle utvikle seg til klodens mest notoriske black metal-kollektiv. Hva angår utenom-musikalske krumspring er disse behørig dekket og vel så det, her er det først og fremst musikken som står i fokus. Snart fulgte Burzum, Darkthrone og Emperor, etterfulgt av et skred av likelydende band som Enslaved, Immortal, Satyricon, Ulver, Hades Almighty, Gorgoroth, Taake/Thule, Gehenna, Carpathian Forest, Borknagar og Helheim. Felles for dem er en viss suksess og at de alle var nordmenn. Det kompromissløse musikalske uttrykket og det sotsvarte imaget vakte oppsikt i utlandet, og med ett hadde Norge blitt satt på metal-kartet.
Grutle Kjellson, Enslaved
Men det skulle etter hvert vise seg at de største norske bandene nettopp ble størst via en aldri så liten oppmykning eller endring, og det jeg ønsker å utforske er om de fremdeles holder uttrykket i hevd i det hele tatt. Svært få av artistene ønsker imidlertid å avkrefte sitt forhold til black metal, med tanke på hordene av fans som fremdeles tviholder på illusjonen om oppriktig black metal fra deres favorittartister. Keep of Kalessin er i så måte ærlige nok til innrømme at de ikke lenger spiller svartmetall.
Kristian Eivind Espedal, eks-Gorgoroth
Men hva legger jeg i en oppmykning? Sellout? Markedstilpasning? Dette føles ikke helt korrekt i alle tilfeller. Ta for eksempel Dimmu Borgir, som har pleiet sitt bombastiske sound helt siden de hadde økonomiske midler til nettopp dette. Allerede fra ’Enthroned Darkness Triumphant’ låt de slik de hadde ambisjoner om. Musikken er symfonisk og synthbasert, og gitarføringen henter mer fra thrash og death enn svartmetallens patenterte tremoloriff. Dette kan knapt kalles sellout, men knapt kalles black metal heller. Tematikk, image og vokal minner i høyeste grad, men om det ikke skal mer til, så burde sjangerbegrepet definitivt utvides.
Roger Rasmussen, Carpathian Forest
Darkthrone går for å være et av de mest uavhengige bandene, hvor medlemmene henvender seg til andre kanaler om de skulle ha behov for å ventilere musikalsk. Likevel har det skjedd en betydelig endring de siste årene. Etter Fenriz hadde kommet seg etter en dyp depresjon, ønsket han ikke lenger å lage blodseriøs black metal, og begynte å lefle med med old school metal og punk. Noe så uhørt som humor hadde sneket seg inn i Darkthrone, med sin bortimot latterlige hang til undergrunnen. Det er et godt stykke fra ’A Blaze In The Northern Sky’ til ’Dark Thrones and Black Flags’. Emperor la inn årene allerede på begynnelsen av dette tiåret, men rakk også å fjerne seg fra det opprinnelige. Fra opuset ’In The Nightside Eclipse’, gikk bandet mer symfonisk, sofistikert og atonalt. På ’IX Equilibrium’ så vi et Emperor som lente seg til klassisk heavy metal og thrash, mens sisteplaten ’Prometheus- The Discipline of Fire & Demise’ var for et soloalbum å regne. Ihsahn laget stort sett all musikken selv.
Gylve Nagell, Darkthrone
Immortal gikk sin egen vei de også. Fra den primale
Stian Tomt Thoresen, Dimmu Borgir
’Diabolical Full Moon Mysticism’ til ‘Battles in the North’ var det uforfalsket black metal som eksploderte i høyttalerne. På ’Blizzard Beasts’ gikk bandet mer death, i likhet med rogalendingene i Gehenna (’Murder’). Men ’At the Heart of Winter’ markerte et dramatisk stilskifte. Teutonisk thrash, godt inspirert av Destruction og Kreator, utgjorte nå det gitarmessige. Men fremdeles var sporene av black metal godt hørbare. Burzum vendte seg mot elektonika, i likhet med Ulver, men mest av alt grunnet artistens opphold bak murene.
Ørjan Nordvik, Helheim
Satyricon blir uansett representant for det største stilskiftet. I tidligere tider leflet Sigurd Wongraven mest med middelalderske stemninger, og skapte, i likhet med Enslaved den første folk-inspirerte black metalen. Bandet har vært i kontinuerlig utvikling, men nådde sitt klimaks med de to radikalt ulike utgivelsene ’Nemesis Divina’ og ’Rebel Extravaganza’. Men bandet fjernet seg stadig mer fra utgangspunktet, og når vi ankommer ’Now, Diabolical’ snakker vi nærmest rock n’ roll. Mange blant den tidlige fansen føler seg fullstendig fremmedgjort, og uttrykker skuffelse.
Olve Eikemo, Immortal. Antakelig i nærheten av Garage.
Andre band spilte en hybrid av black metal fra begynnelsen av, det som ofte går under betegnelsen viking metal. Lydbildet var en anelse mer episk og melodisk, og imaget gikk mer i retning av det norrøne. Fremdeles var det mange likheter, både på Enslaveds og Helheims tidligste plater. Helheim debuterte forrykende med ’Jormundgand’, men allerede på deres tredje skive begynte tendenser til industrial og death å gjøre seg mer gjeldende. Disse tendensene gikk imidlertid under jorden igjen på deres siste album, ’Kaoskult’ – som markerte et stilskifte mot det mer progressive og mer avant-garde. Mye det samme gjelder altså Enslaved. Fra rasende utgivelser som ’Frost’ og ’Eld’, til rene prog-utgivelser som ’Monumension’ og ’Vertebrae’. Borknagar er kanskje det bandet som har rotet seg mest bort blant de tidligste.
Også nyere norske band har en mer fusjonsbasert tilnærming til black metal. 1349, Khold/Tulus, Iskald, Kampfar, Sworn, Vreid og Old Man’s Child spiller alle avarter av black metal.
Sigurd Wongraven, Satyricon
Poenget mitt er ganske enkelt at det låter temmelig ulikt debuten. Selvsagt og naturlig, ja – band utvikler seg og modnes. Det er bare de mest puritanske som motsetter seg dette. Men vi snakker ikke bare om små vesensforskjeller her. Vi snakker sjangerbytte, og det på forbausende stor skala. Skyldtes det at black metalen ble for formularisk? At sjangeren hadde nådd sin utviklingsmessige konklusjon eller metningspunkt? At den ikke rommet mer?
Ørjan Stedjeberg, Taake
Mange band vil nok hevde at black metal så definitivt rommer mer, at man fremdeles fremfører black metal, men med sin egen signatur. Men om vi ser til utlandet, hvor black metal har blitt stadig større, med stadig flere eksponenter – er det hovedsakelig den tidligste norske black metalen som utgjør grunnlaget. Både veteraner som svenske Marduk og Watain, hollandske Leviathan, franske Deathspell Omega, finske Impaled Nazarene og amerikanske Wolves in the Throne Room baserer seg på det originale lydbildet. Men vi har også svensker som Lifelover og Shining, som har skapt sin egen nisje, kjent som depressiv black metal (med sitt norske motstykke i Den Saakaldte).
Med de største norske bandenes oppmykning, måtte det imidlertid komme en motreaksjon. Denne går under navnet True Norwegian Black Metal, og har nærmest blitt synonymt med kvalitet blant den harde kjerne. Ikke alle disse bandene er nye – på ingen måte. Blant pådriverne har vi veteraner som Taake, Carpathian Forest og Gorgoroth. Av nye, kompromissløse band har Slavia, Deathcult, Throne of Katarsis og Orcustus gjort seg bemerket. Det kan late til at utenlandske band i sterkere grad låner øre til TNBM enn de mer etablerte innen sjangeren.
Roger Tiegs, Gorgoroth
Spørsmålet koker vel ned til om hvorvidt det er mer ’trve’ å holde på uttrykket, som for eksempel er tilfellet med Mayhem. Både ja og nei. Man kan kritiseres for mangel på utvikling eller stagnasjon. Den som intet våger, intet vinner sies det, og i mange tilfeller er dette sant. Om man ønsker å nå ut til nye målgrupper må man ta sjanser, men samtidig blottstilles man for skiftende trender, og ofte flokker tilhørere til band man kan stole på i tykt og tynt. De kan være vel så mye vågemot i det å holde på sitt uttrykk når resten kaster seg på den nyeste bølgen.
Fremdeles vies norsk musikk spaltemetre i utlandet hver måned. Fascinasjonen for norsk ekstremmetall er tilsynelatende bunnløs, og ferske band kan være evig takknemlig for nybrottsarbeidet som ble fundert forrige tiår.
_____________________________________________
Was the Norwegian legacy of the early nineties squandered? Or did it assume a new and better format?
It started with Mayhem, the band that eventually would evolve into the planet’s most notorious black metal collective. The non-musical antics are duly covered and then some, here it’s primarily the music that’s in focus. Other bands soon followed; Burzum, Darkthrone and Emperor, followed by an avalanche of similar bands like Enslaved, Immortal, Satyricon, Ulver, Hades Almighty, Gorgoroth, Taake / Thule, Gehenna, Carpathian Forest, Borknagar and Helheim. Common are some success and that they all were Norwegians. The uncompromising musical expression and the gruesome image attracted attention abroad, and all of a sudden Norway had entered the metal map.
But it would eventually prove that the largest Norwegian bands became precisely that through an ever so slight softening or changing, and what I want to explore is whether they still keep black metal alive at all. Very few of the artists would, however, deny their relationship with black metal, considering hordes of fans still clinging to the illusion of genuine black metal from their favourite artists. Keep of Kalessin is in this respect honest enough to admit that they no longer play black metal.
But what do I mean by a softening? Sellout? An adaptation to the market? This doesn’t feel quite correct in all cases. Take, for instance, Dimmu Borgir, which have tended their bombastic sound ever since they had the funds available. As early as ‘Enthroned Darkness Triumphant’ they sounded according to ambitions. The music is symphonic and synth-based, and the guitars are more inspired by thrash and death than the black metal patented tremolo riffs. This can hardly be labelled sellout, but hardly be labelled black metal either. Theme, image and vocals are reminiscent, but if it doesn’t take more than that, the concept of the genre should definitely be expanded.
Darkthrone are one of the most independent bands, where members are addressed to other channels if they need to ventilate musically. Nevertheless, there has been a significant change in recent years. After Fenriz had recovered from deep depression, he no longer wanted to make dead serious black metal, and began to experiment with old school metal and punk. Outrageously enough, a sense of humour had crept into Darkthrone, with its almost ridiculous penchant for the underground. It is a good distance from ‘A Blaze In The Northern Sky’ to ‘Dark Thrones and Black Flags’. Emperor folded already at the beginning of this decade, but also managed to remove themselves from their roots. From the opus ‘In The Nightside Eclipse’, the band went more symphonic, sophisticated and disharmonic. On ‘IX Equilibrium’ we saw an Emperor who leaned on classic heavy metal and thrash, while the last album, ‘Prometheus-The Discipline of Fire & Demise’ is nearly to be reckoned a solo album. Ihsahn virtually made all the music himself.
Immortal went their own route as well. From the primal ‘Diabolical Fullmoon Mysticism’ to ‘Battles in the North’, it was unadulterated black metal exploding in the speakers. On ‘Blizzard Beasts’ the band went more death, just like Gehenna ( ‘Murder’). But ‘At the Heart of Winter’ marked a dramatic change of style. Teutonic thrash, inspired by Destruction and Kreator, now constituted the guitar work. Still there were audible traces of black metal. Burzum turned to electronica, like Ulver, but most of all due to the artist living behind bars.
Satyricon is another representative of the major style shift. In earlier times, Sigurd Wongraven was working with medieval moods, and created, like Enslaved, the earliest folk-inspired black metal. The band has been in continuous development, but reached their climax with the two radically different releases ‘Nemesis Divina’ and ‘Rebel Extravaganza’. But the band moved further and further away from the starting point, and when we arrive at ‘Now, Diabolical’, we’re talking rock n ‘roll. Many among the early fans feel completely alienated, and express great disappointment.
Other bands were playing a hybrid of black metal from the beginning, often known under the term viking metal. The sound was a touch more epic and melodic and the image was more in the direction of Norse mythology. Still, there were many similarities, on both Enslaved’s and Helheim’s earliest records. Helheim made a ferocious debut with ‘Jormundgand’, but already on their third record tendencies of industrial and death were evident. These tendencies, however, were gone on their latest album, ‘Kaoskult’ – which marked a shift toward the more progressive and avant-garde. Much the same applies to Enslaved. From the furious releases of ‘Frost’ and ‘Eld’, to pure prog-releases like ‘Monumension’ and ‘Vertebrae’. Borknagar is perhaps the band that has lost their way most thoroughly among the earliest.
Newer Norwegian bands take a more fusion-based approach to black metal as well. 1349, Khold / Tulus, Iskald, Kampfar, Sworn, Vreid and Old Man’s Child play variations of black metal.
My point is that it sounds quite different from the early days. Obviously and naturally, yes – bands evolve and mature. It’s only the most puritan who opposes this. But we’re not talking small differences here. We’re talking about switching genre, on a surprisingly large scale. Was it due to black metal becoming too formulaic? That the genre had reached its developmental conclusion or saturation point? Was the genre too cramped, lacking space? Many bands will argue that black metal definitely hold more, that they still perform black metal, but with their own signature. But if we look abroad, where the black-metal has been steadily increasing, with an increasing number of exponents – it’s mainly the early Norwegian black metal that makes up the foundation. Both veterans of Swedish Marduk and Watain, Dutch Leviathan, French Deathspell Omega, Finnish Impaled Nazarene and American Wolves In The Throne Room is based upon the original sound. But we also have Swedish acts Lifelover and Shining, which have created their own niche, known as depressive black metal (with its Norwegian counterpart in Den Saakaldte).
With the biggest Norwegian band’s softening, however, there had to be a reaction. Known under the moniker True Norwegian Black Metal, which is almost synonymous with quality among hard core fans. Not all these bands are new. Among the driving forces, we have veterans like Taake, Carpathian Forest and Gorgoroth. Of new, uncompromising bands, Slavia, Deathcult, Throne of Katarsis and Orcustus have made their mark. It seems foreign bands increasingly lend their ear to TNBM, rather than more established acts within the genre.
The issue probably boils down to whether it is more ‘trve’ to keep the musical expression intact, such in the case with Mayhem. Yes and no. One can be criticized for lack of progress or stagnation. Nothing risked, nothing gained, and in many cases this is true. If you want to reach out to new audiences you have to take chances, but at the same time you’re exposed to changing trends and often listeners flock to bands they can count on through thick and thin. It can be just as courageous keeping your musical expression, while the rest throw themselves on the latest wave.
Abroad, columns are still devoted to Norwegian music every month. The fascination for Norwegian extreme metal is seemingly boundless, and fresh bands can be eternally grateful for the pioneering work which was laid down in the previous decade.
© Fata Morgana 2009. No rights reserved
Immortal - All Shall Fall, 2009
Immortal er omsider tilbake, etter syv lange år – med ‘All Shall Fall’, en massiv skive, som åler seg mer og mer innunder huden for hver gjennomlytning. Tyngre fokus på atmosfære preger albumet, hvilket gjør sitt til at det faktisk oppleves mindre umiddelbart tilgjengelig enn kruttsalver som ’Pure Holocaust’. Produksjonen er imidlertid bedre enn noen gang tidligere, og lydbildet er glassklart. Igjen går turen til det fiktive landskapet Blashyrk, med velkjent og krigersk tematikk.
Allerede på åpningssporet ’All Shall Fall’ hører jeg at nyansene av rock n’roll, som vi sist hørte på Abbaths sideprosjekt ’I’, er kommet for å bli. Låten minner her og der om ’At the Heart of Winter’ med sine kvernende glamriff og melodiøse mellompartier. Låten oppleves litt avventende, men fungerer flott som intro. ’The Rise of Darkness’ setter opp tempoet, med litt sotsvart rock n’ roll a la Bathory. Innimellom går låten i brudd, som seg hør og bør, med klassiske ryttergrooves. Sporet er også krydret med harmonier, som vi også husker godt fra ’I’s debutskive.
’Hordes to War’ er det første umiddelbare killersporet, med rasende rytmer i kjent Immortal-driv. Abbath breker som bare han kan over lynende gitarer, eneste innsigelse må være at trommesporet er en tanke skjøvet bak i lydbildet. Idet ryttere kommer susende over høyttalerne aner det meg at slaget er nært forestående. ’Norden on Fire’ starter opp halvakustisk, og igjen har vi absolutt ingen vansker med å kjenne igjen notene. Et majestetisk trøkk sluker gradvis tonene, før det spyttes ut igjen som et fengende groove. Den mektige låttittelen pareres bare av selve låten, som med letthet veksler mellom trusler og angrep. Man opererer riktignok midtempo hele veien, men sjelden har black metal evnet å romme så mye atmosfære.
’Arctic Swarm’ gir grunn til å juble fra første riff, og det er tydelig at alle bandmedlemmer jobber for pengene. Basstrommen peprer oss ned, og Abbath har en hel del på hjertet. Låten sentrerer rundt stakatto riffing, før melodien sniker seg inn umerkelig. Mot slutten slenger man også med noen soloer som fungerer bra. ’Mount North’ bygger seg opp med stor møye, og utvikler seg med travle riff og en nokså uortodoks rytme, glimrende levert av Horgh. Jeg aner en ren triumf i live-sammenheng, med et markant refreng.
Nok en fabelaktig plate avsluttes med ’Unearthly Kingdom’, et av albumets sterkeste spor. Det starter dystert med vrengte orgelnoter. Det settes fart, med symfonisk riffing og tunge rytmer. Mektig er ordet, selv om det har det med å gå igjen i beskrivelsen av Immortals musikk. Et crescendo av mutede riff og oppfinnsomme overganger tar med ett over, og jeg lar meg rive med. Et perfekt klimaks.
Et svært vellykket comeback, selv om det ikke når helt opp til ’At the Heart of Winter’ eller ’Sons of Northern Darkness’. Til det blir det nok litt for beskjedent hva angår grottemørk thrashing.
Immortal is finally back, after seven long years – with a massive disc, that reveals itself increasingly for every listen. Heavy focus on atmosphere characterizes the album, actually making it less immediately accessible than gunpowder blasts like ‘Pure Holocaust’. The production is better than ever before, and the sound is perfectly clear. Again, we head to the fictional landscape Blashyrk, with its well-known totalitarian themes.
Already on the opening track ‘All Shall Fall’ there’s nuances of rock n’roll, recognizable from Abbath’s side project ‘I’. The song gives associations to ‘At the Heart of Winter’ with its grinding glam riffs and melodic bridges. The song is a little hesitant, but works great as an intro. ‘The Rise of Darkness’ picks up speed, with some Bathory-like rock n’ roll. According to Immortal recipe, now and then the tune advances into classic gallop grooves. The track is also spiced up with harmonies, as we also remember well the ‘I’s debut disc.
‘Hordes to War’ is the first immediate killer track, with furious rhythms in patented Immortal drive. Abbath meeks as only he’s able to, over lightning guitars. My only objection must be that the drum track is somewhat
pushed back in the mix. As riders come rushing over the speakers, I’m certain that battle is imminent. ‘Norden on Fire’ starts up half acoustic, and again we have absolutely no difficulty in recognizing the notes. Gradually, a majestic punch swallow the tones, before it’s spat back out as a catchy groove. The powerful song title is only parried by the tune itself, easily switching between threats and attacks. Admittedly, the band operate midtempo all way through, but black metal have rarely been able to contain so much atmosphere.
‘Arctic Swarm’ gives reason to cheer from the first riff, and it is obvious that all the band members are working for their pay. The bass drum is hammering us down, and Abbath has a lot on his heart. The song centers around stakatto riffing, before the melody unnoticable sneaks in. Towards the end they also throw in some solos that works well. ‘Mount North’ builds up with great effort, and evolves with busy riffs and a rather unorthodox rhythm, excellent delivered by Horgh. I recognize a pure triumph in the live context, with a marked chorus.
Another fabulous disc ends with ‘Unearthly Kingdom’, one of the album’s strongest tracks. It starts off somber with twisted organ notes. It rapidly picks up speed, with symphonic riffing and heavy rhythms. Mighty is the
word, although it more than often is a fitting description of Immortal’s music. A crescendo of muted riffs and inventive transitions takes charge, and I let myself be carried away. A perfect climax.
A very successful comeback, even if it does not reach all the way up to ‘At the Heart of Winter’ or ‘Sons of Northern Darkness’. It’s a little too modest in terms cave dark thrashing in order to achieve those heights.
Et intervju med herrene finner du her
© Fata Morgana 2009. No rights reserved
Slipknot - Voliminal, 2006
Etter å ha lest siklende gode anmeldelser som priset utgivelsen ‘Slipknot – Voliminal’ som tidenes band-dvd, var valget enkelt.
Om dokumentaren skulle legge filmer som ‘Some kind of Monster’ (Metallica), ‘The Dehumanizing Process’ (Chimaira), ‘The ResErection’ (TRBNGR), Panteras hjemmevideoer og ‘Refused Are Fucking Dead’ i grus, måtte dette sjekkes ut. Slipknots forrige dvd; ‘Disasterpieces’ er fremdeles det klart beste liveopptaket jeg har sett, så jeg var altså ikke vond å be i utgangspunktet.
Det viser seg at disken ikke funker på pc, og jeg må manuelt finne frem filmfilene. Ikke bra. Men jeg finner da tilslutt frem filmen, som forøvrig er laget av bandets klovn, Shawn Crahan. De første minuttene fyller meg med spent undring. Crap liveopptak og nærbilder av medlemmene in action er dritt man forventer å se blant diverse ekstramateriell – men skitt au, det begynner vel snart.
Filmen fortsetter med umotivert kryssklipping av diverse backstage-fjas og kunstnerisk ’surr’. Etter en stund med dette, demrer det for undertegnede. Crahan har hatt en ønske om å lage kunstfilm basert på bandets rimelig udramatiske verdensturne – og gi oss et blikk inn deres crazy liv/galskap/whatever. Sett at du ikke er en femten år gammel blodfan. Sett at du ikke er interessert nok i å se medlemmene uten maske. Hva sitter man da igjen med? Jo, nærmere en time med dritt som like gjerne kunne vært tatt opp med en mobiltelefon – for deretter å gå bananas i After Effects.
Filmen har like mye seerverdi som å se gress gro og maling tørke. Ekstramateriellet består av noen liveopptak og musikkvideoene. Greit nok, det er jo obligatorisk. I tillegg til noen umaskerte intervjuer, foretatt av en ‘journalist’ som like gjerne kunne vært fra TOPP. For å komprimere intervjuene til to ord; syt og selvskryt. Dette er den mest bedritne dvd’en jeg noensinne har brukt penger på, og ble donert bort umiddelbart etter visning.
After reading drooling reviews praising the release as an all-time great band-dvd, the choice was easy.
If the documentary was to surpass flicks like ‘Some Kind of Monster’ (Metallica), ‘The Dehumanizing Process’ (Chimaira), ‘The ResErection’ (TRBNGR), Pantera’s home videos and ‘Refused Are Fucking Dead’, I had to check this out. Slipknot’s previous dvd; ‘Disasterpieces’ is still the best live recording I’ve ever seen, so I wasn’t hard to ask in the first place.
It turns out that the disc isn’t working on the computer, and I have to manually find the movie files. Not good. But I finally get the film to play, which is made by the band’s clown, Shawn Crahan. The first minute fills me with excited wonder. Crappy live footage and close-ups of the band members in action is shit you would expect to see among various bonus material – but what the hell, it will settle into normal soon.
The film continues with the gratuitous cross-cutting of various backstage nonsense and artsy-fartsy chaos. After a while with this, it dawned on me. Crahan has had a desire to create an art film based on the band’s fairly undramatic world tour – and give us a glimpse into their crazy/mad/whatever lives. Suppose you’re not a fifteen-year-old fan. Suppose you’re not overly interested in seeing the band members unmasked. Then what are you left with? Well, almost an hour of crap that easily could’ve been captured on a mobile phone – before going nuts in After Effects.
The film has as much value as viewing the growth of grass and the drying of wall paint. Additional material consists of some live recordings and the promotional music videos. Fair enough, it’s mandatory. In addition to some unmasked interviews, conducted by a ‘journalist’. To compress the interviews to two words; whining and bragging. This is the most horrible DVD I’ve ever spent a dime on, and it was donated to science immediately after viewing.
© Fata Morgana 2009. No rights reserved
Let's beat anorexia
Lev sunt, tren ofte og spis riktig. Og ja, ikke glem pillene dine. I hvertfall krill og annet som dukker opp i reklamepausene.
Idet man kommer i skade for å plukke opp Norsk Ukeblad, Hjemmet og Allers på landets mange venteværelser, utsettes man ubønnhørlig for spaltemetre med propaganda. Slankepulver, økologisk, hvitt kjøtt og gode råvarer råder de kulørte sidene. Jeg har riktignok blitt informert om at annenhver utgave er viet kakeoppskrifter, men det får bli en annen diskusjon.
Hysteriet og det som nærmer seg paniske tilstander har ikke alltid fortont seg like påtrengende. Fenomenet har sneket seg over dammen, fra San Francisco, som så mye annet. Det begynte for de spesielt interesserte, med Grethe Roede og motstand mot sigaretter, for så å eskalere med Watkins og en gresk innvandrer kalt Fedon. En trend som tilsynelatende alle ønsker å bli en del av, til og med transfettbasaren McDonald’s. Nå om dagen tør man knapt handle inn Cola og potetchips på Rema, i frykt for misbilligende blikk fra mer bevisste kunder. Det skal være sunt, og helst skal det være overpriset.
Sunnhetstyranniet har slått an en streng i folkesjelen. Et folk som alltid har vært reseptive overfor alt som måtte klinge av naturlig. Fra OL på Lillehammer, dyrkelse av kropp og sport til Imsdal – rett fra isbreen. Jeg regner med det tappes for harde livet, med tanke på den globale oppvarmingen. Vi begeistres lett av naturopplevelser, som vidde, lavvo, fiske og skibindinger. Da blir fort det sunne legeme en del av totalpakken. Ironisk all den tid vi helst koser oss iført joggebukse, letthenslengt foran grillen eller fjernsynet, med fettet skvulpende utover tallerknene.
Helse og slankepress har lenge vært big business, men de siste årene har fenomenet antatt proporsjoner av en formidabel industri. Hadde du forespeilt selv den mest formanende lege på nittitallet en gløtt av fremtiden, ville det nok avstedkommet vantro. Både matprogrammer og diverse slankekriger utgjør store andeler av sendeskjemaene, og jeg finner samtlige mindre underholdende og inspirerende. Hovedproblemet er at man ikke slipper unna, såfremt man ikke velger bort lesestoff, internett, radio og fjernsyn da.
Hvor forsvant feiringen av det gode liv? Henry Notaker og Torkjell Berulfsen? Dro livsnyterne til spanskekysten alle mann? Eller er det nettopp disse som presenteres på TV3s ‘Charterfeber’ – som bygdetullinger i nymotens strandhogg? Hvor ble det av troen på et liv før døden? Det hadde gjort seg med flere motrøster, og da tenker jeg ikke nødvendigvis på alkoholikere og narkomane, men ressurssterke nordmenn som unner seg både vått og tørt – en biff gratinert i bearnaise, i tillegg en hamburger i ny og ne. De forsvant vel ut på fortauet sammen med røykeloven.
Som Joachim Nielsen sa det:
‘Om du ikke kvalifiserer, så blir du ikke no’ vakkert lik.’
————————————————————————————
A life before death
Live healthy, exercise regularly and eat properly. And yes, do not forget your pills. At least not krill and other things that pop up during commercial breaks.
As you happen to pick up a weekly magazine in one of the country’s many waiting rooms, you’re relentlessly exposed to columns upon columns of propaganda. Slimming Powder, organic, white meat and good raw materials roams the pages. I’ve been informed that every second issue is devoted to cake recipes, but that’s another discussion.
Hysteria and this panic-stricken state haven’t always appeared this intrusive. As with so many other things, the phenomenon has crept across the Atlantic, from San Francisco. It began as a special-interest topic, with Grethe Roede and opposition to cigarettes, only to escalate with Watkins and a Greek immigrant named Fedon. A trend that seemingly everyone wants to be a part of, even trans-fat bazaar McDonald’s. Nowadays, one hardly dares to purchase Coke and potato chips at the groceries, from fear of disapproving stares from more conscious customers. It shall be healthy, and preferably overpriced.
The health tyranny has caught on a string in the Norwegian soul. A people that has always been receptive to the sound of anything natural. From the Olympics at Lillehammer, the worship of the body and sports, to Imsdal – straight from the glacier (I assume they’re tapping water like there’s no tomorrow, with regard to global heating). We’re easily engaged by nature experiences, such as vaste landscapes, lavvo, fishing and ski bindings. The healthy body soon becomes part of the overall package. Ironically, as we are ‘enjoying’ ourselves wearing sweat pants, seated in front of a barbecue or the television, with lard cruising our dinnerplates.
Health and diet pressure has long been big business, but in recent years the phenomenon has assumed proportions of a formidable industry. If you were to offer even the most health obsessed doctor during the nineties a glimpse of the future, it would result in disbelief. Both food shows and big losers account for large shares of television time, and I find them less entertaining and inspiring. The main problem is that one does not escape, as long as you don’t opt out of reading material, internet, radio and television that is.
Where did the celebration of the good life vanish? Did all those who enjoy life flee to the Spanish coast? Or is it just those that are presented on TV3s show ‘Charterfever’ – which portray village fools in modern beach landings? Where did the belief in a life before death go? We could do with more antagonists, and I’m not necessarily thinking of alcoholics and drug addicts, but affluent Norwegians who allow themselves a steak gratinated in Bearnaise sauce, as well as a hamburger now and then. I guess they disappeared out on the sidewalk along with non-smoking laws.
As Joachim Nielsen said:
‘If you do not qualify, you’ll not become a beautiful corpse.’
Just say no to spec work
Jeg har tidligere nevnt fenomenet Spec Work, som gjerne defineres slik på About.com:
Spec work (kort for speculative) er enhver jobb hvor kunden/klienten forventer å se eksempler eller et ferdig produkt før man kommer til enighet om betaling.
Denne type arbeid er bredt ansett som uheldig og umoralsk i flere bransjer, og spesielt designerbransjen, ettersom det forutsetter at designeren bruker ressurser og tid på et prosjekt som i verste fall ikke lønner seg. Mens kunden ikke ønsker å investere penger før han får noe arbeid, burde designere slippe å måtte bevise noe i forkant av en jobb. Kunden burde istedet velge en designer på bakgrunn av vedkommedes portefølje, og satse
på å bygge et samarbeid med designeren. Bare da vil begge oppleve de beste resultatene.
Spec work går ikke bare ut over designeren. Hvis potensielle kunder ber en eller flere designere om å fremvise sitt arbeid, vil det umiddelbart etableres et negativt forhold. Istedet for å bygge et varig samarbeid med en
designer, etterspørres arbeider fra flere uten større kontakt – hvorpå man sjanser på at det riktige designet vil presenteres.
Et av de vanligste skuene innen spec work er designkonkurransen. Et firma sender ut en annonse som etterspør et design (gjerne en logo) – og inviterer alle og enhver til å sende inn sitt arbeid. Bedriften får gjerne inn hundrevis av forslag, men kun vinnerforslaget vil bli betalt. Om de ikke bare syr sammen en selv på huset da – på bakgrunn av de innkomne bidragene. Ferske designere ser gjerne på dette som en enestående mulighet til å designe en logo og tjene en slant…om de vinner. Dette er imidlertid en glimrende mulighet for å få tilsendt en rekke forslag, og bare betale for det ene. Istedet burde de hyre en designer, formulere sine mål, og få designeren til å presentere ulike forslag etter kontrakten er signert.
Spec work kan ganske enkelt unngås ved å simpelthen si nei. I mange tilfeller ser ikke kunden de negative aspektene ved det, så det kan være til hjelp med en smule voksenopplæring. Vær spesielt på vakt når det gjelder band, tømrere og online-selskaper.
Så var det eksemplene da. Av de mer uskyldsrene designkonkurransene kan jeg nevne Dafiks Data (Tor Espen Austheim), hvor jeg gjorde meg skyldig i å sende inn et logoforslag. Selvsagt uten det minste kny av tilbakemelding. Det ser uansett ut til at bedriften har deiset overende. Like greit å sparke noen som allerede ligger nede.
Andre som ikke lot høre fra seg var X3M Clothing, Byggplan (tidligere Tømrerbygg AS, Bergen – uglesett av de fleste), Alvøen Marina, Notar (Christer Vikebø), et mannskor i Finnmark, Silver Coast Records, bandet SAHG og NK Eiendom (Espen Eik).
Første utkast
Andre utkast
Ofte har forespørslene kommet via bekjente, som jeg stoler på. Jeg forstår godt at de bakker ut av ethvert ansvar i etterkant, ettersom kunden har vist seg temmelig upålitelig. Et ganske nylig eksempel på sistnevnte er det norske glambandet Malice in Wonderland. Betalingen var dessverre av det mer løselige slaget, med løfte om en lapp eller to idet alle parter var fornøyde. Om vi ser bort fra den sirupstrege kommunikasjonen, skjedde omtrent følgende: Jeg ble oversendt en skisse per MMS, med beskjed om å ta utgangspunkt i denne. I følge min bekjente, skulle den bare gjøres mer ‘nazi’. Som sagt så gjort, og jeg designet til og med en egen logotype for bandet i samme slengen. Bandet likte det de så, men ønsket mer mer old-scool tilnærming. Jeg satte meg ned med logoen og arbeidet med en mindre stilisert versjon. Det skulle gå enda to
uker før bandet evnet å respondere, og da ville de likevel gå for skissen de hadde utarbeidet. Ikke bare hadde de sølt bort et utall arbeidstimer for meg, de hadde fratatt meg enhver glede av arbeidet gjennom å faktisk lage en logo selv – i tillegg ønsket de min assistanse til å streke opp en annens arbeid. Etter å ha uttrykt min skuffelse tilbudte jeg meg å gjøre jobben, men utelukkende for penger. Her er det viktig å understreke at ting løste seg i etterkant, og at ingen vonde følelser henger igjen.
Et annet eksempel i musikkverdenen gjaldt et coverband fra Drammen. Jeg ble kontaktet via bloggen, og forespurt å lage en promoplakat, i tråd med min Motörhead-tributt. Opprinnelig var det snakk om pro-bono arbeid, men jeg fant ikke tid til å prioritere det. Jeg ble imidlertid tilbudt betaling, og foreslo en beskjeden sum, ettersom jeg opprinnelig var innstilt på å gjøre det gratis så fremt tiden strakk til. Jeg fikk beskjed om at dette var i orden, under forutsetningen ‘no cure, no pay’. Jeg jobber normalt ikke på denne måten, men fant meg i det. Jeg nøt full kunstnerisk frihet og knotet sammen både logo og poster, opprinnelig med en hodeskalle-biker. Dette ble litt hard kost for resten av bandet, og jeg endret da sykkelføreren til noe mer humoristisk. Men fremdeles var det for hardt og skarpt i kantene. Jeg fulgte anretningene til punkt og prikke. Man kan ikke betale regningene sine med beklagelser.
Det verste eksempelet har jeg spart til sist. En tidligere klassekompis kontaktet meg via MSN, og sa at han hadde en kar som trengte logo. Han ville ikke gi meg noen kontaktinfo, men inviterte heller kunden inn i samtalen, før han selv foretok en exit. Kunden fortalte om konseptet sitt, en nettside som het Rakemagic, og dreide seg så langt jeg kunne forstå om online pokerspill. Jeg pliret over nettsiden, en uhorvelig stygg sak med blinkende bannere og frontpage-teknologi. Jeg var allerede skeptisk, og i det han oversendte en rekke logoer han hadde fått tilvirket, skjønte jeg at det var snakk om en skruppelløs lykkejeger. Jeg burde ha logget av der og da, men jeg hadde en ide, og ville forsøke å opprette et normalt kundeforhold. Vi snakket om penger, men han insisterte på å få se et forslag først. Jeg var irritert, men besluttet likevel å sende et vannmerket forslag. I verste fall kunne han i det minste ikke bruke det til noe direkte. Forslaget ble oversendt per mail, og kontakten endte nettopp der og da.
Av respekt for de andre designerne som har latt seg villede, ser du logoforslagene til venstre. Jeg presset min bekjent for personalia så godt jeg kunne, men han valgte merkelig nok å tie. Vi er ikke voldsomt nære venner den dag i dag heller faktisk.
Som regel aner ikke kunden det grann om begrepet spec work, og mener de har kokt i hop en brilliant plan for å lure klodens designere. Men uansett hvor fristende og morsomt det kan virke å kunne jobbe med artister og skikkelige bedrifter, husk; det er bare ikke verdt det. Det er meg en uforfalsket glede å melde at nok er nok. Fra nå av er det håndfaste kontrakter som gjelder. Uansett.
__________________________________________________
I have already mentioned the phenomenon of Spec Work, which is defined at About.com:
Spec work (short for speculative) is any job where the customer/client expects to see samples or a finished product before you come to an agreement about payment.
This type of work is broadly regarded as unfortunate and immoral in several industries, and in particular within the design industry, as it means that the designer will lay down both resources and time on a project, that in the worst case, doesn’t pay. While the customer does not want to invest money before he gets to see any work, designers should avoid having to prove anything in advance of a job. The customer should instead choose a designer based on his or her portfolio, and invest in building a partnership with the designer. Only then will both experience the best results.
Spec work isn’t only hurting the designer. If potential customers ask one or more designers to display their work, it immediately established a negative relationship. Instead of building a lasting relationship with a designer, the customer demand work from several, without much contact – whereupon they hope that the right design will be presented.
One of the most common sights within spec work is the design competition. A company sends out an ad requesting a design (like a logo) – and invite everyone to submit their work. The company gets hundreds of suggestions, but only the winning proposal will be paid. That is as long as they don’t sew something together themselves – on the basis of the submitted contributions. Fresh designers tend to treat this as a unique opportunity to design a logo and make a buck… as long as they win. However, this is an excellent opportunity to receive a number of proposals, and only pay for one. Instead, they should hire a designer, formulate their goals and get the designer to present different proposals when the contract is signed.
Spec work can be avoided by simply saying no. In many cases the customer doesn’t realize the negative aspects of it, so it may help with a little tutoring. Be especially wary when it comes to bands, carpenters and online companies.
Then there were the examples. Of the more innocent design competitions, I can mention Dafiks Data, where I plead guilty of submitting a logo proposal. Of course, without the slightest feedback. It does however appear that the company went bankrupt. Why not kick someone who is already down.
Others I never heard from again was X3M Clothing, Construction Plan (formerly Carpenter Construction AS, Bergen – generally frowned upon), Alvøen Marina, Notar (real estate agents), a male choir in Finnmark, Silver Coast Records, the band SAHG and NK Property.
Often the requests come through acquaintances, whom I trust. I understand very well that they back out of any responsibility in the wake, as the customer has proved rather unreliable. A fairly recent example of the latter is the Norwegian glam band Malice in Wonderland. The payment was somewhat in the blue, with the promise of a bill or two when all parties were satisfied. If we ignore the syrup slow communication, the following happened: I was sent a sketch in a MMS, which the logo was to be based upon. According to my acquaintance, I only needed to make it more ‘Nazi’. So said, so done – and I even threw in a custom logo type for the band in the process. The band liked what they saw, but wanted a more old-school approach. I sat down with the logo once again and worked out a less stylized version.
It was to pass two weeks before the band was able to respond, and then they had reconsidered, and wanted the sketch they had prepared. Not only had they wasted my hours, they had deprived me any pleasure of the work in actually creating a logo myself – in addition, they wanted my assistance in tracing someone else’s work. Having expressed my disappointment, I offered to do the job, but solely for the money. It’s important to underline that we eventually came to an agreement, and hard feelings are attached.
In another example from the world of music, a coverband hailing from Drammen contacted me through this blog, and requested me to make a promo poster, in line with my Motörhead-tribute. Originally, there was talk of pro-bono work, but I didn’t have the time to prioritize it. I was however offered payment, and suggested a modest sum, as I originally was prepared to do it for free as long as time allowed it. I was told that this was in order, under the assumption ‘no cure, no pay’. Normally, I refuse to work on such terms, but I complied, certain that I was able to deliver as requested. I enjoyed full artistic freedom and created both the logo and poster, originally with a skull-biker. This was a little too brutal for the rest of the band, and I changed the biker into something more humorous. But still it was too hard and sharp edged. I followed instructions precisely. You cannot pay your bills with apologies.
The worst example, I saved for last. A former class mate contacted me via MSN, and said he had a guy who needed a logo. He wouldn’t give me any contact info, but invited the customer into the conversation, before he made an exit himself. The customer told me about his concept; a website called Rake Magic, as far as I could understand something about online poker. I blinked over the website, an excessive ugly thing with flashing banners, resembling Frontpage technology. I was already sceptical, and as he forwarded a number of logos he had received, I realized that I was in the presence of an unscrupulous fortune hunter. I should’ve logged out right there, but I had an creative idea, and sought to establish a normal customer relationship. We talked about payment, but he insisted on seeing a proposal first. I was annoyed, but decided nevertheless to send him watermarked proposal. At worst, he could at least not use it directly. The proposal was forwarded by mail, and the contact ended right then.
I pushed my friend into giving up his identity as well as I could, but strangely enough he chose to keep quiet. Actually, we aren’t the closest of friends today.
Generally the customer seldom have a clue about the concept of spec work, and believe they’ve cooked together a brilliant plan to con the world’s designers. But no matter how tempting and enjoyable it may seem to be working with artists and respectable businesses, remember: it’s just not worth it. Enough already. From now on it’s tangible contracts that apply. No matter what.
